fredag 26. februar 2010

Under min ledelse 1




Forrige fredag trakk jeg en rød tråd far min far, Konrad Magnus, til mitt eget interessefelt nr.1 inspirert av ham; gleden over det å ha nærhet til og samspill med andre. Tirsdag denne uken var jeg i Trondheim og traff Atle Vårvik og hans kone Sigrun; Atle er grunder av MOT, og Sigrun er en av hans nære medarbeidere i å spre MOT's budskap i inn- og utland. Jeg kommer senere tilbake til MOT og deres viktige arbeid. Å møte dem og samtale med dem er som å innta en energidrikk! Det flyter lettere etterpå. Senere på ettermiddagen fikk jeg anledning til å treffe 6 av våre restaurantledere i Trondheim; Geir, Peppes Pizza Heimdal, med 31 års fartstid i Peppes, Rolf fra Burger King's største enhet i Trondheim sentrum med 25 års fartstid i Buger King, nyansatte Jane på Peppes i Kjøpmansgata,Camilla på La Baguette på Tillertorvet med over 11 år hos oss, Pål med ansvar for 3 enheter i Cafedivisjonen, hos siden 2004, og Hitham fra Burger King på Tillertorvet med tilsvarende fartstid. Vi delte synspunkter, jeg fikk gode innspill på hva vi kan forbedre av servicen fra sentralt hold, men først og fremst fikk jeg oppleve at det på tvers av kjeder og konsepter er mulig å gledes over å høre til i et konsern der det å se sine kolleger og bli sett binder sammen.
Jeg fortalte historier om mitt virke. Den røde tråd. Fra 4 års kokkelære på Hotel Viking i Oslo fra 1966-1970. Fra NK stilling på Klækken Hotel under suverent lederskap av Finn Carlsen og hans kone Ruth, til første daglig lederjobb 27 år gammel, da jeg fikk muligheten til å starte opp Randsvangen Kurshotell i mai 1972. I august 1974 til AS Veikroer som driftssjef, fra august 1978 som adm.direktør i AS Veikroer. I 1980 fikk vi muligheten til å kjøpe Peppes Pizza av grunderne Anne og Louis Jordan, 6 enheter,sammen med partnere som siden ble kjøpt ut. Vi skiftet navn på AS Veikroer til Visit Invest AS. To foretaksomme unge menn kom "min vei" i 1983, i Visit Invest sin regi ble det møtet til TusenFryd, som nå er en institusjon i landet. En fisketur med Tore Bu fra Coca Cola i Lærdal i 1985 ga åpningen som førte til oppkjøp av 3 Burger King restauranter i København og senere oppkjøp av NKL's 4 Clock hamburgerrestauranter i Oslo og Trondheim. Disse konverterte vi til Burger King. Underveis i travle 1980 tallet ble det også 4 år som president i Norsk Hotel- og Restaurantforbund, og deltakelse i hovedstyrer i NAF og senere NHO. Burger King ble solgt ut igjen på slutten av 80-tallet. AS Veikroer solgt til kolleger på tidlig -90 tall. Investeringen i TusenFryd avhendet på -90 tallet. Fra 1990 ble det mitt fokus å ta Peppes Pizza inn i fremtiden, og jeg ledet det gjennom børsnotering i 1993, for å bli oppkjøpt med meg på "lasset" av Narvesen ASA i september 1994 og tatt av børs. I september 1997 adm.direktør for Serveringsdivisjonen i Narvesen ASA, flotte år under Harald Tyrdal's offensive og verdiforankrede lederskap. Det skjer mye og det skjer raskt, og etter noen år har familien Reitan i Trondheim med sitt kløktige kremmerskap overtatt hele Narvesen ASA konsernet, og det ble besluttet salg av serveringsdivisjonen. Fra Mai 2002 ble vi en datter i Umoe konsernet, Umoe Catering AS, nå Umoe Restaurant Group AS. Nå er vi ca. 5000 medarbeidere og kolleger engasjert med ca. 250 serveringsenheter og en beregnet omsetning i 2010 inklusive Peppes Pizza's franchise enheter, på ca. 2.6 milliarder. "Vart du skræmt no!". Skal aldri skrive så langt igjen, men nå har jeg gjort som direktør for Peppes Pizza Norge, Ørjan Fredriksen, oppfordret meg til. Fortell historien du fortale de 5 fra Kuwait under tuntreet på Trygstad utenfor Hønefoss, der jeg bor til fldere enn dem. Denne historien har rommet gleder og sorger, dyp fortvilelse over egne feil og dumheter,fantastiske møter med enkeltmennesker og de mange "gode hjelpere" som har vært der for meg. Coacher og mentorer som har bidratt til selvinnsikt og ny kunnskap og forståelse.En nærhet til kolleger på alle nivåer i bedriftene, til styrekolleger i ulike bedrifter og så mye, mye mere. I "Under min ledelse 2" og 3 og videre skal jeg få dele mere med mine lesere. I skrivende stund er det med ydmyk takknemlighet jeg takker Stig Urke, som sluttet i dag fra sin controllerstilling i vår Utelivs divisjon, for hans fremragende innsats for selskapet både faglig og menneskelig. Lykke til i nye oppgaver og velkommen tilbake. Og isammen med mine mange kolleger i konsernet vårt lyser jeg fred over Anna's minne, som gikk bort denne uken. Anna var fra Polen, og har hatt sitt arbeid i vår regnskapsavdeling i mange år. Det er tomt uten henne. Så retter vi blikket fremover og "står han av" som nordlendingen sier.
Fredags hilsen fra
Sten












fredag 19. februar 2010

En rød tråd----




Faren min startet for seg selv 50 år gammel, i 1960. Da hadde han sluttet som direktør for Christiania Dampkjøkken, trolig Oslos eldste pølsmakerbedrift, også med restaurasjonsvirksomhet; bedriften ble solgt til slakterisamvirket og far var uten arbeid. I sammen med sin svoger Chris Bugge og to sleeping partners startet de AS Veikroer inspirert fra USA. Første enhet ble etablert ved E 6 på Minnsesund og Dagbladet skrev om "Entrecote på E 6". Samtidig etablerte far sin egen cafe, Torgcafeen, på Hønefoss, og fra vår bopel på Øvrevoll i Bærum ble det mange bilturer til Hønefoss, hvor han laget sine egne skinker, serverte i brylluper og oppmuntret sine medarbeidere. De fikk alle et nært forhold til denne mannen. Etter et par år ansatte han Freddie Westbyn som bestyrer, og under hans inspirerende lederskap de neste 10 år var Torgcafeen familen Magnus viktigste inntekskilde, mens AS Veikroer gradvis vokste og ga muligheter for avlønning også der. Jeg var 16 år da far startet opp. Jeg og mine 4 søsken husker godt søndagskveldene opp gjennom 60- og syttiårene, når veikrobestyrerne ringte inn ukes- og søndagssalget til far utover kvelden. Fars normale reaksjon på telefonen fra dem var en overveldende beundring og takknemlighet for innsatsen til den enkelt og deres folk. Slik ble han elsket, beundret og hans evne til å se den enkelte gjorde dem motiverte til ekstra innsats nettopp for han. Ved juletider dro han på julebord turne til alle kroene og danset to ganger med hver kvinnelige ansatt. Han holdt lenge far; siste høst med gevær på ryggen innover fjellet på rypejakt med oss gutta var høsten han fylte 92. To år senere etter høstjakta la han ned "børsa" for godt.


Jeg sluttet meg til far i 1974 etter "læretid" som nestsjef på Klækken Hotel i 1971/1972 under Finn Carlsens eminente veiledning. 5 års læring på to innsatsfylte år, ca. 16 timers snittdag. Krevende for Eva hjemme og vår første datter Anne, "stafettpinnen", som Eva kalte henne, hun som var i full stilling som sykepleier på Ringerike Sykehus. Jeg etablerte Den norske bankforenings kurshotell, Randsvangen, på Jevnaker i mai 1972 27 år gammel, og derfra i 1974 til AS Veikroer som driftssjef og fra august 1978 som adm.direktør i selskapet.


Under oppveksten på Øvrevoll i Bærum var det et gjennomgangstema foran hver helg; "hvem kan vi gjøre noe for denne helgen?". Mor og far hadde det i genene fra hver sine foreldrepar. En spesiell evne til onsorg for andre og gleden over å gi og være vertskap. Jeg tror jeg har arvet det, og at yrkesvalget falt helt naturlig. Det måtte bli servicenæring, det ble hotell og serveringsbransjen. Det går altså en rød tråd gjennom livet for meg, tråden hjemmefra, og det nøstet har et utømmelig lager av tråd, av nye muligheter. Foran denne helgen kan mine lesere kanskje tenke på hvilken "rull" dere triller foran dere, og hvor den er forankret hen. Så skal jeg komme tilbake på historien videre i senere blogger og se på åpenbare sammenhenger som har påvirket min historie og som bidrar til mange blanke muligheter forut.


Ha en herlig helg


Sten

fredag 12. februar 2010

Når det skjærer mellom to er det den klokestes ansvar!

I går var det tyve år siden Nelson Mandela slapp ut etter 27 år på Robbin Island. 27 år i fengsel.
Det var ikke bitterhet og aggresjon som preget mannens tilbakekomst til frihet. Det var forsoneren som tok tak i mulighetene. Historien kjenner vi. Han gjorde De Klerk til partner. De vant Nobels Fredspris sammen. Syd Afrika ble et demokrati. Stemmerett til alle. Frihet. Nelson Mandela; verdens mest beundrede nålevende menneske.
Preget dette forsidene på gårsdagens aviser? Dagbladet hadde en tilnærmet helside om at det blir fint vær til helgen! VG’s hovedoppslag i krigstyper var om ”Mette-fyllekjørte- jente (16) omkom. Tiet i 32 år”. I seg selv tragisk nok og vondt for de berørte, men jeg følte nok at begge aviser i går, og stort sett hver dag, bidrar til det norske folks kollektive ”energi på avveie”. Er det som preger forsidene i løssalgsavisene det som er egnet til å opplyse oss om de viktige dilemmaer i nasjonens liv? Som legger grunnlag for den gode samtalen rundt lunchbordet på jobben. Som gir næring til den gode samtalen i samværet med venner i kveld? Det tjener NRK 1 og TV 2 tilære. De hadde begge fyldig dekning av begivenheten.
Jeg fikk brev i går fra ”Leger uten grenser”, som alle som er på giversiden til dem får, om hva de ha gjort og gjør og vil fortsette med av innsats for å lindre smerte på Haitii.
Det er kraftig stoff. Lidelser uten grenser, verst rammet er barna. Det nådde forsidene i våre aviser, og TV ruten noen dager. Nå er det ”business as usual”. Vi kan ikke ta innover oss all verdens lidelser. Så skulle jeg ønske meg at våre store løssalgsaviser valgte å følge f.eks. ”Leger uten grenser” sitt arbeid som en føljetong, hvor vi kom mulighetene det ligger i å hjelpe enkeltmennesker til et mulig liv tett inn på livet, og stadig bli minnet på det midt oppe i all den enorme velstand og velbefinnende det norske folk har gleden av å høre hjemme i. Vår eldste datter Anne uttrykte etter hjemkomst fra ferie på Fillipinene for mange år siden: Du Pappa, etter denne ferien skjønner jeg at det å være født med hvit hudfarge i Norge, det er som å vinne toppgevinsten i verdenslottoen!
Vi har mange politiske partier i Norge. De har sine programmer og går til valg på dem. De fleste av oss som stemmer leser trolig ikke programmene; det er mest for innvortes bruk og for mediene. Og partiene gjør seg kjent med hverandres programmer for å posisjonere seg til debattene dem i mellom, hvor de på redelig hvis forteller hverandre og velgerskarene hvor skillelinjene mellom ulik politikk går. Så kan vi, markedet for politiske standpunkter, gjøre oss opp en mening om hvilket parti vi ligger nærmest og vil gi vår stemme. Så langt er det ok. Så finner jeg det merkelig at så mange presumtivt kloke og hardt arbeidende mennesker som våre politikere er, synes å være mer opptatte av å finne ”5 feil” hos motstanderen, enn å lete etter grunnlag for det gode samspill, fellesløsningene og det som ulikt ståsted til tross, ikke er et kompromiss, men åpenbart den rette løsning? Det er selvsagt for mye forlangt, men jeg tror mange ledende politikere undervurderer oss velgere. De tror at en innrømmelse av en feil, en erkjennelse av at det standpunktet hun/han tok i en spesiell sak var basert på for dårlig kunnskap om emnet, at man har kommet til at det andre partiets standpunkt på et spesielt område faktisk var klokt, er å vise svakhet. Jeg er overbevist om at tilliten til våre ledere økes med graden av deres evne til å ta ansvar for egne feil og til å innrømme politiske motstandere anerkjennelse for klokskap og gode argumenter. Tillit gis til mennesker god atferd og gode holdninger. Dem liker vi å følge.
Nelson Mandela! Det blir tomt når du forlater oss!
Ørjan, en god kollega, var innom for en time siden. Han har jobbet i konsernet vårt med Peppes Pizza som base i en årrekke. Han hadde et ønske til bloggeren Sten:
Kan du ikke fortelle historien din Sten. Slik du gjorde under tuntreet utenfor huset ditt på Hønefoss da jeg hadde 4 nøkkelpersonene fra Kuwait på besøk for opplæring til åpne Peppes Pizza i Kuwait. Et eventyr Ørjan har hatt ansvar for ble mulig, og hvor vår franchisee nå har 7 Peppes’er i Kuwait. Det ble en høytidsstund under grana hvor minst tre kulturer møttes og fant tonen.
Jeg tar den utfordringen neste fredag.
Ha en herlig helg.
Sten

Sten E. Magnus
CEO
Umoe Restaurant Group AS

fredag 5. februar 2010

Gyldne øyeblikk



I min forrige blogg, sist fredag, tok jeg for meg sammenhenger mellom ledelse, arbeidsglede og sykefravær. Siden da har utvalget nedsatt av regjeringen kommet med sitt innspill, og foreslått tiltak som utvalget mener kan gi partene i arbeidslivet motivasjon til større innsats for å redusere sykefravær og til å inspirere og motivere spesielt langtidsmeldte til gradvis å komme tilbake i arbeid. Nå er partene i arbeidslivet sammen med regjeringen i gang med forhandlinger om innholdet i ny IA avtale, og vårt konsern, som er IA bedrift, ser med spenning frem til innholdet i ny avtale. Trolig vil et ord som ARBEIDSGLEDE ikke inngå i teksten i ny IA avtale, men det er ingen tivil om at noe av det mest helsebringende vi i lederskapet i bedriftene kan bidra til og ta ansvar for er å skape arbeidsglede. Det er å ta samfunnsansvar.


I august 1981 ble jeg revet av sykkelen i en slak motbakke av min hund. Det resulterte i komplisert lårbensbrudd, min første sykemelding noensinne og fravær fra arbeidsplassen. Det var venstre ben. Det var et gyldent øyeblikk for meg da jeg kunne albue meg inn bak rattet på Volvoen med automatgir, legge krykkene i baksetet, og returnere til jobb. Så hadde jeg, og har stadig, en jobb som muligjør innsats bare jeg kan kreke meg på jobben. Jobber mest med hodet! Og gleden over samværet med arbeidskollegene er enorm!

Lørdag for 23/1 hadde Viggo Johansen et intervju med Mikael Anderson, en svenske født uten armer og ben. Det ble intense 30 minutter, og ingen som fulgte intervjuet kunne unngå å bli emosjonelt berørt. 16 år gammel ville begivenhetene at Mikael satt i en strandstol ved en amerikans kyst og hilste blidt på en forbipasserende mann. 19 år senere blir han oppsøkt i Sverige av den samme mannen, en amerikansk musiker. Han kan fortelle Mikael at det to sekunders øyeblikket, den to sekunders øyekontakten, reddet musikerens liv. Han var på vei mot havet for å ta livet sitt etter å hans forlovede var myrdet. Livet var ikke lenger verdt å leve. Effekten av de to sekunders øyekontakt, hvor musikerene tok inn bildet av den sterkt handikappede, blide unggutten, var at det å ta fatt i livet på nytt ble hans prosjekt. Så langt i mitt liv har jeg ikke fått sterkere inn på livet betydningen av hva et gyldent øyeblikk kan innebære av muligheter.

7 januar 2009 deltok jeg i en buffetmiddag i NHO regi. Tilstede var også statsminister Jens Stoltenberg. Det ligger i middagens muligheter at det er lov til, om man tør, å ta kontakt med øvrige gjester i vandringen ved buffeten. Jeg så at Jens Stoltenberg var i "ledig" posisjon ved dessertbordet og tak mot til meg. Jeg takket han for et inspirerende åpningsforedrag i det store møtearrangementet i Den norske Opera tidligere på dagen. Et foredrag der han la bort manuskriptet, og ga av seg selv rundt regjeringens og landets utfordringer på en slik måte at han nærmest ble møtt av trampeklapp fra den 1200 personer store forsamling. Jeg fortalte om min sosialdemokratiske svigersønn Frank som trolig hadde overbevist sin kone, og mine to øvrige døtre om å gi sin stemme til han i stortingsvalget kommende september det året. Vi utvekslet noen ord om virksomheten i vårt konsern, og spesielt om Peppes Pizza, som han naturlig nok kjente godt. Det var mitt første, og eneste, møte med Jens Stoltenberg. En uke senere lå det et privat brev på pulten min. På baksiden av konvolutten sto det "Statsministeren". Inni konvolutten lå håndskrevet hilsen: Kjære Sten Magnus. Takk for hyggelig samtale under NHO middagen. Lykke til videre i ditt arbeid. Vennlig hilsen Jens. Gyldent øyeblikk! Jeg har tatt være på den hilsnen. Jeg ble sett!

Når jeg "googler" gyldne øyeblikk i eget liv dukker det opp opplevelser med medarbeidere,kolleger og ulike forbindelser og kontakter tilbake til tiden da jeg var kokkelærling på Hotel Viking i Oslo fra 1966-1970 og frem til dagen i dag. Jeg tenker på alle dem som som på ulikt vis har bistått meg i vanskelige situasjoner, hatt mot til å gi meg konstruktiv og tydelig feedback, når jeg har hatt negativ effekt på dem. Alle har på ulikt vis hjulpet meg til å prestere bedre.

I dag går driftssjef Line i Burger King ut i svangerskapspermisjon. Vi skal spise kake med henne kl.14.00. Vi skal følge spent med frem til nedkomst. Vi skal glede oss over det lille barn som kommer til verden, og som gjør samboerparet til en liten familie. Jeg takker Line for gyldne øyeblikk på hennes kontor, i korridoren, og for den arbeidsglede hun har smittet sine kolleger med i en årrekke i ulike viktige jobber i vårt konsern. Hun står frem for oss alle som et helsebringende medmenneske.

Og slekt skal følge slekters gang. Det blir født en ny stjerne om ca. 3 uker!

Ha en tindrende helg.

Sten