fredag 25. juni 2010

Jeg kan ikke forandre andre mennesker!

Kjære følger av bloggen min.

Nå står sommerferie for døren. For mange er det nok en sannhet at ny ferie "truer". For mange er hverdagene nokså forutsigbare; opp om morgenen, morgenritualer gjennomføres, de med små barn hjemme har det hektisk når det skal kles på, "fores" og leveres og så på jobb. God dag på jobben med kolleger, voksenkontakt og så hjem til full rulle. Jeg beundrer de dobbeltarbeidende kvinner, hvis arbeidsdag først slutter med barna i seng, tørketrommelen tømt, klær sortert, og dyna venter.

Ferien er et avbrekk i slike rutiner, da har vi tid sammen og ferierutinene skal kjøres inn. Det er da jeg gjerne skulle sett at partneren min fokuserte mere på meg, var veldig hyggelig og omgjengelig og at alt bare ble kos. I min situasjon med voksne barn forlengst etablerte med egne parforhold, hjem og barn, er det oss to som skal fikse hverdagen og ha det topp. Er det da hun som skal forandre seg fra hverdagen, hvor vi begge kjører egne løp med ulike rutiner? Hadde det ikke vært hyggelig om hun kunne sagt ja til alle mine forslag om hva dagen skal brukes til?

Det hører til den mennesklige natur å ønske seg at vi kunne forandre den andre. At vi kunne forandre tenåringen i huset til bedre vaner og rutiner. At vi kunne forandre kollegaen slik at den gjorde tingene sine på min måte. Så er det nok slik fastslått av fagfolk på området at vi ikke kan forandre andre, men vi har stor mulighet og anledning til å sette andre i situasjoner som skaper forandringer.

Jeg har nå i omtrent akkurat 2,5 år kommet hjem hver dag til egen kone i strålende humør etter en ahaopplevelse med en coach, hvor jeg innså at hun nok ofte fikk hjem en mann med "flatt" humør. Greit nok, men ikke en slik du ønsker inn døren hver dag. Jeg har altså i 2.5 år satt henne i en situasjon hvor hun får hjem en hyggelig fyr hver dag, og hun vet at det inntreffer slik. Hva kommer jeg hjem til? En superhyggelig kone selvsagt. Hun har egentlig alltid vært det, men jeg har ikke alltid levert på topp, og da er det jo ikke noe å glede seg spesielt til. Så dette konseptet virker, det skal fortsette livet ut.

Se etter mulighetene i sommer til å sette egne barn, partnere, andre forbindelser av alle slag i den situasjon at du ser dem, roser og anerkjenner og viser at du setter pris på dem. Ros kassadamen, ungdommen i sommerjobb du møter på din vei, barnet som plukker blomster ut av bedet og leverer med de beste intensjoner. Da blir det fin sommer og den største gleden får du.

Ha en herlig sommer, jeg blogger kanskje litt uregelmessig gjennom ferietiden, men blir ikke helt borte!
For øvrig, takk til kolleger av min eldste datter Anne, som ved min kaffestopp på hennes arbeidssted denne uken, tok strålende imot meg!

Sten

fredag 18. juni 2010

Alle kan beundres for noe!

Kjære leser.

På denne fredags ettermiddag skal jeg dele noen tanker med dere som springer ut fra min erfaring som styreleder i en barnevernsinstitusjon, og som jeg fortsatt er styreleder for på 27ende året.
På våre styremøter gir administrasjonen oss i styret et innblikk i sin hverdag med våre klienter. Det er en annen hverdag enn den de fleste av oss lever i på jobben. Og det er fra disse beretninger gjennommange år at jeg har formulert dagens tittel: Alle kan beundres for noe.
Trolig har alle ungdommer som er på slike institusjoner en fortid ingen vil misunne dem, hvor omsorgssvikt i bred skala er fellesnevneren for dem alle. Det innebærer også at de sjelden er blitt møtt med noe som kan oppleves som beundring og anerkjennelse. Tilsynelatende vil de fleste av dem til tider ha en adferd som heller ikke påkaller beundring av noe slag; snarere bebreidelser og kritikk og oppgitthet. Våre medarbeidere representerer i hovedsak motstykket til den negative oppmerksomhet våre klienter møter i sine omgivelser, og de ansatte gjør sitt beste nettopp for å anerkjenne og bekrefte de unges egenverd.
En av våre ungdommer hadde ved flere anledninger romstert litt ekstra kraftig på våre interiører for å si det det mildt, og det var vanskelig å tenke ham inn i normal aktivitet. Så evner en av våre medarbeidere å se gjennom dette og rose og anerkjenne gutten for ting han mestrer, snarere enn å bruke energi for å belaste ham ekstra for hans utagering. La meg oppsummere kort en lykkelig historie; vår medarbeider gikk inn som fosterfar for gutten, han er nå en velfungerende ungdom som har gjennomført videregående og flytter på hybel i disse dager.
Hver dag gir oss en mulighetet til å se, berømme, rose og anerkjenne andre.
Bestem deg for å rose kassamedarbeideren i dagligvarebutikken din når hun eller han smiler og gir deg øyekontakt: "Det er hyggelig å betale i kassen din!" Til din kollega: "Jeg har gledet meg til å jobbe sammen med deg i dag, du er alltid så blid og hyggelig". Trolig gir alle dager slike muligheter. Trener du på det får du garantert mere tilbake.

Om du leser dette kan kanskje neste uke bli starten på å gjøre enda mere av dette; finn masse å beundre og rose andre for og ved ukesslutt; oppsummer dine erfaringer og del dem med meg.

Sten

fredag 11. juni 2010

En del av noe større.

Kjære leser.

I går deltok jeg på Umoe dagen. Den er hvert år på denne tiden, og da samler Jens Ulltveit-Mo ledere fra ulike plan i konsernet, styremedlemmer og eksterne gjester til faglig og sosialt påfyll, og får en status fra eieren vår om tingenes tilstand. Det ble en givende ettermiddag med interne og eksterne foredrag.
General Per Sverre Opedal, sjefen for hæren, var en av de eksterne foredragsholdere. Han holdt oss fjetret til forkanten på stolsetet i et timeslangt foredrag om sitt lederskap og om det å være en del av noe større. Krigen i Afghanistan kom bokstavelig talt inn på teppet i foredragsrommet.
Opedal er en leder det er verdt å "sloss" for. Gjennom sitt virke i felt og stab og i mange roller underveis i sin karriere kjenner han i detalj alle deler av hæren. Han skjønner at skal han evne å forstå hva som motiverer den enkelte medarbeider må han treffe dem der de er. Derfor har han mange besøk i felten i Afghanistan bak seg med full stridsutrusning og utsatt for farer hans soldater er utsatt for. En slik sjef går man bokstavelig talt i krigen for. Han fortalte om nødvendigheten av å dele og leve opp til grunnleggende verdier for felleskapet, og å sette saken man slåss for først, deretter hensynet til partner/kollega og så seg selv.

General Opedal bød på seg selv, helt personlig, med en beretning fra egen situasjon da 16 medsoldater ble tatt av ras og omkom i Vassdalen for mange år siden."Kunne jeg gjort mere for at dette kunne vært unngått?" Det har aldri forlatt ham å reflektere over dette, men heller enn å fortapes og bruke negativ energi på dette, har han brukt opplevelsen til å ta sitt personlige ansvar for å sikre sine soldater det best mulige utgangspunkt, når han nå er toppsjef.

Som leder, og som toppleder i mange år, tilligger det meg å gjøre mine medarbeidere betydningsfulle, sikre dem god opplæring og de beste redskaper for å kunne utføre jobben sin på den post de til enhver tid besetter. Det er jeg som har hovedansvar for at medarbeiere i vårt konsern kan føle seg som deltakere i katedralbygging og ikke som mureren som bare legger sten på sten. Da må også jeg være nok ute i felten og besøke "mannskapene", stå last og brast med dem i tunge stunder og glede meg over alle de scoringer som går inn. Jeg fryder meg over å vite at hundrevis av medarbeidere i vårt konsern arbeider for ledere som evner å gjøre sine medarbeidere til katedralbyggere!

Det å føle seg som en del av noe større og kjenne at mitt bidrag er like viktig for helheten og et godt resultat som den som har en mere omfattende jobb enn meg er en vidunderlig følelse. Å bli sett og anerkjent er herlig. Jeg har hatt de fleste jobber i vår bransje fra starten av som lærling i 4 år. Jeg har fått kjent på den negative siden av dette, og hvordan det kjennes. Så var jeg heldig med min første jobb etter læretiden og fikk en sjef som både så meg og ga meg rom og muligheter. Jeg ble medarbeider i katedralbygging av Klækken Hotel i 1970 og 1971. Jeg lærte noe da, og jeg lærte av faren min som evnet i større grad enn de fleste å beundre og berømme egne medarbeidere. Mange elsket ham for det.

Hadde jeg vært 40 år yngre nå hadde jeg gått i krigen for general Per Sverre Opedal.

Ha en herlig helg!

Sten

onsdag 2. juni 2010

Den nødvendige samtalen.

Kjære leser.

Jeg blogger midt i uken denne gangen. Siste par dager har vært preget av gode samtaler og inspirerende tanker fra andre. Jeg er av natur "lettantennelig" og det skal ikke mange stikkord til eller nye bilder før jeg tar av. Slik har jeg vært lenge, trolig alltid, og til tider har strømmen av nye ideer fra meg vært direkte plagsomme for omgivelsene- Gode kolleger har hørt på innspill fra meg, og klok av erfaring, ventet med å iverksette gode forslag fra meg før jeg har purret opp og kommet med bedre funderte grunner for å iverksette tiltaket; også motta innspill på slike, som mange ganger så er rolig "begravet" etter klok feedback fra en kollega. Intet av det over har vært samtaler av det vanskelige slaget.

Når jeg bruker "den nødvendige samtalen" som heading og ikke den vanskelige samtalen, som er det vanlige begrepet, skyldes det at det vi tenker på som en vanskelig samtale vi trenger å gjennomføre, og som ligger foran oss, er helt nødvendig. Det viser seg i praksis at slike samtaler ofte ikke er så vanskelige når det kommer til stykke. Det vanskelige er å ta det nødvendige initiativ til å avtale samtalen.

Jeg har i en tidligere blogg snakket om "ingen premie uten smerte". Slik er det med de nødvendige samtaler; de skal bidra til at et vanskelig men helt nødvendig tema tas opp med en annen person, og at den "premie" i denne sammenheng, den nødvendige løsning på problemet, blir resultatet.
Har leserne noen gang opplevet det samme som meg? Over alt for lang tid utsatt en helt nødvendig samtale fordi jeg har syntes det har vært så vanskelig å ta initiativet til den. Det er lett å finne på unnskyldninger for hva det egentlig dreier seg om; å gå utenfor min egen komfort sone. Egen feighet, eller frykt for det ukjente om dere vil, har holdt meg igjen. Jeg er glad for å kunne berette om at jeg er bedre på dette nå, og derfor er blitt mere tydelig som leder og kollega. Og de nødvendige samtaler har vært åpninger for ny vekst både for meg og den andre.

Vi må ta sjanser for å komme viedere i livet, og vi må ta smerte i treningen mot større prestasjoner.

Ha en fin ferd mot helg.

Beste hilsen
Sten