Kjære leser.
I 1984 deltok jeg på et 8 ukers ledelsesprogram, "Solstrandprogrammet", i regi av AFF, som man kan hente informasjon om på nettet. Det er Norges eldste program på dette området, og blir fulltegnet hvert år. Ca. 50 deltakere. I tillegg til møter i plenum foregår mye i grupper, og i min gruppe var vi 8 personer. Basisgrupper ble vi kalt. I fjor var det 25 år siden vi startet opp, og vår gruppe med 6 gjenlevende medlemmer har møttes jevnt gjennom alle disse 25 år. De 5 andre er mine fortrolige venner.
Jeg vil fortelle om en skjellsettende opplevelse fra Solstrand med referanse til tittelen i dag:
Etter en ukes opphold fikk vi en oppgave; vi skulle meddele de andre i gruppen hvilket førsteinntrykk vi hadde av hverandre. Om meg sa de at jeg var utadvendt, ivrig, humørspreder, dårlig til å lytte, ganske dominerende og tok stor plass. Jeg tok dette til etteretning, visste at om kort tid ville de like meg veldig godt og trives sammen med meg, disse forhold til tross. Slik gikk det også, det fikk jeg bekreftet. Jeg var altså ikke særlig bekymret eller overrasket over førsteinntrykket de fikk av meg.
I den siste av de 8 uker vi var sammen, programmet gikk ovet ett kalenderår, fikk vi en spennende ny oppgave; vi skulle stusse over noe en av de andre i gruppa hadde sagt, gjort, ment eller liknende. Nils i gruppa sa da til meg at han hadde stusset over at jeg var fornøyd med førsteinntrykket han hadde av meg. Jeg skulle til å svare slik som over at jeg visset at de ville komme til å like meg godt, bare det gikk litt tid. Jeg fikk ikke sagt det; jeg fikk følelsen av få bomull i munnen, ble helt taus, og skjønte der og da at jeg aldri mere skulle etterlate et slikt førsteinntrykk. Tank på alle de som så langt i mitt liv bare hadde møtt meg en gang, og aldri fikk sjansen til å bli kjent meg og like meg godt. Jeg gremmet meg, og har siden den gang vært evig takknemlig overfor Nils fordi han susset over nettopp dette.
Siden den opplevelsen har jeg vært bevisst på å møte nye mennesker med respekt, med varmt smil, med en genuin interesse for den andre og har vunnet venner både i inn- og utland med slik adferd. Og det skulle jo bare mangle, hva?
Det betyr ikke at jeg skal være servil eller feig; ikke tørre å si hva jeg mener. men måten å gjøre det på er en annen sak.
Det er jo ingen oppside i å bli dårlig likt!
Nils ville meg vel. Jeg er ham evig takknemlig.
Ha en herlig helg, og til mine kolleger som skal sykle Birkebeineren; good luck, jeg er full av beundring for strabasene dere går løs på, og målbevisstheten dere legger for dagen!
Sten
fredag 27. august 2010
fredag 20. august 2010
Taushetens konsekvenser . del 2
Kjære leser.
Jeg omhandlet dette tema i forrige blogg. La meg nå dele et dikt av Rolf Jacobsen, en av våre fremstre lyrikere gjennom alle tider, som bærer titelen:
Kjente jeg deg?
Kjente jeg deg egentlig.
Noe du aldri fikk sagt eller vi lot ligge.
Halvtenkte tanker. En skygge som strøk over ansiktet
Noe i øynene.Nei
jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen. Natten har
ingen lyd, bare rare tanker.
Ord som stiger opp av søvnen:
Kjente jeg deg?
Diktet er gjengitt i boken "Hva skal vi med stjerner nå?" av Espen Olafsen og Per Arne Dahl. Espen var Lyntreneren som mistet kone og datter i tsunamien i romjulen 2004, og han bruker diktet som en illustrasjon i forbindelse med sitt eget behov for å få bekreftelse på at han virkelig kjente sin egen kone. Dette fikk han bekreftet, som det står i boken, gjennom samtaler med sin svigermor og konens fortrolige venner.
For meg inspirerer diktet til å forsterke min tro på og overbevisning om at jeg må by på meg selv og mine egne følelser i forholdet til mine nærmeste, både i familie, i vennekrets og ikke minst i forhold til arbeidskolleger. Det meste av vår våkne tid brukes på jobb og i sammen med kolleger. Jeg har erfart at det å kjenne mine kolleger godt og deres ulike arenaer, gir meg bedre mulighet til å skape motivasjon og arbeidslyst hos dem ved å anerkjenne deres behov for å bli sett, hørt og utfordret. Når jeg skjønner deres hverdag blir jeg en bedre tilrettelegger for deres virke der jeg har påvirkningsmuligheter.
Det sies ofte om mennesker vi kjenner at "hun har vanskelig for å snakke om egne følelser". Det kan gjelde en mor eller en far eller en nær venn. For mange av oss er dette en arv vi kunne vært foruten. Våre foreldre kan ha båret på mang en erfaring og opplevelse, og som preget deres atferd, men som de aldri delte med egne barn. Den tausheten lever vi med konsekvensene av.
"Det skal du ikke spørre om". "Det forstår du når du blir voksen".
Slike utsagn fra egne foreldre er nok lett gjenkjennelige for mange.
Slik ble vi formet til å bli litt mindre vitebegjærlige og spørrelystne senere i livet.
Det er min erfaring at det ikke er for sent, selv om f.eks. jeg er nesten 66!
Kanskje denne helgen kan brukes til litt deling av oppriktige følelser som ikke har fått slippe ut i mellom to som står hverandre nær. Og det ligger all verdens muligheter til ros og anerkjennelse av hverandre helt oppe i dagen.
Det er stadig like godt å bli sett og anerkjent av noen en setter pris på.
Ha en herlig helg.
Sten
Jeg omhandlet dette tema i forrige blogg. La meg nå dele et dikt av Rolf Jacobsen, en av våre fremstre lyrikere gjennom alle tider, som bærer titelen:
Kjente jeg deg?
Kjente jeg deg egentlig.
Noe du aldri fikk sagt eller vi lot ligge.
Halvtenkte tanker. En skygge som strøk over ansiktet
Noe i øynene.Nei
jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen. Natten har
ingen lyd, bare rare tanker.
Ord som stiger opp av søvnen:
Kjente jeg deg?
Diktet er gjengitt i boken "Hva skal vi med stjerner nå?" av Espen Olafsen og Per Arne Dahl. Espen var Lyntreneren som mistet kone og datter i tsunamien i romjulen 2004, og han bruker diktet som en illustrasjon i forbindelse med sitt eget behov for å få bekreftelse på at han virkelig kjente sin egen kone. Dette fikk han bekreftet, som det står i boken, gjennom samtaler med sin svigermor og konens fortrolige venner.
For meg inspirerer diktet til å forsterke min tro på og overbevisning om at jeg må by på meg selv og mine egne følelser i forholdet til mine nærmeste, både i familie, i vennekrets og ikke minst i forhold til arbeidskolleger. Det meste av vår våkne tid brukes på jobb og i sammen med kolleger. Jeg har erfart at det å kjenne mine kolleger godt og deres ulike arenaer, gir meg bedre mulighet til å skape motivasjon og arbeidslyst hos dem ved å anerkjenne deres behov for å bli sett, hørt og utfordret. Når jeg skjønner deres hverdag blir jeg en bedre tilrettelegger for deres virke der jeg har påvirkningsmuligheter.
Det sies ofte om mennesker vi kjenner at "hun har vanskelig for å snakke om egne følelser". Det kan gjelde en mor eller en far eller en nær venn. For mange av oss er dette en arv vi kunne vært foruten. Våre foreldre kan ha båret på mang en erfaring og opplevelse, og som preget deres atferd, men som de aldri delte med egne barn. Den tausheten lever vi med konsekvensene av.
"Det skal du ikke spørre om". "Det forstår du når du blir voksen".
Slike utsagn fra egne foreldre er nok lett gjenkjennelige for mange.
Slik ble vi formet til å bli litt mindre vitebegjærlige og spørrelystne senere i livet.
Det er min erfaring at det ikke er for sent, selv om f.eks. jeg er nesten 66!
Kanskje denne helgen kan brukes til litt deling av oppriktige følelser som ikke har fått slippe ut i mellom to som står hverandre nær. Og det ligger all verdens muligheter til ros og anerkjennelse av hverandre helt oppe i dagen.
Det er stadig like godt å bli sett og anerkjent av noen en setter pris på.
Ha en herlig helg.
Sten
onsdag 11. august 2010
Om taushetens konsekvenser
Kjære leser.
Jeg har tillatt meg 4 bloggfrie uker og som de fleste hatt fine ferieuker. Av viktige aktiviter har også inngått lesing av opptil flere bøker. En av disse har gitt meg mange refleksjoner, og som tittelen på innlegget antyder heter boken "Taushetens konsekvenser". Svensk forfatterinne hvis navn jeg i skrivende stund ikke husker. Hovedpersonen i romanen er jøde og bor på New Sealand. Dramatiske omstendigheter i hans tilværelse fører ham tilbake i livet til oppdagelser av omstendighetene rundt det faktum at han som liten unnslapp jødeutryddelsen i nazi Tyskland. Defra og videre i boken følger vi de mange konsekvenser av taushet hans liv ble omgitt av. Jeg røper ikke mere, men boken kan anbefales.
Den traff meg helt spesielt. La meg forsiktig ta dere med på noen refleksjoner omkring konsekvenser av taushet slik jeg ser dem.
Jeg tenker på uttrykket "talende taushet": "Det oppsto i salen en talende taushet" kan man ha lest i en omtale i en avis av en hendelse der mange var tilstede. Hva skjedde? Jo en person uttalte noe som hadde den effekt på de tilstedeværende at det ble helt taust. Kanskje var dette helt utilsiktet fra taleren side, men effekten ble slik. Pinlig taushet kanskje, og taleren gikk hjem til sitt med et ubehag. De øvrige til sitt med et tilsvarende ubehag. Kansje kunne en modig person i salen tatt ordet og løst opp i den pinlige situasjonen, og slik at alle kom ut av det med lettelse. I denne tenkte situasjonen må taleren leve videre med konsekvensene av tausheten, hva det nå måtte være.
Vi kan ikke "ikke kommunisere" har jeg lært av psykologene Bente Marie og Heidi Ihlen. Vi har alle et kroppspråk, og dette "språket" kan være helt taust og meget talende; det kan enten henrykke, virke energigivende og skape en god stemning, eller i den andre enden skape usikkerhet, utrygghet og fantasier om hva som lå bak det jeg opplevde av negative signaler fra en annens kroppsspråk. Har dere opplevd at noen har begynt å se på klokken når dere holder et innlegg? Sterk taushet hva? Et skuldertrekk, noen skifter blikk med hverandre. Jeg føler meg uvel. Noen som kjenner seg igjen? Hvilke konsekvenser har slik talende taushet på godt og vondt? Uansett lever vi alle med den.
Jeg stopper der og kommer tilbake med fortsettelsen neste uke!
Sten
Jeg har tillatt meg 4 bloggfrie uker og som de fleste hatt fine ferieuker. Av viktige aktiviter har også inngått lesing av opptil flere bøker. En av disse har gitt meg mange refleksjoner, og som tittelen på innlegget antyder heter boken "Taushetens konsekvenser". Svensk forfatterinne hvis navn jeg i skrivende stund ikke husker. Hovedpersonen i romanen er jøde og bor på New Sealand. Dramatiske omstendigheter i hans tilværelse fører ham tilbake i livet til oppdagelser av omstendighetene rundt det faktum at han som liten unnslapp jødeutryddelsen i nazi Tyskland. Defra og videre i boken følger vi de mange konsekvenser av taushet hans liv ble omgitt av. Jeg røper ikke mere, men boken kan anbefales.
Den traff meg helt spesielt. La meg forsiktig ta dere med på noen refleksjoner omkring konsekvenser av taushet slik jeg ser dem.
Jeg tenker på uttrykket "talende taushet": "Det oppsto i salen en talende taushet" kan man ha lest i en omtale i en avis av en hendelse der mange var tilstede. Hva skjedde? Jo en person uttalte noe som hadde den effekt på de tilstedeværende at det ble helt taust. Kanskje var dette helt utilsiktet fra taleren side, men effekten ble slik. Pinlig taushet kanskje, og taleren gikk hjem til sitt med et ubehag. De øvrige til sitt med et tilsvarende ubehag. Kansje kunne en modig person i salen tatt ordet og løst opp i den pinlige situasjonen, og slik at alle kom ut av det med lettelse. I denne tenkte situasjonen må taleren leve videre med konsekvensene av tausheten, hva det nå måtte være.
Vi kan ikke "ikke kommunisere" har jeg lært av psykologene Bente Marie og Heidi Ihlen. Vi har alle et kroppspråk, og dette "språket" kan være helt taust og meget talende; det kan enten henrykke, virke energigivende og skape en god stemning, eller i den andre enden skape usikkerhet, utrygghet og fantasier om hva som lå bak det jeg opplevde av negative signaler fra en annens kroppsspråk. Har dere opplevd at noen har begynt å se på klokken når dere holder et innlegg? Sterk taushet hva? Et skuldertrekk, noen skifter blikk med hverandre. Jeg føler meg uvel. Noen som kjenner seg igjen? Hvilke konsekvenser har slik talende taushet på godt og vondt? Uansett lever vi alle med den.
Jeg stopper der og kommer tilbake med fortsettelsen neste uke!
Sten
Abonner på:
Innlegg (Atom)
