Kjære leser.
Jeg har tillatt meg litt bloggefri i førjulstid, men her kommer en romjulsblogg.
Det handler om glede. Glede er så mye bedre enn fravær av glede. Ikke slik at vi til enhver tid kan eller skal glede oss over noe, men det å kjenne at hver dag kommer til å inneholde arbeidsglede er en god følelse. Det å starte dagen med det fokus at denne dagen blir fin har en tendens til å forsterke seg.
Jeg har tenkt mye på at det å være daglig leder for noe; en bedrift liten eller stor, en avdeling, en forening, en virksomhet hvor man har lederansvar for noen andre, det innebærer også muligheten for å være en "daglig gleder"!
Det er min erfaring at daglig "gledelse" er en aktivitet hvor jeg har på mine vandringer, bokstavelig talt i konorets ganger, eller på besøk i egne avdelinger rundt om i landet, har sett enkeltpersoner og vist at jeg bryr meg om dem. Effekten av dette ble over tid til en kultur der jeg ledet, hvor det å se og anerkjenne hverandre ble endel av en byggende bedriftskultur.
Hvilke vaner er da gode vaner? Det å lære seg andres fornavn og bruke dem er klokt.
Å takke for hjelpen er klokt. Å berømme en god handling eller et godt resultat det samme. Å rose for mot til å si i mot bygger trygghet. Å spørre en barnløs kollega om hvordan bikkja har det, varmer; men da må jeg ha så god kunnskap om kollegaen at jeg vet om det. Rekken er uendelig og full av muligheter. Og det å bli sett og satt pris på varmer. Jeg har i min lange karriere ikke alltid sett behov for å bli forstått og hjulpet. Under mitt lederskap har noen truffet den berømte "veggen". Det er plagsomt å vite at jeg kunne ha hindret det ved å være mere opptatt av den andres vel, undersøkt mere og dypere om den andres behov for bistand. Så har jeg ikke maktet dette, men bederiften har hatt og har fortsatt de mest fantastiske mennesker og kolleger til å bistå i "opprettingen" av "bulken" og tilbake til gleden.
I vårt hektiske arbeidsliv og travle hverdag er det et stort samfunnsansvar for oss ledere å legge til rette for så mye arbeidsglede at trygdebudsjettene ikke belastes med mere sykefravær en det som er godt forklarlig.
La det være en utfordring for oss med slikt ansvar på vei inn i et nytt år.
Vel møtt på nyåret.
Sten
onsdag 29. desember 2010
fredag 17. desember 2010
Nye vaner og samfunnsansvar
Kjære leser.
I forrige uke deltok jeg i en lansering av ISO 26000, en veileder innenfor området samfunnsansvar som vil være all verdens virksomheters viktigste "guide" på området. Den er blitt til gjennom mange komiteers arbeid og med tilslutnig fra omlag 100 nasjoner inklusive Kina. ISO 26000 er omnfangsrik og omfattende, og mer tilgjengelig for bedrift type Statoil enn for "Bilverkstedet på Økern". For siste bedriftstype, og dem er det flest av, vil forenkling og en "oversettelse" til enkel nok bruk være et must. Men å være seg bevisst at alle bedrifter og virksomheter bærer en forpliktelse til å vise samfunnsansvar, må alle med lederansvar ta innover seg.
ISO 26000 er ikke et noe man kan sertifisere seg i forhold til, men den veileder oss på nær sagt alle tenkelige områder innenfor temaet.
Trolig må mange bedrifter ved deres ledere få nye vaner. Det er et samfunnsansvar å være seg bevisst at man ansetter både kvinner og menn i bedriften, og rapporterer hvilken miks man har i årsberetningen. Det er et samfunnsansvar å legge planer for- og gjøre forebyggende tiltak i bedriften for å holde et lavt sykefravær, eller sagt på en annen måte, et høyt arbeidsnærvær!
Det er et samfunnsansvar å søke og integrere våre nye landsmenn inn i virksomhetene våre. Det er et samfunnsansvar å stille krav til virksomhetens leverandører at de kan dokumentere at varer de selger til oss ikke er fremkommet gjennom barnearbeid.
Listen er lang og virskomhetene kan påregne mye oppmerksomhet i årene som kommer i relasjon til utøvelse av samfunnsansvar.
Det ligger altså i kortene at det ikke lenger holder bare å holde seg innenfor norsk lov og tenke at en har sitt "på det tørre". Vi må nok orientere oss bredere enn som så.
Og da må det trolig nye vaner til. Da man nok etableree en sjekkliste i forhold til virksomhetens art, og hvor forhold knyttet til krav til leverandører, rekruttering, integrering, utslipp og avfall m.m., får sin regelmessige oppmerksomhet.
I dag kom nyheten om at små bedriter slipper revisjonsplikten. Bevissthet omkring samfunnsansvar slipper vi ikke unna!
Ha en tenksom helg.
Sten
I forrige uke deltok jeg i en lansering av ISO 26000, en veileder innenfor området samfunnsansvar som vil være all verdens virksomheters viktigste "guide" på området. Den er blitt til gjennom mange komiteers arbeid og med tilslutnig fra omlag 100 nasjoner inklusive Kina. ISO 26000 er omnfangsrik og omfattende, og mer tilgjengelig for bedrift type Statoil enn for "Bilverkstedet på Økern". For siste bedriftstype, og dem er det flest av, vil forenkling og en "oversettelse" til enkel nok bruk være et must. Men å være seg bevisst at alle bedrifter og virksomheter bærer en forpliktelse til å vise samfunnsansvar, må alle med lederansvar ta innover seg.
ISO 26000 er ikke et noe man kan sertifisere seg i forhold til, men den veileder oss på nær sagt alle tenkelige områder innenfor temaet.
Trolig må mange bedrifter ved deres ledere få nye vaner. Det er et samfunnsansvar å være seg bevisst at man ansetter både kvinner og menn i bedriften, og rapporterer hvilken miks man har i årsberetningen. Det er et samfunnsansvar å legge planer for- og gjøre forebyggende tiltak i bedriften for å holde et lavt sykefravær, eller sagt på en annen måte, et høyt arbeidsnærvær!
Det er et samfunnsansvar å søke og integrere våre nye landsmenn inn i virksomhetene våre. Det er et samfunnsansvar å stille krav til virksomhetens leverandører at de kan dokumentere at varer de selger til oss ikke er fremkommet gjennom barnearbeid.
Listen er lang og virskomhetene kan påregne mye oppmerksomhet i årene som kommer i relasjon til utøvelse av samfunnsansvar.
Det ligger altså i kortene at det ikke lenger holder bare å holde seg innenfor norsk lov og tenke at en har sitt "på det tørre". Vi må nok orientere oss bredere enn som så.
Og da må det trolig nye vaner til. Da man nok etableree en sjekkliste i forhold til virksomhetens art, og hvor forhold knyttet til krav til leverandører, rekruttering, integrering, utslipp og avfall m.m., får sin regelmessige oppmerksomhet.
I dag kom nyheten om at små bedriter slipper revisjonsplikten. Bevissthet omkring samfunnsansvar slipper vi ikke unna!
Ha en tenksom helg.
Sten
fredag 10. desember 2010
Nye vaner?
Kjære leser.
Vi går inn i jule- og nyttårsfeiringen og det er tid for tradisjoner og "same procedure as every year".
Jeg har ingen forslag til nye vaner og ny kvalitet i jule- og nyttårsfeieringen, og håper for alle at det blir hyggelig. For mange, dessverre, vet vi det ikke blir slik.
Som styreleder i en barnevernsinstitusjon gjennom 27 år er jeg smertelig blitt klar over at noen har skikkelig uflaks ved fødsel, og er nærmest forutbestemt til å få et dårlig liv, bli plaget og utsatt for vannskjøtsel. De fleste av disse barna har det ikke ok til jul. Heldigvis fanges mange opp og kommer i gode fosterhjem, eller på institusjon der kvalifiserte ansatte gjør sitt beste for å rette opp skakkjørt tilværelse. Jeg har sjelden møtt mere dedikerte ansatte enn de som jeg har truffet gjennom dette vervet med en glød for å bidra til bedre liv for andre.
Så leste jeg på nettutgaven av Ukeavisen i dag om en fast blogger til Harvard Business Review, Cleve Stevens, som nevner 4 spesifikke ønsker ansatte har for "gaven" fra sjefen til jul:
Kjærlighet/Bry deg om meg, se meg!
Vekst; tilrettelgg for en bedriftskultur for utvikling av meg.
Gi meg mulighet til å bidra, innvolver meg.
Mening; gi meg den gode følelsen av at mitt arbeid er viktig, jeg er en del av
noe større enn meg selv.
Så tenker jeg at det vil nok de fleste sjefer gjerne levere til sine medarbeidere. Men gitt at det ikke allerede er slik, hvilke nye vaner må sjefen få for å levere dette? Og når disse er definerte, hvordan endre egen atferd så dette blir en tilstand?
En god venn av meg sa til meg overbevisningens kraft forrige uke at han hadde tilgode å oppleve en toppsjef som markant hadde endret vaner og levert ny kvalitet i sitt lederskap selv om de fleste hadde vært gjennom en rekke programmer med sikte på nettopp dette.
"Gammel vane er vond og vende" sier et gammelt ordtak. Det er fortsatt rett. Og når en dårlig vane sitter godt, og som må endres for at de ansatte skal oppleve at sjefen gir dem "gavene" er det et krevende foretak å få til. Først og femst må sjefen selv være interessert i å øke sin egen selvinnsikt. Og da må også sjefen evne å tilrettelegge for å motta feedback fra sine medarbeidere på en slik måte at det oppleves trygt også å gi negativ feedback.
En god vane uansett, og for alle, er hver dag å smile til dem man treffer, si hei til den man møter i korridoren, og stikke hode inn i døråpningen der man passerer og hilse blidt. Det funker sånn i starten, om den vanen ikke er innarbeidet.
Jeg kommer tilbake til saken i senere blogger, og så tenker jeg at jeg må legge inn et ekstra gear denne julen for å bli enda flinkere til å være blid og se andres behov før mine.
Ha en herlig helg.
Sten
Vi går inn i jule- og nyttårsfeiringen og det er tid for tradisjoner og "same procedure as every year".
Jeg har ingen forslag til nye vaner og ny kvalitet i jule- og nyttårsfeieringen, og håper for alle at det blir hyggelig. For mange, dessverre, vet vi det ikke blir slik.
Som styreleder i en barnevernsinstitusjon gjennom 27 år er jeg smertelig blitt klar over at noen har skikkelig uflaks ved fødsel, og er nærmest forutbestemt til å få et dårlig liv, bli plaget og utsatt for vannskjøtsel. De fleste av disse barna har det ikke ok til jul. Heldigvis fanges mange opp og kommer i gode fosterhjem, eller på institusjon der kvalifiserte ansatte gjør sitt beste for å rette opp skakkjørt tilværelse. Jeg har sjelden møtt mere dedikerte ansatte enn de som jeg har truffet gjennom dette vervet med en glød for å bidra til bedre liv for andre.
Så leste jeg på nettutgaven av Ukeavisen i dag om en fast blogger til Harvard Business Review, Cleve Stevens, som nevner 4 spesifikke ønsker ansatte har for "gaven" fra sjefen til jul:
Kjærlighet/Bry deg om meg, se meg!
Vekst; tilrettelgg for en bedriftskultur for utvikling av meg.
Gi meg mulighet til å bidra, innvolver meg.
Mening; gi meg den gode følelsen av at mitt arbeid er viktig, jeg er en del av
noe større enn meg selv.
Så tenker jeg at det vil nok de fleste sjefer gjerne levere til sine medarbeidere. Men gitt at det ikke allerede er slik, hvilke nye vaner må sjefen få for å levere dette? Og når disse er definerte, hvordan endre egen atferd så dette blir en tilstand?
En god venn av meg sa til meg overbevisningens kraft forrige uke at han hadde tilgode å oppleve en toppsjef som markant hadde endret vaner og levert ny kvalitet i sitt lederskap selv om de fleste hadde vært gjennom en rekke programmer med sikte på nettopp dette.
"Gammel vane er vond og vende" sier et gammelt ordtak. Det er fortsatt rett. Og når en dårlig vane sitter godt, og som må endres for at de ansatte skal oppleve at sjefen gir dem "gavene" er det et krevende foretak å få til. Først og femst må sjefen selv være interessert i å øke sin egen selvinnsikt. Og da må også sjefen evne å tilrettelegge for å motta feedback fra sine medarbeidere på en slik måte at det oppleves trygt også å gi negativ feedback.
En god vane uansett, og for alle, er hver dag å smile til dem man treffer, si hei til den man møter i korridoren, og stikke hode inn i døråpningen der man passerer og hilse blidt. Det funker sånn i starten, om den vanen ikke er innarbeidet.
Jeg kommer tilbake til saken i senere blogger, og så tenker jeg at jeg må legge inn et ekstra gear denne julen for å bli enda flinkere til å være blid og se andres behov før mine.
Ha en herlig helg.
Sten
søndag 5. desember 2010
Alle trenger en!
Kjære leser.
Det er søndag kveld nå. Fredagen ble borte i en røyk! Jeg hadde bare en avtale den dagen og en middag i Oslo, der vår eier i Umoe AS holdt sin årlige julemiddag for medarbeidere ved hans hovedkontor og øvrige ledere i konsernet med ledsagere.
Altså en dag med tid nok til den ukentlige blogg, men inspirasjonen var ikke der på fredag.Så ble middagen som vanlig en høytidsstund med et vertskap som ville sine gjester det aller beste. Og formiddagsmøtet ble det godt utbytte av. Men jeg trengte tiden frem til søndagskvelden for den ukentlige blogg.
Tirsdag var det begravelse for Arne Brede, en god klubbvenn gjennom mange år. Brått borte, 74 år gammel, vi trodde han skulle leve lenge. Nå er Åse alene i sitt store våningshus på Nes i Ådal, og den hun trengte mest ved siden av seg er borte. Hun har barn og barnebarn, og er nær dem, men den nære er borte. Nå må vi hegne om henne, og sørge for at vi 11 andre i gutte(gubbe)klubben alltid har henne med på listen når vi øvrige møtes med våre.
Sven er en som jeg mentalt er nær, det vil si at jeg ofte tenker på han og er takknemlig for alt vi har opplevd sammen. Så mailes og ringes vi når behovet blir stort. Han var på TV denne uken, kanal 5, der jeg aldri er. Program om det vi ikke forstår. Da Uri Geller var i Norge første gang ble Sven facinert av hva han så, og besluttet seg for å ta ut av seg alle sine sanser i samspill med andre. Sven og jeg møttes på samme arbeidsplass i 1970, og vi har litt "off and on" vært kolleger det mest av tiden siden den gangen. Sven er et levende bevis på at det er mere mellom himmel og jord enn det man forstår. Han bøyer skjeer som Uri Geller, han leser folks innerste tanker og dokumenterer at han kan det. Forbløffende. Og samtidig er han ydmyk og pretenderer ikke å ha "Snåsamann egenskaper". Men han har et offensivt syn på livet, mister aldri motet og tør mere enn de fleste jeg kjenner. Jeg trenger Sven!
Så har jeg også denne uken igjen fått dokumentert gjennom selvopplevde situasjoner i samspill med andre betydningen av å bli sett, anerkjent, bli oppmuntret av en kollega, bli stolt på og ikke minst forståelsen av at alle trenger minst en som er der for seg!
Et gyllent øyeblikk er det når en kollega sier at du betyr noe for en. Få jobbe i samspill med nettopp deg. Den positive effekt av å rose personen i resepsjonen for det varme smil hun leverer hver gang ved besøk i bedriften, det får du i glansen av et smil tilbake. For de fleste holder det med en slik nær seg. Og så er det så mange som ikke har akkurat det. Hva holder oss tilbake? Er det en funksjonshemning, som ikke synes fysisk?
La uken som kommer være en uke hvor vi som er en del av dette bloggfelleskapet byr på det beste i oss selv og opplever at gleden hos den eller de andre gir et påfyll som varmer og øker tilbøyeligheten til å gjøre mere av det samme.
Det vi har fokus på blir forsterket, skrev jeg i forrige ukes blogg. På dette området er det bare å øse på!
Ha en flott uke der dere kommer nærrmere minst den ene andre! Og det gjelder for meg også!
Sten
Det er søndag kveld nå. Fredagen ble borte i en røyk! Jeg hadde bare en avtale den dagen og en middag i Oslo, der vår eier i Umoe AS holdt sin årlige julemiddag for medarbeidere ved hans hovedkontor og øvrige ledere i konsernet med ledsagere.
Altså en dag med tid nok til den ukentlige blogg, men inspirasjonen var ikke der på fredag.Så ble middagen som vanlig en høytidsstund med et vertskap som ville sine gjester det aller beste. Og formiddagsmøtet ble det godt utbytte av. Men jeg trengte tiden frem til søndagskvelden for den ukentlige blogg.
Tirsdag var det begravelse for Arne Brede, en god klubbvenn gjennom mange år. Brått borte, 74 år gammel, vi trodde han skulle leve lenge. Nå er Åse alene i sitt store våningshus på Nes i Ådal, og den hun trengte mest ved siden av seg er borte. Hun har barn og barnebarn, og er nær dem, men den nære er borte. Nå må vi hegne om henne, og sørge for at vi 11 andre i gutte(gubbe)klubben alltid har henne med på listen når vi øvrige møtes med våre.
Sven er en som jeg mentalt er nær, det vil si at jeg ofte tenker på han og er takknemlig for alt vi har opplevd sammen. Så mailes og ringes vi når behovet blir stort. Han var på TV denne uken, kanal 5, der jeg aldri er. Program om det vi ikke forstår. Da Uri Geller var i Norge første gang ble Sven facinert av hva han så, og besluttet seg for å ta ut av seg alle sine sanser i samspill med andre. Sven og jeg møttes på samme arbeidsplass i 1970, og vi har litt "off and on" vært kolleger det mest av tiden siden den gangen. Sven er et levende bevis på at det er mere mellom himmel og jord enn det man forstår. Han bøyer skjeer som Uri Geller, han leser folks innerste tanker og dokumenterer at han kan det. Forbløffende. Og samtidig er han ydmyk og pretenderer ikke å ha "Snåsamann egenskaper". Men han har et offensivt syn på livet, mister aldri motet og tør mere enn de fleste jeg kjenner. Jeg trenger Sven!
Så har jeg også denne uken igjen fått dokumentert gjennom selvopplevde situasjoner i samspill med andre betydningen av å bli sett, anerkjent, bli oppmuntret av en kollega, bli stolt på og ikke minst forståelsen av at alle trenger minst en som er der for seg!
Et gyllent øyeblikk er det når en kollega sier at du betyr noe for en. Få jobbe i samspill med nettopp deg. Den positive effekt av å rose personen i resepsjonen for det varme smil hun leverer hver gang ved besøk i bedriften, det får du i glansen av et smil tilbake. For de fleste holder det med en slik nær seg. Og så er det så mange som ikke har akkurat det. Hva holder oss tilbake? Er det en funksjonshemning, som ikke synes fysisk?
La uken som kommer være en uke hvor vi som er en del av dette bloggfelleskapet byr på det beste i oss selv og opplever at gleden hos den eller de andre gir et påfyll som varmer og øker tilbøyeligheten til å gjøre mere av det samme.
Det vi har fokus på blir forsterket, skrev jeg i forrige ukes blogg. På dette området er det bare å øse på!
Ha en flott uke der dere kommer nærrmere minst den ene andre! Og det gjelder for meg også!
Sten
Abonner på:
Innlegg (Atom)
