Kjære leser.
Jeg reflekterer over dagens hendelser. NM på ski, folkelig opprør som utvikler seg for fullt i Egypt. 6 års bursdag for barnebarn Eivind i nabohuset. I hovedsak utemoro med friske gutter i fri utfoldelse i hvit vinter. Dristige "karer" der de setter utfor på sine kjelker og akebrett. Måtte de beholde sitt mot og evne til å oppsøke nye situasjoner og utfordringer.
Jeg er takknemlig for at jeg i går sammen med Eva var gjest i en god venns 70 års dag feiret fra 12.00 og mot ettermiddagen. Han fikk gode ord i taler fra sine nærmeste, og vi kjente igjen poengene og situasjonene, det var kjærlige og ærlige taler.
Hodet mitt er fullt av begivenheter som jeg vet møter meg allerede fra mandag av. Det gir meg muligheter til å ta ut av meg den erfaring og kunnskap jeg har ervervet over mange år. Så tenker jeg at noe av det viktigste jeg har forstått de siste par år er betydningen av det gode møte.
Det ligger i møteleders hånd å sørge for at deltakerne i møtet går fra møtet med nye energi: Møte leder sørger for en oppsatt agenda, tidsskjema som holdes, disiplin underveis og slik at alle føler seg hørt, respektert og lyttet til. Det blir en kort oppsummering etter hvert punkt som beskriver hva som besluttes, det er humor i rommet og møteleder har et glimt i øyet. Før møtet avsluttes gjøres det en kort oppsummering av vedtak, og en skikkelig debrief hvor alle høres. "Hva har du likt best med dagens møte" er det obligatoriske spørsmål, og hvor ordet går rundt bordet og alle blir hørt. Da er det selvsagt plass også til andre kommentarer, men det positive først! Det etablerer en god kultur. Jeg regner med å få ansvar for minst et par slike møter under min ledelse, og er allerede i mental forberedels.
Ha en spennede uke dere som følger meg, min blir det!
Sten
søndag 30. januar 2011
søndag 23. januar 2011
"Det ser helt umulig ut inntil det er gjennomført"
"It all seems impossible until it has been done". Sitatet er fra Nelson Mandela. Trolig var det hans drøm og visjon å gjøre Syd Afrika til et land uten apartheid og til et land med demokrati og alt som dertil hører. Fra hans fengselscelle på Robbin Island må det ha syntes umulig, urealistisk og en drøm uten mulgheter. Historien kjenner vi. Det ble gjennomført, "it was done"
En annen av verdenshistoriens mest kjente og respekterte menn, Albert Einstein, sa dette:"If at first an idea is not absurd, then there is no hope for it".
Hvis en ide ikke i første omgang synes absurd er det intet håp for den, sa altså en av verdens mest respekterte oppfinnere. Mandela må ha vært inspirert av han, for hans mål, hans ide, syntes absurd.
Og så er det vel slik med helt nye ideer og oppfinnelser at de alle er en kombinasjon av å ta i bruk to eller flere ting som allerede er oppfunnet.
Jeg var på "Djupskolen" hos Hans Christian Medlien og hans familie i "Lucky Næroset" utenfor Moelv torsdag denne uken. Her plukket jeg opp sitatene ovenfor fra Børre Sørdal, Tromsøværing og daglig leder i reklamebyrået Rød Tråd i Tromsø, men også vital og engasjert ansvarlig for et grensesprengende prosjekt over grenser for å bevisstgjøre først og fremst ungdom i kampen mot Hiv og Aids.
Her var også Tone Lise fra Båtsfjord, som mot alle odds, har bygget opp sin egen salong i Oslo som spesilist i negldesign, nå også med egen skole som utdanner nye håndverkere. Hun har også etablert "Adora prosjektet" hvor hun har med seg som daglig leder Anita Vårvik. De henter opp stoffmisbrukere og prostituerte fra gaten i Oslo, og gir slik noen en mulighet til egen utdannelse og nytt liv og verdighet.
Felles for Børre, Tone Lise og Anita er at de tror det umulige er mulig og får det til. Hva med oss andre. Kan ikke vi også la oss inspirere av Mandela og Einstein?
"Har vi ikke et mål kommer vi i alle fall ikke dit."
I år markerer vi Roald Amundsen som første mann til Sydpolen og Fridtjof Nansens mange utrolige bragder; ikke minst hans humantære innsats i Russland i tidligere tider. De gjorde det umulige mulig.Og de gjorde det i sammen med sine team.
Det er Sportsrevy nå. Hvem ville trodd på et utsagn som at den svenske skihopperen Bokløw, som alle visste var en dårlig skihopper, skulle revolusjonere hoppsporten gjennom introduksjonen av V-stilen?
Jo folkens. Tenk på det dere synes virker umulig og legg så planer for å få det til. Mange har gjort det før oss.
Ha en inspirerende og tankefull uke!
Sten
En annen av verdenshistoriens mest kjente og respekterte menn, Albert Einstein, sa dette:"If at first an idea is not absurd, then there is no hope for it".
Hvis en ide ikke i første omgang synes absurd er det intet håp for den, sa altså en av verdens mest respekterte oppfinnere. Mandela må ha vært inspirert av han, for hans mål, hans ide, syntes absurd.
Og så er det vel slik med helt nye ideer og oppfinnelser at de alle er en kombinasjon av å ta i bruk to eller flere ting som allerede er oppfunnet.
Jeg var på "Djupskolen" hos Hans Christian Medlien og hans familie i "Lucky Næroset" utenfor Moelv torsdag denne uken. Her plukket jeg opp sitatene ovenfor fra Børre Sørdal, Tromsøværing og daglig leder i reklamebyrået Rød Tråd i Tromsø, men også vital og engasjert ansvarlig for et grensesprengende prosjekt over grenser for å bevisstgjøre først og fremst ungdom i kampen mot Hiv og Aids.
Her var også Tone Lise fra Båtsfjord, som mot alle odds, har bygget opp sin egen salong i Oslo som spesilist i negldesign, nå også med egen skole som utdanner nye håndverkere. Hun har også etablert "Adora prosjektet" hvor hun har med seg som daglig leder Anita Vårvik. De henter opp stoffmisbrukere og prostituerte fra gaten i Oslo, og gir slik noen en mulighet til egen utdannelse og nytt liv og verdighet.
Felles for Børre, Tone Lise og Anita er at de tror det umulige er mulig og får det til. Hva med oss andre. Kan ikke vi også la oss inspirere av Mandela og Einstein?
"Har vi ikke et mål kommer vi i alle fall ikke dit."
I år markerer vi Roald Amundsen som første mann til Sydpolen og Fridtjof Nansens mange utrolige bragder; ikke minst hans humantære innsats i Russland i tidligere tider. De gjorde det umulige mulig.Og de gjorde det i sammen med sine team.
Det er Sportsrevy nå. Hvem ville trodd på et utsagn som at den svenske skihopperen Bokløw, som alle visste var en dårlig skihopper, skulle revolusjonere hoppsporten gjennom introduksjonen av V-stilen?
Jo folkens. Tenk på det dere synes virker umulig og legg så planer for å få det til. Mange har gjort det før oss.
Ha en inspirerende og tankefull uke!
Sten
søndag 16. januar 2011
Kveldstanker
Kjære leser.
Jeg har akkurat sett Sportsrevyen på NRK. Mange norske seire. Marit Bjørgen først igjen. Kombinertløper Magnus Moan først igjen. Tora Berger først igjen etter gårsdagens triumf. Og det norske sprint herrelaget; først i mål igjen.
"Har du ikke et mål komer du ikke dit" er en setning jeg har brukt mye i foredrag, og det gjelder fortsatt. Disse idrettfolka har som mål å stå øverst på pallen. Det koster mye smerte å trene seg til slike bragder. Ingen premie uten smerte er en åpenbar sannhet. Jeg deler vinnergleden med dem.
Så har jeg vært på ski med to barnebarn i dag, Eivind, snart 6, og Kristoffer 4. Eivind begynner å kjenne den gode følelsen, og han har åpenbart ingen frykt for bratte nedoverbakker. Han lever ut at man må ta noen sjanser for å komme videre i livet, eller her rettere sagt, i sporet. Kristoffer mellom mors trygge ben nedover, han tar nye skritt pr. tur, og han hviner av fryd når det bærer utfor. Jeg spiser "livets dessert" med den største glede! De skjønner nok ubevisst at det å sette mål er en forutsetning for prestasjoner, og i deres tilfeller er vafler på Damtjernkiosken på Krokskogen premie stor nok for å nå dagens mål.
Fredag ettermiddag besøkte jeg på oppfordring en mann i midten av tredveårene som for halvannet år siden tok skrittet fullt ut, sluttet i fast jobb og begynte for seg selv. I en bransje fjernt fra min. Han har åpenbart flere gaver; han er flink med folk, han er et forbilde i arbeid på sitt område, har høy etisk standard og hans tjenester blir etterspurt også i våre naboland. Han har vært dristig og forsiktig samtidig; satset på egen hånd og stolt på egne ferdigheter og et godt omdømme og holdt igjen på et området hvor han søkte råd nå. Denne karen har etter mitt skjønn de aller beste forutsetninger for å ta en ny sjanse nå, og det var det jeg rådet ham til. Jeg skal med glede følge hans virksomhet fra sidelinjen, og glede meg over hans fremganger. Arbeidsgleden hos dem han jobber sammen med står øverst på listen hans. Han skaper arbeidsglede!
I disse tre avsnitt er det tre egenskaper som lyser fra alle aktører; lyst, glede og vilje til å sette mål og ha planer for å nå dem.
De små sine er nok stadig ubevisste, men ubevisste mål vinner alltid har jeg forstått. Og de kjenner ingen aldersgrense.
Ha en trivelig og målrettet uke.
Sten
Jeg har akkurat sett Sportsrevyen på NRK. Mange norske seire. Marit Bjørgen først igjen. Kombinertløper Magnus Moan først igjen. Tora Berger først igjen etter gårsdagens triumf. Og det norske sprint herrelaget; først i mål igjen.
"Har du ikke et mål komer du ikke dit" er en setning jeg har brukt mye i foredrag, og det gjelder fortsatt. Disse idrettfolka har som mål å stå øverst på pallen. Det koster mye smerte å trene seg til slike bragder. Ingen premie uten smerte er en åpenbar sannhet. Jeg deler vinnergleden med dem.
Så har jeg vært på ski med to barnebarn i dag, Eivind, snart 6, og Kristoffer 4. Eivind begynner å kjenne den gode følelsen, og han har åpenbart ingen frykt for bratte nedoverbakker. Han lever ut at man må ta noen sjanser for å komme videre i livet, eller her rettere sagt, i sporet. Kristoffer mellom mors trygge ben nedover, han tar nye skritt pr. tur, og han hviner av fryd når det bærer utfor. Jeg spiser "livets dessert" med den største glede! De skjønner nok ubevisst at det å sette mål er en forutsetning for prestasjoner, og i deres tilfeller er vafler på Damtjernkiosken på Krokskogen premie stor nok for å nå dagens mål.
Fredag ettermiddag besøkte jeg på oppfordring en mann i midten av tredveårene som for halvannet år siden tok skrittet fullt ut, sluttet i fast jobb og begynte for seg selv. I en bransje fjernt fra min. Han har åpenbart flere gaver; han er flink med folk, han er et forbilde i arbeid på sitt område, har høy etisk standard og hans tjenester blir etterspurt også i våre naboland. Han har vært dristig og forsiktig samtidig; satset på egen hånd og stolt på egne ferdigheter og et godt omdømme og holdt igjen på et området hvor han søkte råd nå. Denne karen har etter mitt skjønn de aller beste forutsetninger for å ta en ny sjanse nå, og det var det jeg rådet ham til. Jeg skal med glede følge hans virksomhet fra sidelinjen, og glede meg over hans fremganger. Arbeidsgleden hos dem han jobber sammen med står øverst på listen hans. Han skaper arbeidsglede!
I disse tre avsnitt er det tre egenskaper som lyser fra alle aktører; lyst, glede og vilje til å sette mål og ha planer for å nå dem.
De små sine er nok stadig ubevisste, men ubevisste mål vinner alltid har jeg forstått. Og de kjenner ingen aldersgrense.
Ha en trivelig og målrettet uke.
Sten
fredag 7. januar 2011
Den som har ressurser har ansvar.
Kjære leser.
Jeg deltok i et NHO arrangement tirsdag denne uken. Der fortalte en mann ved navn Marco om hans og hans kurdiske families ankomst som flyktninger til Kragerø på tidlig åttitall. Som 10 åring ble det et spennende møte med Kargerø og Norge. Han og broren hans ble første dagen bedt ut på gaten av to jevnaldrene jenter for å hoppe tau. Han nevnte dem begge ved navn. De ble viktige for den kurdiske familien. Likeså Georg, mannen i Kragerø Kommune, som fikk ansvar for å integrere familien i Kragerø samfunnet. Det var ikke noe fasttømret opplegg, men Georg var åpenbart en mann med stort hjerte og et åpent sinn. Marco nevnte mange Kragerø familiers navn med takknemlighet og glede. De hadde alle bidratt til at familien til Marco ble omfavnet av byen og gjennom norskopplæring og annen oppfølging ble det jobber på mor og far og alle 4 barn skaffet seg god utdanning. Nå bidrar de alle til verdiskapning i det norske samfunn.
De to småjentene tok det første initiativet. De hadde hadde ressurser; hoppetau, mot til å ringe på døren til helt fremmede, vilje til å inkludere, tiltakslyst og nyskjerrighet. De tok ansvar!
Georg hadde tilgang til ressurser og hadde selv de menneskelige ressurser som trengtes; menneskelig varme, kreativitet, lyst til å hjelpe og bistå, vilje til å skjære gjennom byråkratiske hindringer. Han tok ansvar.
"Den som har ressurser har ansvar" var etter mitt skjønn den viktigste setningen som ble sagt fra scenen den dagen, og det viktigste budskapet. Er det ikke det vi daglig gis muligheter til? Å ta ansvar. Gripe mulighetene til å bistå og anerkjenne, inkludere og involvere. Den nye familien som har flyttet inn i gata. Hvem ringer på døren og ber ut på "hoppetau"? Kanskje vi venter på at de nye naboene skal komme å introdusere seg først? Så går det vinter og vår---
Min oppfordring denne fredagen er å utfordre mine lesere til å bruke sine ressurser til å ta ansvar så ofte muligheten byr seg, og ta sjansen på å bry dere om, med den lille risiko det ligger i å kanskje bli avvist. Vi kommer ikke videre i livet uten å ta noen sjanser.
Jeg har eksempler på dette fra eget liv som jeg vil dele med dere i kommende blogger.
Ha en herlig helg.
Sten
Jeg deltok i et NHO arrangement tirsdag denne uken. Der fortalte en mann ved navn Marco om hans og hans kurdiske families ankomst som flyktninger til Kragerø på tidlig åttitall. Som 10 åring ble det et spennende møte med Kargerø og Norge. Han og broren hans ble første dagen bedt ut på gaten av to jevnaldrene jenter for å hoppe tau. Han nevnte dem begge ved navn. De ble viktige for den kurdiske familien. Likeså Georg, mannen i Kragerø Kommune, som fikk ansvar for å integrere familien i Kragerø samfunnet. Det var ikke noe fasttømret opplegg, men Georg var åpenbart en mann med stort hjerte og et åpent sinn. Marco nevnte mange Kragerø familiers navn med takknemlighet og glede. De hadde alle bidratt til at familien til Marco ble omfavnet av byen og gjennom norskopplæring og annen oppfølging ble det jobber på mor og far og alle 4 barn skaffet seg god utdanning. Nå bidrar de alle til verdiskapning i det norske samfunn.
De to småjentene tok det første initiativet. De hadde hadde ressurser; hoppetau, mot til å ringe på døren til helt fremmede, vilje til å inkludere, tiltakslyst og nyskjerrighet. De tok ansvar!
Georg hadde tilgang til ressurser og hadde selv de menneskelige ressurser som trengtes; menneskelig varme, kreativitet, lyst til å hjelpe og bistå, vilje til å skjære gjennom byråkratiske hindringer. Han tok ansvar.
"Den som har ressurser har ansvar" var etter mitt skjønn den viktigste setningen som ble sagt fra scenen den dagen, og det viktigste budskapet. Er det ikke det vi daglig gis muligheter til? Å ta ansvar. Gripe mulighetene til å bistå og anerkjenne, inkludere og involvere. Den nye familien som har flyttet inn i gata. Hvem ringer på døren og ber ut på "hoppetau"? Kanskje vi venter på at de nye naboene skal komme å introdusere seg først? Så går det vinter og vår---
Min oppfordring denne fredagen er å utfordre mine lesere til å bruke sine ressurser til å ta ansvar så ofte muligheten byr seg, og ta sjansen på å bry dere om, med den lille risiko det ligger i å kanskje bli avvist. Vi kommer ikke videre i livet uten å ta noen sjanser.
Jeg har eksempler på dette fra eget liv som jeg vil dele med dere i kommende blogger.
Ha en herlig helg.
Sten
Abonner på:
Innlegg (Atom)
