Om bivirkninger

Kjære leser.

Jeg er av min kone noen ganger blitt kalt naiv eller godtroende. Ikke slik at det har plaget meg eller at hun har ment at min naivitet eller godtroenhet har gitt med skikkelige problemer, men hun har mye sunn skepsis i seg, og mener jeg godt kunne hatt mere av det.

Jeg sitter her foran min pc og utfordrer meg selv på å finne tema for en søndagsblogg. Fra en bok som har tittelen: "Det skal merkes at vi lever" hvor to av Danmarks markante personligheter utdyper mange tema hentet jeg inspirasjonen til overskriften på bloggen. Og de diskuterer bl. a. bivirkninger av lykke ved å sitere en annen person som en av dem oppfordret til å sette mere pris på lykke. Da spurte han: "Hva er bivirkningene?"

Det spørsmålet utløste nettopp tanken min på om jeg selv har opplevde bivirkninger, negative sådanne, av min egen godtroenhet. Jeg kan ikke komme på det. Jeg har rett og slett stolt på folk. Stolt på at det vi har avtalt holdes av den andre. Stolt på at inngåtte avtaler gjelder, og har regnet med at den andre også har samme utgangspunkt. I noen sammenhenger har jeg blitt minnet på løfter jeg har avgitt, men glemt. Særlig har det vært der jeg har lovet en annen en fordel, lønnspålegg eller annet av spesiell verdi for den andre. Og da har jeg regnet med at i slike tilfeller er det ganske åpenbart at den andre husker mine løfter godt selv om jeg skulle ha glemt det. Da har jeg holdt avtalen jeg selv har glemt, og det har alltid vært klokt og gjort godt for begge parter.

Jeg har opplevd at avtaler jeg mener at jeg har inngått, også slik at den finnes på skrift, ikke er blitt holdt av den annen part. Da har jeg praktisert å "gå rett på sak" som professor Arne Næss råder oss til, og det har slett ikke alltid ført til enighet. Men uansett har det ført til en avklaring, og i noen tilfeller av en slik art at jeg har ment vi virkelig er blitt ført bak lyset. Det viktige da har vært å være klar i tale, og også skjønne når det ikke er mere å oppnå. Og deretter sørge for at saken er ferdig og intet mere å gjøre med, og så glemme hele greia. Alternativet er en farlig bivirkning: "Energi på avveie".
Energi på avveie er trolig den mest plagsomme bivirkning av ikke å få rett, av ikke å vinne "saken", av å være vonbråten og alle mulige andre grunner til å ergre seg over tid.

Hvem er den mest plagede av "Energi på avveie?" I alle fall ikke den andre part. Det er meg det!
Derfor venner går min oppfordring til dere alle i kveld: Ikke la dere føre inn i fristelsen til å bruke
energien til noe dere overhode ikke kan få gjort noe med. Fokuser på alt det positive som ligger foran deg av muligheter,
Ha en herlig og postivuke.

Sten

Sporskifter

Kjære leser.

Sist skrev jeg om at det er lite nytt i gamle spor og lovet å komme tilbake til skjellsettende opplevelser som har gitt sporskifte.

Her er ett og den skjellsettende opplevelsene fant sted under en TGI Fridays samling for både sine USA baserte egne og franchisede enheter og for oss som var med fra den internasjonale arena. Vi var vel ca  1000 mennesker i salen på et av storhotellene i Las Vegas. Det var tiden for det eksterne innslaget; årets foredrag, slik vi var blitt vant til å få oppleve gjennom flere års deltakelse på disse storsamlingene.
Gjennom røyk og bokstavelig talt ild, på beste Las Vegas maner, dalte ned fra røykskyen to F-16 piloter i full flyverhabitt. En mann og en kvinne. De var begge aktive jagerflyvere og tjenestgjorde i US Airforce. De fortalte fra sin hverdag i luften, om sine grundige og nitide forberedelser før hvert tokt, og om det helt nødvendige og krevende sampill som finner sted i 2000 kilometer i timen. Fasinerende å høre på. (I parantes bemerket høret jeg lyden fra en F-16 maskin på hytta på Filefjell sist onsdag og gjennom hyttevinduet så jeg maskinen og så to til som fulgte bak lavt flyvende under fjelltopper og så inn i en sving og ut av synet. Tordenfugler! Guttedrøm!)

Det som ble skjellsettende for meg var det som fulgte i avslutningen av foredraget. De fortalte at de ved hvert tokts avslutning hadde som fast rutine å gå rett til "debrief rommet" og der gikk de gjennom dagens oppdrag og hver enkelts opplevelse og grad av vellykkethet o.s.v. De fortale at for dem var dette livsviktig og vi forsto alle at en liten feil fra en av dem kunne være fatal i forhold til liv og død.
Der og da skjønte jeg at jeg ved hjemkomst til Norge i første konsernledermøte skulle innføre debriefing før møtets slutt. Fra den dagen har jeg praktisert i alle møter jeg har ledet i ulike komiteer og styrer og intrerne møter og der jeg fortsatt leder debriefing, og jeg ber alltid hver enkelt si noe om hva de har likt best med dagens møte, med dagens agenda. Dette gir selvsagt også en åpning for å si hva man ikke er fornøyd med og gir rom for viktige avklaringer dersom noe ikke er forstått likt av alle.

Ved å be alle si noe om hva de likte først skapes det over tid en god kultur i møterommet og alle vet at hver enkelt forventes å ha noe positivt å si. Det funker. Generelt er det min oppfatning at det er alt for lite ros og anerkjennelse i våre møterom og generelt i hverdagen.

Og så tema for neste blogg. Jeg har tenkt lenge at det er lite relevant å bruke en svadron jagerflyvere som relevant sammenligningsgrunnlag for det vi i næringsliv og ellers i organisasjoner beskjeftiger oss med. Sist helg fikk jeg oppunder fjellets hvite vidder og i blankt sollys en aha "åpenbaring".
Det er kanskje ikke ulikt når det kommer til stykke. Mer om det!

Ha en herlig ukeslutt.

Sten