Sten's refleksjoner

Stadig nye muligheter!

2011-12-12T15:46:00.004+01:00

Kjære lesere.

19 november ble jeg 67 år. Bare en vanlig årlig forekomst. Jeg har vært heldig igjen og har tilbakelagt nok et rimelig smertefritt år. Med det menes at jeg ikke har trent så det har smertet; det har ikke vært så krevende mål å nå siste året at jeg ikke har kunnet nå dem innenfor den dagsform jeg har hatt. Altså ganske mye på rutine hvor jeg har tatt ut av "erfaringsboksen" og gjenbrukt egen kunnskap. Den rekker ganske langt erfarer jeg, og mye av det jeg er god på i ledelses sammenheng er det fortsatt bruk for der jeg deltar.
Slikt slutter ikke brått ved oppnådd pensjonsalder bare en er besjeftiget med noe en liker å holde på med.

Jeg leder mange møter, og erfarer at det er opp til meg å sette en god stemning i møterommet fra starten av. Jeg kan f.eks. begynne et møte med å spørre hva de møtende har sett mest frem til foran dagens møte, og la hver enkelt i tur si noe om dette. Ved møtets slutt kan vi så oppsummere om det virkelig var noe å se frem til, og om den enkelte fikk møtt sitt eget behov. Jeg er styreleder i 3 virksomheter og har således stor innflytelse på den stemning som vil herske i møterommet.

Eller:"Hva liker dere best i dagens saksdokumenter?". Igjen fokus på det som er positivt og ros til den/de som har levert dokumenter. Det setter en positiv stemning igjen. Så enkelt å starte med, så sjeldent at noen gjør det.
Jeg trener selv på å huske en variant av eksemplene over hver eneste gang jeg sitter på møtelederplassen. Jeg kan også bidra fra møtedeltakerplassen ved å innlede mine innlegg med anerkjennelse av det som er gjort eller sagt av andre før jeg kommer med ev. spørrende eller kritiske spørsmål.

Det er således ikke overgang fra lønnsslipp til trygdeytelser og pensjon som hindrer forsatt "hjernedeltakelse" i samfunnslivet, men viljen- og evnen til å delta videre der det er åpninger for det.

Her i Hønefoss hvor jeg bor ble det før helgen besluttet av Norske Skog konsernet å legge ned Follum Fabrikker med 356 arbeidsplasser, og slik rammes også alle leverandører med sine sikkert like mange arbeidsplasser hardt.
Det må være tøft for dem det gjelder. Som styreleder i Ringerike Utvikling var jeg i et møte dagen derpå med bred deltakelse fra lokale samfunnsaktører; politikere, offentlig administrasjon, næringsliv og media. Vi var forenet i målet om å snu dette nederlaget til nye muligheter, selv om det på kort sikt ikke er mye hjelp i dette for dem som blir direkte rammet. Utledet av ordet SAMarbeid for nye muligheter etablerte vi oss som "Sambassadører" for det nye Ringerike!

Så kjære leser, dere skjønner at 67 år ikke er et stoppunkt for engasjement og deltakelse, men det åpner muligheter for flere valg og noe kortere arbeidsuker.

Ha en herlig førjulstid!

Sten

Større overskudd enn jeg trenger selv!

2011-11-21T20:58:00.003+01:00

Kjære leser.

Jeg hørte eventyrer og fjellklatrer Randi Skaug uttale dette i forbindelse med vår siste TV aksjon der hun var aktiv med på å rekruttere bøssebærere. Hun sa hun følte at hun hadde så mye å være takknemlog for og med et større overskudd av livslyst og energi ønsket hun å gi noe av seg selv, sin tid, til det gode formål.

Jeg tenker at mange mennesker sliter i hverdagen og har et underskudd av energi og mangler det ekstra gearet å sette inn. For dem skal intet ekstra kreves; de har nok med å holde "båten flytende". Det er viktig for oss med overskudd å se dem, bli oppmerksomme på dem, og om mulig hjelpe dem i vater. Da må jeg være opptatt av å "se etter", tørre å følge opp spørsmålet: Hvordan har du det, når jeg får til svar: "Bra", med "hva er det som er bra". Og da må jeg ta sjansen både på avvisning og jeg må være klar til å møte svaret "når du først spør er det egentlig ikke så greit" med å følge opp og undersøke mer. Ofte vil kroppspråket "avsløre" at svaret ikke stemmer, og da må jeg ha mot til å interessere meg for den andre. Jeg har opplevd både avvisning og takknemlighet for at jeg ikke tok et "bra" for et svar.

Vi er en nasjon med en masse mennesker som har et overskudd større enn de trenger selv. De er trenere i idrett for barn og unge. De driver loppemarkeder og bemanner frivillig sentraler. De tar sin tørn hos dem på "siste reis" på HOSPICE, de tar tillitsverv uten betaling i veldedige organisasjoner, på landets Fontenehus, og det strikkes og syes og lages basar for Sjømannsmisjonen, og rekken blir laaang!

Det utrolige er jo at mange som ikke har mere enn de trenger for å klare seg, lever nøkternt og krever lite, er der for andre med den "gode hånd"!

Jeg er av dem med overskudd større enn jeg trenger selv og har på ingen måte tatt ut nok av overskuddet for andre. Nå har jeg trådd inn i pensjonistenes rekker, dog med styreverv og endel å ta fatt i, men jeg skal aldri bli sittende å kjede meg i sofaen når mine hender trenges. Frivilligsentralen neste!

Ha en herlig uke videre.

Sten

Hva likte du best?

2011-11-15T21:04:00.002+01:00

Kjære leser.

Jeg har vært lenge borte nå. I hovedsak skyldes det hjelpeløshet med å komme inn på egen bloggeside, men i kveld fikk jeg orden på det via min gode hjelper gjennom ca. 25 år, IT direktør Henry Karlsen, i Umoe Restaurant Group. Takk Henry!

Jeg begynner lett i kveld. Jeg har lenge praktisert å sjekke av ved slutten av møter hva deltakerne har likt best, og jeg lar ordet gå rundt bordet til hver deltaker. På denne måten blir alle trent til å tenke positive tanker og over tid bygger dette en god kultur i møtene. Alle vet at når møtet er slutt tar vi en debrief og det starter med å nevne det positive. Selvsagt kan man komme med annet også, men noe positivt er et "must". Hvis en deltaker sier at jeg er enig med sistnevnte takker jeg for det og så ber jeg personen fortelle hva man er enig med sistnevnte i. Ingen "slipper" unna.

Jeg skulle lede en liten arbeidsgruppe for et par uker siden. Vi var 5 som skulle møtes, to jenter og tre av oss gutter. Den ene jenta hadde gjort store forberedelser, var gruppas sekretær. Jeg traff den andre jenta i lobbyen før vi skulle treffes alle, og hun hadde flere innvendinger mot det som var levert oss i forkant. Ved oppstarten av møtet ba jeg alle si noe om hva de likte best ved dokumentet vi hadde fått. Da kommenterte den "kritiske" deltaker det vi hadde fått i forkant med alt det hun likte med det, og dermed var den gode stemning etablert. De andre motforestillinger og kritiske innspill var saklige og det hele forløp i god tone. Det er etter mitt skjønn alltid klokt og godt for samspill at det innledes med hva vi har likt best med det vi har fått av/i dokumentene som skal behandles.

Senest i dag var jeg med i et dagsmøte med stor deltakelse, og samme runde ble gjort med samme effekt.

Jeg får anledning resten av uken til innimellom noen hyggelig og viktige gjøremål å reflektere litt over hva jeg har likt best i mitt lange yrkesliv, nå et par-tre dager før 67 års grensen nås og lønnslipp avløses av trygd og pensjonsutbetaling.
Litt rart men jeg "står han vel av"!

Hvis jeg har noen lesere igjen så forsikrer jeg at bloggtørken er over!

Sten

Det virker!

2011-09-25T19:24:00.003+02:00

Kjære leser.

Jeg har en løpende treningsoppgave: Jeg leter konstant etter åpninger for å anerkjenne og rose andre. Ikke minst er jeg opptatt av å klare dette i forhold til egne barnebarn. Så vidt jeg har forstått fra moderne forskning har et barn i 7 års alderen fått 60000 negative budskap fra foreldre, lærere, fra omgivelsene. Ikke rart vi alle bærer med oss en ryggsekk fra egen fortid som i underbevisstheten vår styrer våre følelser. Får vi ros synes mange av oss at vi ikke fortjener det. Gjør vi en særdeles god jobb og får anerkjennelse for det vil mange av oss selv redusere anerkjennelsen til noe vi egentlig ikke fortjener. Vi har vansker for å motta oppmerksomhet, en gave eller et varmt kompliment. Det ligger altså nærmest i genene våre medbrakt fra egen barndom. Hva kan vi gjøre med det?

Når det gjelder barnebarna våre, 7 i tallet, har kona og jeg, inspirert av Mia og Terje Skriver, gått til innkjøp av 7 notisbøker som bærer navnet til hvert av barnebarna. Her skal vi fortløpende skrive inn alt disse 7 gjør av positive handlinger, og forhåpentligvis også lese høyt i bøkene for dem, så de minnes om at de har positive egenskaper og fortjener ros og anerkjennelse. De første gode opplevelser er allerede noterte. Kristoffer på 4 minte meg i ettermiddag på at jeg måtte huske å skrive i boka at han hadde båret en plastpose med poteter opp bakken til mormor, helt alene. Han har altså tatt innover seg at det finnes en slik bok!

Og så vet jeg at det å gi små komplimenter og ros virker. I kassa i daligvareforretningen kan jeg møte øyekontakt og et smil fra personen i kassa med et: "Det er hyggelig å handle med deg, du har et godt smil!" De fleste av oss har en mulighet hver dag til å møte et annet menneske med et vennlig ord. "Jeg synes det er så hyggelg å jobbe sammen med deg!". Vil ikke alle sette pris på et slikt utsagn?

De som jobber med meg vet at jeg avslutter alle møter med en debrief hvor hver enkelt møtedeltaker etter tur sier hva de likte best med dagens møte. Slik bygges en positiv samspillskultur; den enkelte blir trenet til å se det positive og si noe om det, hver enkelt blir trenet i å gi feedback og til å ta ansvar for, bidra til og lete etter det positive. Så er det selvsagt åpning for å føye til hva vi kunne gjort bedre!

1 oktober overtar Frank Jaegtnes som adm.direktør i Sønnico Elektro AS, et selskap i Umoe gruppen, som jeg har hatt det privilegium å ha ansvar for som arbeidende styreleder siden januar i år. Frank kommer fra stillingen som strategidirektør i Siemens Norge. Han overtar et bra lag. Min glede har vært å erfare at det på alle nivåer i firmaet synes å være et utstrakt ønske om å virke godt i sammen, og at min prioritering av å sette fokus på akkurat dette er mottatt med entusiasme.

Det å ha fokus på det positive, det å innse at alle fortjener ros, anerkjennelse og beundring selv uten å leve opp til egne forventninger; her ligger trolig våre største utfordringer i å innrømme både oss selv og andre akkurat dette.

Jeg tror altså på at det å lete etter de positive muligheter hver dag har større positiv resultateffekt på en organiasjon enn å lete etter feilene. I dette ligger det også å sørge for at det som gjøres smart et sted eller av en ansatt, skal gjøres til benchmark for alle andre. Slik dyrkes det positive og slik bygges vinnerkultur. Jeg vet det virker.

Ha en herlig uke.

Sten

Vinn-vinn

2011-09-06T07:18:00.002+02:00

Kjære leser.

Jeg er i den senere tid blitt mere og mere opptatt av å lete etter vinn-vinn situasjoner enn å fortape meg og andre i prosesser der vi ser på hva som gikk galt.
Tenk deg en gruppe skoletrøtte elever som til stadighet klager på skolen. Tenk deg at du spurte dem om hvorfor de mistrivdes. Det kom sikkert nok av forklaringer. Tenk deg en annen vinkel; be dem om å komme opp med 5 punkter som de liker ved skolen. Trolig kan de finne på det også. Det å ha fokus på det som fungerer, det å ha fokus på det hver enkelt av oss er gode på skaper trygghet og glede.

Så må jeg som sjef være på "alerten" hele tiden. Jeg må lete etter muligheter og åpninger hver dag til å rose og anerkjenne; da blir også min autoritet når jeg påpeker det som mangler, det vi må gjøre bedre og når jeg påtaler brudd på hva vi er blitt enige om, på en helt annen måte respektert.

Derfor avslutter jeg alle møter med å be deltakerne kort oppsummere hva de har likt best med dagens møte. Over tid gjør det noe med folk. Vi blir vant til å forsterke det gode, det positive og da blir forståelsen og kulturen for å ta tak i det som ikke fungerer en helt annen. Da skjønner vi hva vi må ta tak i og vi som tar tak i det jobber godt i sammen for å få rettet på feilen, få bedre prosedyrer eller hva det nå måtte være som var årsaken til at noe ikke ble som planlagt (eller at årsaken var fravær av plan).

Når vi leter etter vinn-vinn løsningene tar vi utgangspunkt i den enkeltes ståsted, situasjon og vår evne til å beskrive hva som ville fungere godt for meg/oss og også å begrunne hvorfor det trolig er bra for fellesskapet. Da har vi et utgangspunkt for å finne frem til hva som er den gode løsning; trolig er det ikke et kompromiss men noe vi alle ser er rett å gjøre!

Sten

Alle kan beundres for noe!

2011-08-31T07:01:00.003+02:00

Kjære leser.

Har du hørt noen kalle en person en drittsekk noen gang. Kanskje har jeg selv gjort det også. Jeg holdt et foredrag for flere hundre mennesker for noen år siden, og hadde tenkt på dette tema i noen tid. Jeg spurte salen om alle kunne mane frem bilde av en de syntes kunne fortjene betegnelsen "drittsekk". Da det falt et slør av ro over salen, og de fleste hadde et slikt bilde på netthinnen, spurte jeg dem om det var mulig at denne personen kunne ha en venn? Alle måtte motsrebende innrømme at det trolig var tilfelle. Konklusjonen ble altså at den aktuelle person pr. definisjon ikke var en drittsekk, menm hadde drittsekkeffekt på den enkelte.

Dette er et helt sentralt poeng å forstå. Vi har effekt på hverandre. Lik adferd har ulik effekt på oss gitt våre egne verdier og holdninger og politiske ståsted. Noen liker Jens Stoltenberg (ganske mange for tiden) og noen liker Erna Solberg. Vi hører hva de sier og hva de står for og så har det ulik effekt på oss fordi vi har ulike preferanser.

Jeg har ledet et styre i en barnevernsinstitusjon i en årrekke. Der er det noe av det aller viktigste å finne frem til noe vi kan beundre med klientene. Når "Per" hoppet ut av vinduet i 2 etg for å dra ned til Hønefoss på svarte natta og kjøpe dop, politiet ringer og ber betjeningen komme og hente ham; da må den tenke på noe som "Per" kan beundres for. Ikke bare reprimande og oppgitthet. Han kan beundres for motet sitt; spranget fra 2 etasje, turen til en nattskummel by, og fortelle ham det. Han skal ikke ha ros for prosjektet sitt, men beundres for motet.

Når læreren vet at hun må finne frem til noe skoletaperen behersker, finner det og anerkjenner og beundrer. Da er det lys i tunnelen.

Når jeg klarer å beundre en type adferd jeg selv aldri kunne tenke meg å ha, da klarer jeg å holde avstand til den aktuelle person, bli nyskjerrig på hvorfor vedkommende har slik adferd og vil kunne nærme meg med noen gode spørsmål, for å forstå den andre. Det handler om aksept av andres ulike og rare, usympatiske eller anderledes adferd enn den jeg liker, og ta dette som utgangspunkt for min tilnærming. En krevende oppgave men skikkelig klok og smart. Prøv da vel!

Onsdagshilsen fra

Sten

Det er kraft i motstand!

2011-08-18T12:57:00.002+02:00

Kjære leser.

Dette er et tema jeg på ulikt vis stadig kommer tilbake til.
I ledertreningsprogrammer jeg har bidratt til oppstart av og deltakelse i er et sentralt tema å:
"Omdanne motstand til medvirkning".
Jeg er morfar til 7 barnebarn. Jeg opplever rett som det er kraftig motstand mot forslag jeg kommer med til dem eller en relativt kraftig standhaftighet når det er noe de har satt seg i hodet at de vil ha eller vil gjøre.
Jeg innrømmer at jeg lett blir irritert over at de ikke bare gjør som jeg sier, eller akspeterer at deres ønsker ikke blir innfridde. Det er dårlig strategi og la meg irritere. Viktigere er det å forsøke og forstå hva deres behov bunner i og så prøve og finne en måte jeg kan få til å virke for å få medvirkning fra dem. Skjulte agendaer har de nok ikke, men absolutt og umiddelbar kraft til å prøve å nå sitt mål har de i fullt monn. Jeg har foreløpig ikke funnet noe sesam-sesam som virker! Jeg jobber med saken.

I jobbsammenheng ser jeg tydeligere og tydeligere at min oppgave er å anstrenge meg til det ytterste for å forstå bakgrunnen for andres standpunkter og utsagn når de avviker sterkt fra der jeg står/jeg mener.
Jeg vet at der det er motstand og sterke argumenter for andre løsninger enn mine egne er det kraft. Ved å investere i og forstå "motparten" vil jeg trolig bli respektert og akseptert for min rolle, når den eller de andre opplever seg forståtte.
Trolig vil jeg da også moderere eget standpunkt fordi jeg får ny innsikt og forståelse, og trolig vil slik prosess også føre til en konstruktiv dialog som kan føre til resultater begge parter blir fornøyde med.
Jeg er jo i utgangspunktet ikke ute etter et kompromiss, men ute etter å gjøre det som er rett. Når begge parter kommer frem til noe man er samstemte om er den rette løsning har vi fått en "hjemmeseier".

I slike prosesser handler det om tålmodighet i å forstå hverandre og det handler om å involvere rette parter i god tid; altså ikke foreslå en løsning der de involverte aldri er forespurte eller tatt med på råd. Det fører stort sett til at ting låser seg, og da er det ledelsen som bærer ansvaret for det. I alle fall hvis ledelsen definerer seg selv som den/de klokeste eller med mest og best innsyn i problematikken. Uansett er flaskehalsen på toppen, og når det blåser opp til storm er det skipperns ansvar å lose alle til trygt og rolig farvann.

Jeg er blitt stadig bedre på slikt, og det er fordi jeg trener på det hele tiden.
For at det stadig blåser opp litt er et ugjenstridelig faktum.

Ha en herlig herlig helg. Jeg skal hjem og feiere et barnebarns første inntreden i skolen; han er en del av nasjonens fremtid!

Sten

Etter dvalen

2011-08-14T20:39:00.002+02:00

Kjære følgere.

Jeg har ikke blogget siden før sommeren. En kollega i den bedriften jeg fortiden virker mest i, Sønnico Elektro AS, lurte på når jeg var i gang igjen.
Jeg har altså vært inne i en "bloggedvale"; mistet litt troen på egen evne til å bidra til noe som kan være av interesse og verdi for andre. Min kvinnelige kollega ga meg det trøkket jeg trengte, og jeg takker henne for det. Hun mente åpenbart at jeg stadig har noe å "fare" med.
Jeg ble rett og slett sett av henne og det varmet langt inn i sjelen.

Jeg spurte en god bekjent et halvår tilbake om han og kona var kommet over tapet av sin 23 årige sønn, som døde av kreft. Det er flere år tilbake nå. Sten, sa han, vi kommer aldri over det, men vi har kommet igjennom det. Jeg vet at de har fått evnen til å glede seg over livet tilbake, latteren er der igjen og de er til stor glede for oss og andre når vi treffes og har det fint.
22 juli kommer nasjonen Norge aldri over, men vi må komme igjennom og videre på hver vår kant, og utvikle vår kollektive evne til å være daglige gledere i forhold til hverandre.

Jeg er styreleder i Peer Gynt AS med base på Vinstra i Gudbrandsdalen. I dag har vår konstituerte adm.direktør, May-Brit Støve, og hennes medarbeidere, fast ansatte på hel og delt tid og flere hundre frivillige medhjelpere avsluttet 2 ukers "Spel" med Peer Gynt ved Gålåvann, dans i Fryajuvet, høyfjellskonsert på Rondablikk i Rondanes storslåtte landskap, kirkekonsert, Skræmmeturer, morgenkonserter, vandreturer, maleriutstilling og meget mere. Ett års planlegging er kronet med store opplevelser for flere tusen tilskuere og deltakere i ulike sammenhenger. En makeløs innsats av faste medarbeidere og frivillige fra dalen og tilreisende som av ulike årsaker har trådt til som medhjelpere.
Det å være endel av noe som er større enn seg selv er åpenbart det som inspirerer både frivillige og fast ansatte medarbeidere til å bidra til de besøkendes store opplevelser. Fra bloggeposisjonen min takker jeg de alle for det også jeg fikk oppleve over 5 dager der oppe, og som jeg er stolt over å være tilknyttet.

Som borgere i Norge skal vi også bidra til at vi kommer gjennom 22 juli 2011 ved å være en del av noe som er større enn oss alle. I større grad enn før 22 juli får vi omskrive President John F. Kennedys ord til sin nasjon ved å tillegge statsminister Jens Stoltenbergs oppfordring til oss i Kennedys ånd: "Ikke spør hva Norge kan gjøre for oss borgere, men hva vi kan gjøre for landet vårt". Her ligger mulighetene gitt oss alle. Jeg kan hver dag være bevisst på å være en god samfunnsbygger og deltaker i felleskapet ved å rose, anerkjenne, takke og ta et tak der jeg ikke har gjort det før. En hjelpende hånd, et blikk for andres behov og ikke minst vise vennlighet til våre nye landsmenn. Et hav av muligheter for en nasjon å samles om.

Det var godt å komme ut av dvalen!

Sten

Det du mener er rett!

2011-06-05T21:15:00.002+02:00

Kjære leser.

Vi har akkurat dratt igang ledertrening i bedriften jeg for tiden er arbeidende styreleder i. Terje og Mia Skriver bistår oss i dette.
Sist uke hadde også fellesrådet for de tillitsvalgte sitt årsmøte, og de fikk en av dagene anledning til å høre Terje Skriver foredra om persepsjon fra mange vinkler.

Igjen opplevde jeg, som fikk være tilstede på forelesningen, at jeg er i læremodus fortsatt. Jeg hadde hørt hans forelsning over temaet tidligere, men denne gangen traff det meg sterkt at det jeg skriver i tittelen er sant.

Hver gang jeg gir uttrykk for en mening eller en oppfatning er det jo i den tro at jeg har rett. Og ofte opplever jeg at den jeg snakker med har et annet syn. For den andre er jo hennes/hans syn rett. Altså har vi begge rett. Det jeg må "investere" i er å søke og forstå hvorfor den andre har rett ved å stille spørsmål og virkelig å prøve og forstå den andres synspunkt/ståsted.

Gåt jeg tilbake i tid i eget yrkesløp ser jeg at jeg i mange store beslutningsfaser var overbevist om at jeg gjorde rett, og dersom det var sterke motforestillinger brukte jeg min kraft og overbevisningsevne til å flytte folk til mitt standpunkt. Det var ikke alltid smart.

Det var først når jeg på tidlig 90-tall skjønte at smartere folk enn meg selv, spesialister på sine områder der jeg aldri hadde fått den jobben de hadde hos oss, slapp ordentlig til og på sine områder traff beslutninger for selskapet at det gikk meg ordentlig vel forretningsmessig.

På hjemmefronten er det skikkelig utfordrene! Å evne å ta i bruk det jeg vet er rett; nemlig det å akseptere at det kona sier er rett, når jeg mener noe annet, og så prøve å forstå hvorfor hun mener det hun gjør, ja det er stadig en utfordring større enn jeg stort sett makter, nå i vårt 43iende år som gifte. Men vi trives sammen, og jeg har håp om å gjøre små fremskritt denne sommeren! Hvor mye håp hun har har vi så langt ikke tatt opp!

Lykke til alle med store utfordringer forut!

Junihilsen fra

Sten

"Hvis jeg ikke kan by på meg selv har jeg ikke mye annet å by på"

2011-05-24T20:35:00.002+02:00

Kjære leser.

Jeg har sagt det som tittelen over sier mange ganger til mine kolleger og til grupper av mennesker jeg har foredratt for. Etter å ha virket 45 år i næringslivet er det mange episoder jeg kan se tilbake på og både skjemmes av og være stolt over.
Jeg var heldig med min første arbeidsplass etter 4 år i kokkelære på dengang Hotel Viking i Oslo (nå Royal Christiania). Jeg var akkurat etablert på Hønefoss i konas tjenesteleilighet i tilknytning til hennes jobb som sykepleier ved Ringerike Sykehus etter læretiden. Jeg flyttet bokstavelig talt fra gutterommet hjemme på Øvrevoll i Bærum og inn der på Hønefoss, nygiftet og klar for nye oppgaver.
Jeg begynte i en udefinert stilling som medarbeider på Klækken Hotel hos Ruth og Finn Carlsen og i min voldsomme iver etter å delta i alle gjøremål fikk jeg tillit av eierne. Etter noen måneder ble jeg betraktet som hotellets nestleder, fikk ubegrenset med tillit og leverte ubegrenset med tid og innsats tilbake.
Finn Carlsen var en velutdannet og erfaren hotell- og restaurant leder, 100% hederlig og en læremester i style og perfeksjonisme innenfor faget vårt. Han ble mitt store forbilde, og av han lærte jeg kanskje det viktigste av alt; evnen til å stole på egne medarbeidere. Det er utrolig hva det finnes av vilje og evne i nær sagt alle medarbeidere, når vi vises tillit og blir stolt på. På hver vår plass, der vi har våre gaver og de blir forstått og beundret, da kjenner de fleste ingen grenser for egen innsats for en god sjef og som en del av et felleskap.

Så har jeg selv vært så ivrig og så selvgod i mange faser av mitt liv at jeg har trodd at jeg visst best selv om det meste.
Jeg har såret en vaktmester dypt når han kom med champagne og glass kl.13.00 en formiddag på Randsvangen Hotel der jeg hadde min første direktørjobb. Han var blitt bestefar for første gang og ville feire med noen han satte pris på. Jeg var opplært til at jobb og alkohol ikke passer, og tok ikke i mot hans glede. Det ble ingen champagne, jeg knuste hans glede over å dele gleden med oss, og det tok meg lang tid å reparere forholdet til han. Han fikk min dype unnskyldning, og jeg skjønte at "ingen regel uten det gode unntak" skal pratiseres med klokskap.

Jeg trodde at en nær og hardt arbeidenede kollega på Randsvangen var i ferd med å miste gnisten i sitt arbeid, et par tre andre der og, og så fortalte hun meg modig på tomannshånd en dag jeg reagerte påp hennes negative kroppspråk at "Sten, du hører ikke på meg lenger. Du har gitt meg ansvar og myndighet og gjør om mine beslutninger" Ikke bare hun følte det slik. Jeg trodde det var noe galt med flere andre, og så var det meg som det var noe galt med. Jeg ble lettet, det siste kunne jeg gjøre noe med. Jeg er Turid evig takknemlig for motet hennes den gangen.

Jeg var ivrig, pågående, dominerende og lite lyttende i gruppen min på AFF/Solstrand kurset i 1984. 8 uker var vi sammen. Og jeg var ikke bekymret for effekten jeg hadde på de 7 andre i gruppa, for jeg visste at de kom til å like meg godt, likandes kar som jeg er. Og slik ble det. I uke 8 hadde vi en stusseøvelse og Nils stusset over at jeg var fornøyd med førsteinntrykket han og de andre hadde av meg. Da skjønte jeg brått at jeg trolig hadde gitt dette førsteinntrykket til mange, men de kom ikke til å være sammen med meg i 8 uker for å finne ut at jeg er en hyggelig fyr. Nils stussing ble en a ha for meg. Siden da har jeg ydmykt, tror jeg, møtt andre mennesker og vist min genuine interesse for akkurat dem.

Dette var bare noen få av mine misstak, og så har jeg vært så heldig at gode og velmenende kolleger har villet meg vel, tatt sjensen og gitt meg feedback/"Sterk medisin", som har hjulpet meg videre i min ledergjerning. Så opplever jeg at det å dele disse med andre og sette disse hendelser inn i sammenhengen med mitt virke og mitt ikke alltid gode lederskap oppleves positivt og ekte.

Jeg har mere på lager jeg kan dele. Jeg takker alle som har hjulpet meg på min vei!

Alle har noe viktig ved seg selv å by på!

Ha en god uke videre.

Sten

Det som er i balanse er vakkert!

2011-05-15T21:31:00.002+02:00

Kjære leser.

Ovennevnte tittel sakset jeg fra et møte i NHO Buskerud's og Fellesforbundets regi for noe tid tilbake på Sundvolden Hotel. Planen er at de to organisasjoner i samspill med det fellesforetaket LO og NHO har, som finansierer samarbeidstiltak dem i mellom, skal starte opp et prosjekt som skal veilede og bidra med ressurser til bedrifter i hotellnæringen i Buskerud og Vestfold. Gjennom et langvarig prosjekt skal disse bedriftene og ledelse og medarbeidere bli enda bedre på samarbeid.
Kort sagt komme i en bedre balanse i samspillet, og da blir det vakkert.

Vi har sett det på TV skjermen i ulike sammenhenger. "Skal vi danse" samlet mange seere. Det var åpenbart for alle når parene ikke var i balanse, vakkert var det ikke, og de røk ut etter hvert. Og noen passet til hverandre, de evnet å finne sin egen balanse i ferdighetene til den enkelte og førte/lot seg føre slik at det ble vakkert.
Vi har sett på film hvor skuespillere bare passer til hverandre, hvor dialogene løper uanstrengt og vi begeistres og feller tårer.
Så opplever vi det på jobben hvor vi sammen med en kollega løser både de enkle og de vanskelige oppgaver i balansert tospann. Da er det vakkert å observere.
Selv har jeg 45 år i hotel- og restaurantnæringen. Jeg har gått 4 år i kokkelære, jeg har jobbet i alle posisjoner og jeg har ledet små og store team.

Jeg har erfart det vakre i balansen og samspillet mellom kjøkken og servitører. Fullt hus, stinn brakke, 17 mai og det koker i alle hjørner. Vi er godt forberedte, intet er overlatt til tilfeldighetene og sjefen selv er i front og leder sine tropper. Når alt er på plass, alle er godt trente, arbeidsgleden er stor, alle vet at hver enkelt er like viktig for et godt resultat, ja da er det vakkert å observere fra utsiden.
Jeg har sett bankfunskjonærer i kassene med køer foran seg og stort trykk, bevisst bruke øynene, klare både det praktiske arbeidet og samtidig kaste et smilende øyekast til de som er i kø; "jeg har sett dere, jeg skal ta meg av dere snart, jeg gleder meg til å betjene dere" sier blikket og smilet, og det er etablert en balanse mellom henne bak og de andre foran skranken. Da begynner ofte de i køen å veksle ord seg i mellom, det er liksom legitimt nå. Noe postivt har "truffet" dem, en medarbeider som vet at hun ikke bare er en bankfunksjonær, men like mye og viktig; en kundehjelper, en bistandsarbeider! Det er vakkert å observere.

Det er krevende å trene seg til god balanse, det er krevende å trene sammen med laget sitt til den optimale balanse, den som oppleves av alle på laget som kollektivt godt.
Når vi er i vakker balanser ser vi hverandre, oppmuntrer vi hverandre, hjelper og lar oss hjelpes, og vi kjenner det er godt. Par i balanse er flott og par i balanse er godt.

Balansekunst er det som godt lederskap skaper og er opptatt av.
Daglig gledelse er det viktigste middel til god balanse i team. Bestem deg for å være en daglig gleder selv. Bedre bidrag til vakker balanse kjenner jeg ikke.
Ha en 17 mai i balanse.

Sten

Frivillig!

2011-04-11T20:35:00.002+02:00

Kjære leser.

Lørdag ettermiddag var jeg i Peer Gynt huset på Vinstra. Som styreleder i Peer Gynt AS deltok jeg i en samling som kst. adm.dir. May Brit Støve og hennes dyktige medarbeidere hadde innvitert frivillige til. Hvilke frivillige? Jo frivillige hjelpere som bidrar til at det er mulig å gjennomføre Ibsens skuespill Peer Gynt på utendørs scenen ved Gålåvann i Gudbrandsdalen. Hit kommer flere tusen hvert år for å få denne enestående og storslagne opplevelsen.
Det er et samspill mellom profesjonelle aktører og amatører på scenen og i orkestergraven, og det er et samspill mellom administrasjonen og tallrike hjelpere som avvikler trafikk, holder rent, ordner med kostymer, hjelper med bevertning og en rekke andre oppgaver det trenges frivillige hender til.

Det er i sannhet en stor gruppe mennesker som trolig føler at de er med på noe som er større enn seg selv. Og da er du ikke parkeringsvakt, men parkeringshjelper og tilrettelegger for den gode opplevelsen! Alle disse som hver for seg har tilsynelatende små "roller" er med på å bygge et teater"tempel" i fjellbygden og leverer sin del av opplevelsen tilskuerne sent vil glemme.

Jeg snakket med en som akkurat hadde fått ny jobb og skulle tiltre snart. Han fortalte at han hadde et absolutt krav til den nye arbeidsgiver; han måtte ha fri under Peer Gynt stevnet i august som vesentlig aktør og blant de ansvarlige i Teaterlaget på Vinstra. Og han skrøt av Svein Sturla Hungnes, vår kunstneriske leder, sine evner til å forene og motivere, ja regissere denne store flokken av aktører til et felles mål: Levere over evne!

Vi er vel alle en slags frivillige. Vi er i hovedsak frivillige i den jobben vi har, jobber frivillig for sjefen vår, og det er frivillig at vi omgås våre venner og kolleger. Ikke at det alltid er like lett og greit, men vi måler det vel opp mot alternativene. Så tenker jeg at vi må jo ha arbeid og lønn, vi trenger trygghet for vår familieøkonomi og vi trenger våre venner. Og så går det på helsa løs hvis ulempene blir for store. Klarer vi da å bryte ut, eller ta det nødvendige oppgjør, den nødvendige samtalen som kanskje kan avhjelpe smerten jeg bærer på.

Jeg har i en tidligere blogg snakket om at det ikke er noen premie å hente uten smerte. Og smerte i denne sammenhengen kan være å ta det vanskelige initiativet til den nødvendige samtalen. Vi på Ringerike ønsker oss 4 felts vei fra Oslo og vi ønsker oss jernbanespor gjennom Nordmarka (ny trasse for Bergensbanen) så vi kan pendle på 20 minutter til Oslo. De fleste av oss vil ha både vei og bane. Men smerte vil vi ikke ta. "Ikke over min tomt eller tett ved der jeg bor". "Ikke noe landbruksareal må tas". Ikke del bygda vår i to! Jeg sier at vi får aldri hverken 4 felt eller jernbane om vi ikke innser at vi må ta smerten. Og det må vi si høyt og ofte og venne oss til at det er realiteten ved endring og omstilling.

Så folkens, har du en slik plage som det bare er en kurerende medisin å ta for: Det modige skritt for den nødvendige samtalen eller det viktige valget ved å heller velge en noe usikker fremtid på kort sikt enn en stor daglig plage som bygger seg op til fysisk smerte. Det er spennende og fryktinngytende å stupe fra et par meter høyere enn normalen. Men det går bra! Vi overlever og kommer opp av vannet igjen og ser nye muligheter.

Ha en herlig uke frem mot påske og kos dere da, og til de av mine lesere som jobber på restaurant i påskedagene, kos dere med og for gjestene!

Sten

Kall det noe annet!

2011-04-05T22:24:00.002+02:00

Kjære leser.

Jeg har vært hos Steinar i dag. En kollega i et selskap jeg for tiden virker.
Det var en fin dag selv om Bergensværet var lunefullt. Men vi var innendørs. Det var godt vertskap der. Deilig nytraktet kaffe, wienerbolle og ferske hjemmelagde rundstykker til lunch. Min kvinnelige kollega der hadde gjort alt for å skape god ramme om mitt besøk.
Vi hadde en sedvanlig gjennomgang av hans virksomhet, og så snakket vi om hvordan vi kunne bli mere kreative. Se saker og ting fra en ny side. Det beveger set slik i Steinars hode, men hverken han eller jeg rir samme dag som vi sadler. Men vi rir i tide tror vi!

Det var under diskusjonen om oppgavene til en potensiell ny stilling som selger at vi fikk opp kreativiteten. Hva skal en selger bidra til? Selvsagt salg, nysalg og mye salg. Så snakket vi om et alternativt navn på en selger. Personen skal jo bidra til å skape ny inntekt til selskapet! Hva med å kalle stillingen "Inntektskaper". Med den tittelen vil vi kanskje tenke andre kvaliteter og ferdigheter inn i stillingsbeskrivelsen. Stillingen blir trolig mere betydelig for selskapet. Og tenk hvor spennende det må være å få titulert seg som inntektskaper! Ser du for deg visittkortet?

Servitør: "Miljøskaper". Ser vi etter andre egenskaper da hos den vi vil ansette?
Daglig leder: "Daglig gleder". Hva må vi sikre oss at den nye leder har av holdninger til medarbeidere og kunder med den tittelen?
Bussjåfør: "Bussvert". Hva slags rolle har man da? Hvilke egenskaper ser vi etter ved ansettelsen.

La oss lete etter nye navn for de tradisjonelle yrkesbetegnelser.
La det bli kreative stunder på arbeidsplasser, kontorer, i brainstormgruppene. La folk velge selv! Sykepleieren vil bli "Friskner"?
Kokken blir "Matpleier"?
Renholderen blir "Miljøpleier"?
Regnskapsmedarbeideren blir "Resultatprodusent"?
Slipp tankene fri og se hva nye titler gir av nye tanker og muligheter for samspill.
"Samspiller"- hva slags oppgaver har den i organisasjonen?

Jeg vet dette kommer til å bidra til nye tanker, nye muligheter. Jeg takker Steinar for dagens inspirasjon! Jeg takker for lunch, og ikke minst takker jeg for varme klemmer og og gledesfylte møter med gamle kolleger på serveringsenhetene på Flesland i URG's regi på returen i dag. Det var bare så flott på alle avdelingene der.

Og sist, takk til Matti i Stømstad for inspirasjonen jeg har gått med siden mailen fra han sist fredag. "Sten, vi må se det store i det lille var budskapet hans". Med det i fokus er det mye å berømme hver dag.

Ha en fin hver dag.

Sten

Tillit er noe jeg må skaffer meg.

2011-03-27T20:30:00.004+02:00

Kjære leser.

Jeg står i prosesser om dagen hvor jeg jeg er blitt særlig bevisst på at tillit er noe jeg må skaffe meg og fortjene, ikke noe jeg automatisk har krav på i kraft av stilling, mandat, innstruks eller lignende.

I min lange karriere og livsløp som leder i hotell- og restaurantnæringen har jeg hatt mange roller. 4 år som lærling i kokkefaget på en arbeidsplass hvor jeg og flere andre lærlinger opplevde at vi ikke kunne stole på ledelsen i forhold til hva vi hadde krav førte meg til organisering i Hotell og restaurantarbeiderforbundet og en alliert for å få rettighetene våre innfridd.
2 år på Klækken Hotell under det nye eierskap der,i 1970 og 1971, ga meg energi som har vart helt til i dag. Finn Carlsen var sjef og eier og ga meg ubegrenset tillit Jeg ble stolt på, jeg ble opplært, jeg ble utfordret og jeg ble en sparringspartner. Jeg leverte tilbake og var til å stole på og jobbet entusiastisk og lange økter som lå milevis utenfor Arbeidsmiljølovens arbeidstidbestemmelser. De viktigste to årene i min læringskurve, og jeg skjønner at jeg hadde flaks ved å havne hos en leder med de beste kvaliteter så tidlig i mitt lederliv.

Jeg skjønner at jeg som leder innledningsvis må gjør som Finn Carlsen. Ansette den (forhåpentligvis) rette person med de rette gaver for oppgavene som skal løses. Gi medarbeideren et klart og definert oppdrag, gjerne supplert med en god innstruks, og så frihet til å løse oppgavene. Være tilgjengelig for medarbeideren og i startfasen evaluere løpende innsatsen og gi feedback både på de gode og de ikke så gode "leveranser". Og så må medarbeideren levere og vise seg tillit verdig. Det innebærer å bidra med det beste medarbeideren har å by på, holde avtaler som er inngått, følge planer og prestere som forutsatt. Dette er den aller enkleste beskrivelse av hva det dreier seg om. Og så er det to parter som skal fortjene tilliten; både medarbeideren og sjefen. Det starter med en ansettelse, jeg fikk jobben jeg søkte, sjefen ga meg tillit, jeg valgte helt frivillig å jobbe for denne sjefen.

Slik starter alle arbeidsforhold. Det baserer seg i utgangspunktet på gjensidig tillit. Jeg opplever i disse dager i en ny situasjon hvor avgjørende det er for at jeg skal oppleve å få tillit at jeg evner å involvere og inkludere bredt, informere godt og levere troverdige handlinger. Ikke slik at alle behøver å like mine beslutninger, men det må oppleves at jeg ikke har noen skjult agenda og at jeg alltid holder hva jeg lover. Så er det slik med de som jobber for meg også, dem som jeg har gitt tillit i utgangspunktet. De må ha en soleklar rett til å prøve og feile, lære av egne feil, be om råd, evne å be om hjelp og selvsagt motta fair feedback. Og så innefor akseptabel tidsramme må begge parter levere prestasjoner som inngir nok tillit. Sjefen er i utgangspunktet den priviligerte som beholder jobben sin og som definerer om den ansatte har tillit. Medarbeideren i en bedrift med god samarbeidskultur vil forhåpentligvis komme til ordet og få den støtte som skal til for å opparbeide seg tillit i jobben sin.

Slik er vår krevende hverdag. Vi definerer selv hvem vi har tillit til og våre kolleger definerer sin tillit til oss. "Vi skal hjelpe hverandre til å bli gode" var en viktig samspillsregel i de mange år jeg ledet Peppes Pizza. Det innebar at vi trente på å få det til etter vår beste kollektive evne.

Jeg vil fortsette å bruke denne samspillsregel som min rettesnor i mitt arbeid og er klar på at tillit ikke er noe jeg fortjener, men må skaffe meg ved troverdig atferd.

Ha en våryr uke!

Sten

Trening gjør mester!

2011-03-20T21:33:00.002+01:00

Det gjelder på alle livets områder. Vi nordmenn er minnet på det denne helgen; vi som følger med i vinteridrett. Nok en Bjørgen og Northug helg, Tarjei Bøe verdenscupvinner i skiskyting, en ung finnmarking dukket opp av det "blå" og ble nr. 2 etter Northug i dag. Hvor mye trening ligger ikke bak alle disse prestasjoner.

Kona og jeg har vært på skitur i dag med to guttebarnebarn, 4 og 6 år gamle. I fjor var den eldste bare måtelig interessert i skigåing, og broren ikke overhode. I år har den eldste blomstret, han trives i sporet og 4 åringen tar etter. Han eldste har på sitt vis begynt å trene. Vi ser ferdighetene bedrer seg pr. tur, han fryder seg over å beherske de lange bakker nedover og motet ligger utenpå! Vi fryder oss vi også. Og minsten er inspirert til å følge brodern. Neste år har vi to som trives i sporet.

Alle fortjener en trener, en god veileder, en å lære noe av som fører til bedre ferdigheter. De fleste, tror jeg, liker å arbeide for noen; for en sjef eller en god sak eller for å få til en viktig oppgave en er tilsatt for å gjøre og er gitt ansvar og myndighet som gjør en selv betydningsfull.

Har du en slik en å jobbe for? Du fortjener det. Å gå helt på sjølstell for å øke egne ferdigheter er dobbelt krevende. Mange klarer det ved å bruke nettverk, studere på si og teste ut nye metoder å utføre eget arbeid på, innenfor rammen av det som blir akseptert på jobben. Men den veiledende og interesserte leder følger deg på en helt annen måte enn den som bare er sjefen din og forventer at du gjør jobben din. Den sjefen tar tid til den korte samtalen ofte nok og gir råd og tips, gir anerkjennelse for godt utført jobb og utfordrer deg til å teste ut nye sider hos deg selv ved stadig å sette deg i situasjoner som forutsetter endring og nyorientering.

Kanskje du skal stille større krav til sjefen din. Kanskje sjefen ikke vet at du ikke føler at du blir trent? Kanskje er kommende måned, april, din gjennombruddsmåned hvor du tar sjansen på å be om å bli trenet til større oppgaver, eller til nye måter å løse dem du allerede har? Riski business?
Ja den som intet våger intet vinner. Det er fortsatt sant.

Trening gjør mester. Tren mentalt ut måneden på gjennombrudd for deg selv i april! Good luck.

Helgehilsen fra

Sten

Det vi har fokus på forsterker seg

2011-03-13T18:01:00.002+01:00

Det holder ikke å være topp trent og gjøre gode forberedelser uten også å være mentalt trent og bringe seg seg selv i den rette mentale tilstand. Og det gjelder like mye i sportsverdenen som i alle andre sammenhenger der det skal ytes noe, og hvor vi må ha fokus på å levere "varene". Jeg har lært meg til å beskrive det som den "rette tilstand"; det vil si automatisk å gjøre det som er rett, og som krever en bevisst og alltid tilstedeværende prioritering.

Et enkelt bilde: Jeg hilser på alle jeg treffer hver dag, og alltid, med et smil og øyekontakt. Hvor enn jeg treffer noen, til alle døgnets tider og hver gang en mulighet åpner seg. Det innebærer at jeg søker øyekontakt med alle på min vei; i kassa i dagligvarebutikken, i skisporet, på vandring i kontorer og på andre møteplasser, ved henting i barnehagen av barnebarn, ja overalt. Og i skrivende stund blir jeg forlegen; jeg vet at jeg ikke søker øyekontakt med de tiggere i Oslo by jeg passerer og ikke gir til. Jeg har en krevende ny utfordring foran meg!

Ingen av oss (med forbehold for at jeg har forstått psykologene rett) kan forandre andre mennesker. Men vi kan sett andre i situasjoner som skaper forandringer. Et varmt smil, lun øyekontakt og noen varme rosende ord, kan utgjøre et tilnærmet magisk øyeblikk for den som mottar det. Jeg husker fra mange tiår tilbake en liten linje: "Et vennlig ord til den som er din make får du i glansen av et smil tilbake".
Banalt? Ja, kanskje det, men trolig sant.

Over har jeg nevnt enkle eksempler som virker, jeg har erfart det og vet at med et konstant fokus på å møte andre med oppmerksomhet og smil, så vinner jeg stadig nye venner og får et godt forhold til andre.

Så har vi andre krevende områder hvor det å ha et knallsterkt fokus bidrar til suksess. En oppgave har de fleste som leder andre til felles: Vi leder møter.
Hvordan legger vi opp til- og trener mentalt for å sikre at møtet blir godt.
Hvordan trener vi oss til å lage et kvalitetsmål foran hvert møte vi skal lede?

"Etter morgendagens møte skal jeg ved oppsummeringen/debriefen av møtet få feedback fra alle møtedeltakerne om at de følte seg involverte, betydningsfulle, ble lyttet til og respekterte for sine meninger. Jeg fikk ros for en god agenda og at møtet ble avsluttet i henhold til tidsplan. Vi fikk de nødvendige pauser. (I et møte av noen timers varighet).
Det over er et eksempel på et kvalitetsmål. Med et slik formulert kvalitetsmål lager jeg en plan for hvordan jeg skal lede møtet, og er meg bevisst på sørge for at alle deltar, blir lyttet til og får sin rettmessige del av taletiden. Det krever knallhard fokus gjennom hele møtet, oppmerksomhet på kroppspråk og evnen til balansegang mellom å lytte og slippe til viktige meninger og evne til å konkludere og avslutte en sak. Trolig minst like krvende som Northug har det både underveis i et krevenede renn og før oppløpet, når seieren skal hentes hjem.

Jeg tenker at vi kan trene på dette med møter ved å tenke at alle møter er like viktige, også det med bare to i møtet. Og det å trene innebærer å få til adfersendring så resultatene stadig blir bedre!

Ha en fokusert uke.

Sten

"En sannhet er en bølle som man later som man liker"

2011-03-06T19:59:00.002+01:00

Sitatet er hentet fra boken "SHANTARAM" av Gregory David Roberts, en murstein av en bok på over 900 sider. Jeg har fått boken av Helga, en mangeårig, kjær og særlig dyktig leder i La Baguette kjeden, og jeg er 150 sider underveis. Vi to har gjennom mange år delt gleden over gode bøker med mye emosjoner!

Jeg har gitt meg selv bloggefri et par uker, ikke klart å finne et tema som jeg selv har tent på. Så kom dette. Sitatet er fra en kvinne ved navn Karla som hovedpersonen i romanen får et beundrende forhold til. Vi er i Bombay gjennom flere år, og Sin som er navnet hovedpersonen har fått av sin indiske hjelper, han kommer opprinnelig fra New Sealand og har flyktet fra en langvarig fengselsdom for mange bankran med våpen, og vi følger hans mangfoldige opplevelser. At jeg selv har vært to ganger i India gir ekstra nærhet til de beskrevne forhold.

"En sannhet er en bølle som man later som man liker"; hvorfor traff den setningen meg så kraftig. I Umoe Restaurant Group var en viktig samspillsregel følgende: " Vi skal gi hverandre og skaffe oss feedback". Jeg mener den er aktiv der fortsatt!
For meg har det vært krevende både å gi, spesielt negativ feedback, og å skaffe meg ærlig feedback på effekt jeg har hatt på medarbeidere, styremedlemmer og forbindelser. Særlig krevende har det vært å skaffe meg feedback på egen adferd og effekt jeg har hatt på den negative siden.
En bevisst utvikling av en god kommuniksajonskultur, ikke minst ved hjelp av mangeårig kursing og utfordrende mentoring av psykologene Bente Marie og Heid Ihlen, bidro til at vi ble mange som følte det trygt å være ærlige med hverandre. Flere hundre ledere har gått Ihlen kursene siden oppstart i 1994/95.

Så skjønner jeg gjennom egen erfaring at effekten av min veldige kraft når jeg har såret og rammet andre med uforstand har vært som å gi en annen en "på tygga". Så har heldigvis opptil flere gitt meg negativ feedback på slik adferd, og jeg har nok klart å ta imot med et åpent sinn og slik at den andre har følt at jeg har satt pris på denne feedback.
Sannheten er tosidig; det å få en midt på trynet (velfortjent) har jeg ikke likt. Det har smertet. Mest har det smertet at jeg har opptrådd slik at det har vært nødvendig å gi meg feedback, gjort meg oppmerksom på hvor uklok jeg har vært. Jeg har ikke ønsket å opptre så dumt; ikke planlagt det i alle fall.
Den andre siden av dette er, at smerten til tross; en god og trygg bedriftskultur åpner for feedback som setter oss i situasjoner som kan skape positive forandringer.

Takk til alle som var der for meg, ga meg en rett på tygga og åpnet muligheten til åpositiv endring. Mange av dere vet hvem jeg har grunn til å takke.

Ha en herlig uke! Vinn gull selv, gjerne i sammen med andre!

Sten

"Utenfor boksen"

2011-02-20T21:01:00.002+01:00

Kjære leser.

Denne søndagskvelden, og før VM på ski i Holmenkollen starter, tenker jeg på betydningen av det å tenke "utenfor boksen".
Denne uken var jeg på et møte på puben "Kooperativen" nede i Hønefoss hvor innovasjon og nytenking sto på dagsorden. Redaktøren av Ringerikes Blad intervjuet et par av byens markante grundere som begge har fortsatt suksess, om hva som kreves for å lykkes. Begge har hatt evnen til å tenke stort, nærmest slik at deres ideer har vært for store til å tro på. Og så har de fått det til. De trodde det var mulig selv og gjorde det! De heter Åge Thoresen og Ola Tronrud.
Vi har fått litt skihistorie fra NRK disse siste uker. Vi har fått gjentatt at det var svensken Bokløw som revolusjonerte moderne hoppsport med sin V-stil.
Det var amerikaneren Bill Koch som startet med skøyting, med en ski, og fikk opp farten i sporet. Skøyting på ski ble forsøkt stoppet/forbudt av konservative krefter som var mot endring. I dag vet vi at det har gjort langrenn og skiskyting verdt å se på, fortsatt.
På møtet på "Kooperativen" ble det vist bilder fra Hønefoss historien, og av bedrifter som på 50, 60 og 70 tallet var stor suksess og med nasjonal og internasjonal virksomhet. I dag er de nærmest helt borte. Hvorfor?. Som vår lokale grunder og forretningsmann Åge Thoresen sa det;grunderne og eierne klarte ikke fornyelsen til markedets nye behov. Så enkelt og så krevende.

Derfor kjære leser. Vi må tenke utenfor boksen. Som forbrukere får vi årlig et umerkelig behov for at det vi kjøper og bruker av tjenester og produkter utvikler seg i takt med våre egne tilbøyeligheter til å velge det som er rett for oss.
Derfor klarer de gode bedrifter å utvikle nye forpakninger på samme vare. Farris med ny flaskedesign. Norvegia med ny snerten innpakning og åpning av plastforpakningen.
Skoda med ny design så den får nok status til å bli kjøpt av folk som for 5 år siden aldri ville ha parkert en Skoda utenfor huset sitt.
Vi er troløse, vi følger vinnerne, for de treffer hos i forkant av opplevde behov.

Sånn er det med ledelse også. Vi må tenke utenfor boksen. Vi må tørre å delegere myndighet til medarbeidere med guts og energi uten sikkerhet for resultatet. Vi må tro på at vi kan lansere en Bokløw i samspill med medarbeidere som utløser endring og langt bedre resultater enn dagens. Da må vi tenke nye tanker, vekke nye ideer og iverksette helt nye prosedyrer. Da kan vi beholde plassen helt der fremme og sikre både arbeidsplaser, de beste resultater og ikke minst arbeidsgleden.

Jeg mener også å kunne konstatere at det er en helt nærliggende sammenheng mellom gode resultater, arbeidsglede og lavt sykefravær. Det er mest artig å være endel av et vinnerlag.

Ble det litt springende det her? Jeg selv har en oppgave for tiden som åpenbart gir muligheter for å tenke utenfor boksen og realisere det utenkte. Jeg og flere med meg har spennede måneder foran oss.

Ha en herlig uke.

Sten

Gode holdninger og gode resultater

2011-02-13T20:06:00.002+01:00

Kjære leser.
Det har vært en stormende helg med mange gode idrettsprestasjoner. Det virker som om den finske engelsktalende treneren for hopplandslaget vårt lever ut sitt lederskap etter det beste prinsippet i giganten General Electrix's absolutter om ledelse:
De setter høyest av alt: Gode holdninger og gode resultater.
Dernest er gode holdninger og svake resultater en utfordring, men med gode holdninger får man hjelp til å få resultater på plass.
Gode resultater og dårlige holdninger er ikke ok. Da må holdningene raskt på plass.

Det er tankevekkende at et slikt gigantselskap legger så veldig vekt på holdninger, og samtidig er det fullt forståelig. De opererer over hele verden, i ulike miljøer og tradisjoner, men gode holdninger skal være varemerket til all ledelse.
Det betyr ikke mangel på tydelighet og disiplin, på tøffe krav og forventninger, men lederne måles opp mot konsernets etiske standard. Den gjelder worl wide.

For noen dager siden fikk jeg en mail fra adm.direktør Espen Holm for TGI Friday's virksomheten i Umoe Restaurant Group. Han kunne meddele meg at general manager på Friday's restauranten på Stureplan i Stockholm, Anna Dontchev, er utnevnt til GM of The Year 2010 i Europa. Hun får sin velfortjente oppmerksomhet i mars på Fridays kongress i Dallas Texas foran et par tusen kolleger fra alle kanter av verden.
Jeg bøyer meg i støvet for Anna!
Hun står for gode holdninger og leverer med sitt team glitrende resultater.
Et besøk hos henne avdekker sann arbeidsglede, disiplin, faglighet av ypperste klasse, og for gjestene de store serviceopplevelser.

Rektor på BI i Oslo har gått ut med et budskap om at ledere må bli tydeligere, bry seg akkurat nok om folkene sine, men være klar på at det er lederens ansvar å treffe de gode beslutninger. Sånn omtrent forenklet har jeg forstått det.

Jeg tror Anna lever ut alt det Tom Colbjørnsen sier om tydelighet, og så beviser hun samtidig at det å være glad i medarbeidere og ha sansen for de små detaljene ikke står i motsetning til strålende resultater.

Mitt råd er; bli veldig godt kjent med folkene dine, kollegene dine. Det er dem du er i "krigen" med hver dag. Gode venner er fritidsgleder og ære være alle de gode stundene med dem. Men ros og anerkjenn hver dag alt du ser rundt deg som gir åpning for det!

Ha en herlig vinteruke.

Sten

Superbowl

2011-02-06T17:12:00.002+01:00

Kjære leser.
I natt norsk tid barker de sammen de to lagene som skal konkurrere om "Cupfinalen" i Amerikansk Fotball. Selv kaller de det World Championship selv om det kun foregår på amerikansk jord. Norge har en legende i amerikansk fotball, Jan Stenerud, som var kicker og har vært med på å vinne superbowl. Trolig den mest kjente Nordmann i USA fortsatt. Intet annet binder USA sammen som dette arrangementet, denne finalen, og alt er bare størst i verden. Her er ordtaket "The winner takes it all" en realitet.

Trolig vinner det laget som er mentalt sterkest. Jeg forutsetter at de i hovedsak har de samme spillemessige kvaliteter. Kanskje er et av lagene marginalt bedre i selve sporten, mens det andre er mentalt best og vinner?

Jeg hørte vår tidligere langrennstjerne Thomas Alsgaard bli intervjuet etter at han overraskende ble nr. 3 i NM på ski, mange år etter at han la opp som landslags løper.
"Jeg har ikke hatt noe annet fokus de siste tre uker" uttalte han. "Det vi har fokus på har en tendens til å forsterke seg" har jeg blogget om tidligere. Thomas hadde ikke klart 3 plassen uten dette fokuset. Han har en jernvilje, han har kunnskap og kompetanse både på det mentale og det skitekniske, og han hadde en klar målsetting. Han var trlig ikke så godt trent som de andre beste, men han slo dem på kombinasjonen av mental og teknisk styrke og en usvikelig tro på seg selv.

Jeg skal lede et stort møte kommende uke; jeg har ikke ledet noe møte med denne gruppen tidligere. Jeg har hatt fokus på det allerede i mange dager, og i forhold til det ansvar jeg har for denne gruppen er det av vesentlig betydning at jeg leverer. Jeg ønsker at resultatet av møtet skal være at alle går fra møtet med positiv energi, at alle opplevde seg selv som betydningsfulle, respekterte og lyttet til, og at det var et godt samspill.

Jeg håper at mine lesere tenker slik også. Der du leder eller deltar i et møte kan din adferd være den avgjørende årsak til at det ble vellykket; at du fikk til å gjøre andre gode! Krevende greier, men når debriefen bekrefter målet er det herlig.

Ha en superbowl uke!

Sten

En ganske vanlig søndag?

2011-01-30T19:11:00.002+01:00

Kjære leser.

Jeg reflekterer over dagens hendelser. NM på ski, folkelig opprør som utvikler seg for fullt i Egypt. 6 års bursdag for barnebarn Eivind i nabohuset. I hovedsak utemoro med friske gutter i fri utfoldelse i hvit vinter. Dristige "karer" der de setter utfor på sine kjelker og akebrett. Måtte de beholde sitt mot og evne til å oppsøke nye situasjoner og utfordringer.

Jeg er takknemlig for at jeg i går sammen med Eva var gjest i en god venns 70 års dag feiret fra 12.00 og mot ettermiddagen. Han fikk gode ord i taler fra sine nærmeste, og vi kjente igjen poengene og situasjonene, det var kjærlige og ærlige taler.

Hodet mitt er fullt av begivenheter som jeg vet møter meg allerede fra mandag av. Det gir meg muligheter til å ta ut av meg den erfaring og kunnskap jeg har ervervet over mange år. Så tenker jeg at noe av det viktigste jeg har forstått de siste par år er betydningen av det gode møte.
Det ligger i møteleders hånd å sørge for at deltakerne i møtet går fra møtet med nye energi: Møte leder sørger for en oppsatt agenda, tidsskjema som holdes, disiplin underveis og slik at alle føler seg hørt, respektert og lyttet til. Det blir en kort oppsummering etter hvert punkt som beskriver hva som besluttes, det er humor i rommet og møteleder har et glimt i øyet. Før møtet avsluttes gjøres det en kort oppsummering av vedtak, og en skikkelig debrief hvor alle høres. "Hva har du likt best med dagens møte" er det obligatoriske spørsmål, og hvor ordet går rundt bordet og alle blir hørt. Da er det selvsagt plass også til andre kommentarer, men det positive først! Det etablerer en god kultur. Jeg regner med å få ansvar for minst et par slike møter under min ledelse, og er allerede i mental forberedels.

Ha en spennede uke dere som følger meg, min blir det!

Sten

"Det ser helt umulig ut inntil det er gjennomført"

2011-01-23T19:12:00.002+01:00

"It all seems impossible until it has been done". Sitatet er fra Nelson Mandela. Trolig var det hans drøm og visjon å gjøre Syd Afrika til et land uten apartheid og til et land med demokrati og alt som dertil hører. Fra hans fengselscelle på Robbin Island må det ha syntes umulig, urealistisk og en drøm uten mulgheter. Historien kjenner vi. Det ble gjennomført, "it was done"
En annen av verdenshistoriens mest kjente og respekterte menn, Albert Einstein, sa dette:"If at first an idea is not absurd, then there is no hope for it".
Hvis en ide ikke i første omgang synes absurd er det intet håp for den, sa altså en av verdens mest respekterte oppfinnere. Mandela må ha vært inspirert av han, for hans mål, hans ide, syntes absurd.
Og så er det vel slik med helt nye ideer og oppfinnelser at de alle er en kombinasjon av å ta i bruk to eller flere ting som allerede er oppfunnet.

Jeg var på "Djupskolen" hos Hans Christian Medlien og hans familie i "Lucky Næroset" utenfor Moelv torsdag denne uken. Her plukket jeg opp sitatene ovenfor fra Børre Sørdal, Tromsøværing og daglig leder i reklamebyrået Rød Tråd i Tromsø, men også vital og engasjert ansvarlig for et grensesprengende prosjekt over grenser for å bevisstgjøre først og fremst ungdom i kampen mot Hiv og Aids.

Her var også Tone Lise fra Båtsfjord, som mot alle odds, har bygget opp sin egen salong i Oslo som spesilist i negldesign, nå også med egen skole som utdanner nye håndverkere. Hun har også etablert "Adora prosjektet" hvor hun har med seg som daglig leder Anita Vårvik. De henter opp stoffmisbrukere og prostituerte fra gaten i Oslo, og gir slik noen en mulighet til egen utdannelse og nytt liv og verdighet.

Felles for Børre, Tone Lise og Anita er at de tror det umulige er mulig og får det til. Hva med oss andre. Kan ikke vi også la oss inspirere av Mandela og Einstein?
"Har vi ikke et mål kommer vi i alle fall ikke dit."

I år markerer vi Roald Amundsen som første mann til Sydpolen og Fridtjof Nansens mange utrolige bragder; ikke minst hans humantære innsats i Russland i tidligere tider. De gjorde det umulige mulig.Og de gjorde det i sammen med sine team.

Det er Sportsrevy nå. Hvem ville trodd på et utsagn som at den svenske skihopperen Bokløw, som alle visste var en dårlig skihopper, skulle revolusjonere hoppsporten gjennom introduksjonen av V-stilen?

Jo folkens. Tenk på det dere synes virker umulig og legg så planer for å få det til. Mange har gjort det før oss.
Ha en inspirerende og tankefull uke!

Sten

Kveldstanker

2011-01-16T20:14:00.002+01:00

Kjære leser.
Jeg har akkurat sett Sportsrevyen på NRK. Mange norske seire. Marit Bjørgen først igjen. Kombinertløper Magnus Moan først igjen. Tora Berger først igjen etter gårsdagens triumf. Og det norske sprint herrelaget; først i mål igjen.
"Har du ikke et mål komer du ikke dit" er en setning jeg har brukt mye i foredrag, og det gjelder fortsatt. Disse idrettfolka har som mål å stå øverst på pallen. Det koster mye smerte å trene seg til slike bragder. Ingen premie uten smerte er en åpenbar sannhet. Jeg deler vinnergleden med dem.

Så har jeg vært på ski med to barnebarn i dag, Eivind, snart 6, og Kristoffer 4. Eivind begynner å kjenne den gode følelsen, og han har åpenbart ingen frykt for bratte nedoverbakker. Han lever ut at man må ta noen sjanser for å komme videre i livet, eller her rettere sagt, i sporet. Kristoffer mellom mors trygge ben nedover, han tar nye skritt pr. tur, og han hviner av fryd når det bærer utfor. Jeg spiser "livets dessert" med den største glede! De skjønner nok ubevisst at det å sette mål er en forutsetning for prestasjoner, og i deres tilfeller er vafler på Damtjernkiosken på Krokskogen premie stor nok for å nå dagens mål.

Fredag ettermiddag besøkte jeg på oppfordring en mann i midten av tredveårene som for halvannet år siden tok skrittet fullt ut, sluttet i fast jobb og begynte for seg selv. I en bransje fjernt fra min. Han har åpenbart flere gaver; han er flink med folk, han er et forbilde i arbeid på sitt område, har høy etisk standard og hans tjenester blir etterspurt også i våre naboland. Han har vært dristig og forsiktig samtidig; satset på egen hånd og stolt på egne ferdigheter og et godt omdømme og holdt igjen på et området hvor han søkte råd nå. Denne karen har etter mitt skjønn de aller beste forutsetninger for å ta en ny sjanse nå, og det var det jeg rådet ham til. Jeg skal med glede følge hans virksomhet fra sidelinjen, og glede meg over hans fremganger. Arbeidsgleden hos dem han jobber sammen med står øverst på listen hans. Han skaper arbeidsglede!

I disse tre avsnitt er det tre egenskaper som lyser fra alle aktører; lyst, glede og vilje til å sette mål og ha planer for å nå dem.

De små sine er nok stadig ubevisste, men ubevisste mål vinner alltid har jeg forstått. Og de kjenner ingen aldersgrense.
Ha en trivelig og målrettet uke.

Sten

Den som har ressurser har ansvar.

2011-01-07T21:22:00.002+01:00

Kjære leser.
Jeg deltok i et NHO arrangement tirsdag denne uken. Der fortalte en mann ved navn Marco om hans og hans kurdiske families ankomst som flyktninger til Kragerø på tidlig åttitall. Som 10 åring ble det et spennende møte med Kargerø og Norge. Han og broren hans ble første dagen bedt ut på gaten av to jevnaldrene jenter for å hoppe tau. Han nevnte dem begge ved navn. De ble viktige for den kurdiske familien. Likeså Georg, mannen i Kragerø Kommune, som fikk ansvar for å integrere familien i Kragerø samfunnet. Det var ikke noe fasttømret opplegg, men Georg var åpenbart en mann med stort hjerte og et åpent sinn. Marco nevnte mange Kragerø familiers navn med takknemlighet og glede. De hadde alle bidratt til at familien til Marco ble omfavnet av byen og gjennom norskopplæring og annen oppfølging ble det jobber på mor og far og alle 4 barn skaffet seg god utdanning. Nå bidrar de alle til verdiskapning i det norske samfunn.

De to småjentene tok det første initiativet. De hadde hadde ressurser; hoppetau, mot til å ringe på døren til helt fremmede, vilje til å inkludere, tiltakslyst og nyskjerrighet. De tok ansvar!
Georg hadde tilgang til ressurser og hadde selv de menneskelige ressurser som trengtes; menneskelig varme, kreativitet, lyst til å hjelpe og bistå, vilje til å skjære gjennom byråkratiske hindringer. Han tok ansvar.

"Den som har ressurser har ansvar" var etter mitt skjønn den viktigste setningen som ble sagt fra scenen den dagen, og det viktigste budskapet. Er det ikke det vi daglig gis muligheter til? Å ta ansvar. Gripe mulighetene til å bistå og anerkjenne, inkludere og involvere. Den nye familien som har flyttet inn i gata. Hvem ringer på døren og ber ut på "hoppetau"? Kanskje vi venter på at de nye naboene skal komme å introdusere seg først? Så går det vinter og vår---

Min oppfordring denne fredagen er å utfordre mine lesere til å bruke sine ressurser til å ta ansvar så ofte muligheten byr seg, og ta sjansen på å bry dere om, med den lille risiko det ligger i å kanskje bli avvist. Vi kommer ikke videre i livet uten å ta noen sjanser.

Jeg har eksempler på dette fra eget liv som jeg vil dele med dere i kommende blogger.
Ha en herlig helg.

Sten

Det er et samfunnsansvar å skape arbeidsglede.

2010-12-29T15:56:00.002+01:00

Kjære leser.
Jeg har tillatt meg litt bloggefri i førjulstid, men her kommer en romjulsblogg.
Det handler om glede. Glede er så mye bedre enn fravær av glede. Ikke slik at vi til enhver tid kan eller skal glede oss over noe, men det å kjenne at hver dag kommer til å inneholde arbeidsglede er en god følelse. Det å starte dagen med det fokus at denne dagen blir fin har en tendens til å forsterke seg.
Jeg har tenkt mye på at det å være daglig leder for noe; en bedrift liten eller stor, en avdeling, en forening, en virksomhet hvor man har lederansvar for noen andre, det innebærer også muligheten for å være en "daglig gleder"!

Det er min erfaring at daglig "gledelse" er en aktivitet hvor jeg har på mine vandringer, bokstavelig talt i konorets ganger, eller på besøk i egne avdelinger rundt om i landet, har sett enkeltpersoner og vist at jeg bryr meg om dem. Effekten av dette ble over tid til en kultur der jeg ledet, hvor det å se og anerkjenne hverandre ble endel av en byggende bedriftskultur.

Hvilke vaner er da gode vaner? Det å lære seg andres fornavn og bruke dem er klokt.
Å takke for hjelpen er klokt. Å berømme en god handling eller et godt resultat det samme. Å rose for mot til å si i mot bygger trygghet. Å spørre en barnløs kollega om hvordan bikkja har det, varmer; men da må jeg ha så god kunnskap om kollegaen at jeg vet om det. Rekken er uendelig og full av muligheter. Og det å bli sett og satt pris på varmer. Jeg har i min lange karriere ikke alltid sett behov for å bli forstått og hjulpet. Under mitt lederskap har noen truffet den berømte "veggen". Det er plagsomt å vite at jeg kunne ha hindret det ved å være mere opptatt av den andres vel, undersøkt mere og dypere om den andres behov for bistand. Så har jeg ikke maktet dette, men bederiften har hatt og har fortsatt de mest fantastiske mennesker og kolleger til å bistå i "opprettingen" av "bulken" og tilbake til gleden.

I vårt hektiske arbeidsliv og travle hverdag er det et stort samfunnsansvar for oss ledere å legge til rette for så mye arbeidsglede at trygdebudsjettene ikke belastes med mere sykefravær en det som er godt forklarlig.

La det være en utfordring for oss med slikt ansvar på vei inn i et nytt år.
Vel møtt på nyåret.

Sten

Nye vaner og samfunnsansvar

2010-12-17T17:57:00.002+01:00

Kjære leser.

I forrige uke deltok jeg i en lansering av ISO 26000, en veileder innenfor området samfunnsansvar som vil være all verdens virksomheters viktigste "guide" på området. Den er blitt til gjennom mange komiteers arbeid og med tilslutnig fra omlag 100 nasjoner inklusive Kina. ISO 26000 er omnfangsrik og omfattende, og mer tilgjengelig for bedrift type Statoil enn for "Bilverkstedet på Økern". For siste bedriftstype, og dem er det flest av, vil forenkling og en "oversettelse" til enkel nok bruk være et must. Men å være seg bevisst at alle bedrifter og virksomheter bærer en forpliktelse til å vise samfunnsansvar, må alle med lederansvar ta innover seg.
ISO 26000 er ikke et noe man kan sertifisere seg i forhold til, men den veileder oss på nær sagt alle tenkelige områder innenfor temaet.

Trolig må mange bedrifter ved deres ledere få nye vaner. Det er et samfunnsansvar å være seg bevisst at man ansetter både kvinner og menn i bedriften, og rapporterer hvilken miks man har i årsberetningen. Det er et samfunnsansvar å legge planer for- og gjøre forebyggende tiltak i bedriften for å holde et lavt sykefravær, eller sagt på en annen måte, et høyt arbeidsnærvær!
Det er et samfunnsansvar å søke og integrere våre nye landsmenn inn i virksomhetene våre. Det er et samfunnsansvar å stille krav til virksomhetens leverandører at de kan dokumentere at varer de selger til oss ikke er fremkommet gjennom barnearbeid.
Listen er lang og virskomhetene kan påregne mye oppmerksomhet i årene som kommer i relasjon til utøvelse av samfunnsansvar.

Det ligger altså i kortene at det ikke lenger holder bare å holde seg innenfor norsk lov og tenke at en har sitt "på det tørre". Vi må nok orientere oss bredere enn som så.
Og da må det trolig nye vaner til. Da man nok etableree en sjekkliste i forhold til virksomhetens art, og hvor forhold knyttet til krav til leverandører, rekruttering, integrering, utslipp og avfall m.m., får sin regelmessige oppmerksomhet.

I dag kom nyheten om at små bedriter slipper revisjonsplikten. Bevissthet omkring samfunnsansvar slipper vi ikke unna!

Ha en tenksom helg.

Sten

Nye vaner?

2010-12-10T11:07:00.002+01:00

Kjære leser.

Vi går inn i jule- og nyttårsfeiringen og det er tid for tradisjoner og "same procedure as every year".
Jeg har ingen forslag til nye vaner og ny kvalitet i jule- og nyttårsfeieringen, og håper for alle at det blir hyggelig. For mange, dessverre, vet vi det ikke blir slik.
Som styreleder i en barnevernsinstitusjon gjennom 27 år er jeg smertelig blitt klar over at noen har skikkelig uflaks ved fødsel, og er nærmest forutbestemt til å få et dårlig liv, bli plaget og utsatt for vannskjøtsel. De fleste av disse barna har det ikke ok til jul. Heldigvis fanges mange opp og kommer i gode fosterhjem, eller på institusjon der kvalifiserte ansatte gjør sitt beste for å rette opp skakkjørt tilværelse. Jeg har sjelden møtt mere dedikerte ansatte enn de som jeg har truffet gjennom dette vervet med en glød for å bidra til bedre liv for andre.

Så leste jeg på nettutgaven av Ukeavisen i dag om en fast blogger til Harvard Business Review, Cleve Stevens, som nevner 4 spesifikke ønsker ansatte har for "gaven" fra sjefen til jul:

Kjærlighet/Bry deg om meg, se meg!
Vekst; tilrettelgg for en bedriftskultur for utvikling av meg.
Gi meg mulighet til å bidra, innvolver meg.
Mening; gi meg den gode følelsen av at mitt arbeid er viktig, jeg er en del av
noe større enn meg selv.

Så tenker jeg at det vil nok de fleste sjefer gjerne levere til sine medarbeidere. Men gitt at det ikke allerede er slik, hvilke nye vaner må sjefen få for å levere dette? Og når disse er definerte, hvordan endre egen atferd så dette blir en tilstand?
En god venn av meg sa til meg overbevisningens kraft forrige uke at han hadde tilgode å oppleve en toppsjef som markant hadde endret vaner og levert ny kvalitet i sitt lederskap selv om de fleste hadde vært gjennom en rekke programmer med sikte på nettopp dette.
"Gammel vane er vond og vende" sier et gammelt ordtak. Det er fortsatt rett. Og når en dårlig vane sitter godt, og som må endres for at de ansatte skal oppleve at sjefen gir dem "gavene" er det et krevende foretak å få til. Først og femst må sjefen selv være interessert i å øke sin egen selvinnsikt. Og da må også sjefen evne å tilrettelegge for å motta feedback fra sine medarbeidere på en slik måte at det oppleves trygt også å gi negativ feedback.

En god vane uansett, og for alle, er hver dag å smile til dem man treffer, si hei til den man møter i korridoren, og stikke hode inn i døråpningen der man passerer og hilse blidt. Det funker sånn i starten, om den vanen ikke er innarbeidet.
Jeg kommer tilbake til saken i senere blogger, og så tenker jeg at jeg må legge inn et ekstra gear denne julen for å bli enda flinkere til å være blid og se andres behov før mine.

Ha en herlig helg.

Sten

Alle trenger en!

2010-12-05T20:27:00.002+01:00

Kjære leser.

Det er søndag kveld nå. Fredagen ble borte i en røyk! Jeg hadde bare en avtale den dagen og en middag i Oslo, der vår eier i Umoe AS holdt sin årlige julemiddag for medarbeidere ved hans hovedkontor og øvrige ledere i konsernet med ledsagere.
Altså en dag med tid nok til den ukentlige blogg, men inspirasjonen var ikke der på fredag.Så ble middagen som vanlig en høytidsstund med et vertskap som ville sine gjester det aller beste. Og formiddagsmøtet ble det godt utbytte av. Men jeg trengte tiden frem til søndagskvelden for den ukentlige blogg.
Tirsdag var det begravelse for Arne Brede, en god klubbvenn gjennom mange år. Brått borte, 74 år gammel, vi trodde han skulle leve lenge. Nå er Åse alene i sitt store våningshus på Nes i Ådal, og den hun trengte mest ved siden av seg er borte. Hun har barn og barnebarn, og er nær dem, men den nære er borte. Nå må vi hegne om henne, og sørge for at vi 11 andre i gutte(gubbe)klubben alltid har henne med på listen når vi øvrige møtes med våre.
Sven er en som jeg mentalt er nær, det vil si at jeg ofte tenker på han og er takknemlig for alt vi har opplevd sammen. Så mailes og ringes vi når behovet blir stort. Han var på TV denne uken, kanal 5, der jeg aldri er. Program om det vi ikke forstår. Da Uri Geller var i Norge første gang ble Sven facinert av hva han så, og besluttet seg for å ta ut av seg alle sine sanser i samspill med andre. Sven og jeg møttes på samme arbeidsplass i 1970, og vi har litt "off and on" vært kolleger det mest av tiden siden den gangen. Sven er et levende bevis på at det er mere mellom himmel og jord enn det man forstår. Han bøyer skjeer som Uri Geller, han leser folks innerste tanker og dokumenterer at han kan det. Forbløffende. Og samtidig er han ydmyk og pretenderer ikke å ha "Snåsamann egenskaper". Men han har et offensivt syn på livet, mister aldri motet og tør mere enn de fleste jeg kjenner. Jeg trenger Sven!

Så har jeg også denne uken igjen fått dokumentert gjennom selvopplevde situasjoner i samspill med andre betydningen av å bli sett, anerkjent, bli oppmuntret av en kollega, bli stolt på og ikke minst forståelsen av at alle trenger minst en som er der for seg!
Et gyllent øyeblikk er det når en kollega sier at du betyr noe for en. Få jobbe i samspill med nettopp deg. Den positive effekt av å rose personen i resepsjonen for det varme smil hun leverer hver gang ved besøk i bedriften, det får du i glansen av et smil tilbake. For de fleste holder det med en slik nær seg. Og så er det så mange som ikke har akkurat det. Hva holder oss tilbake? Er det en funksjonshemning, som ikke synes fysisk?
La uken som kommer være en uke hvor vi som er en del av dette bloggfelleskapet byr på det beste i oss selv og opplever at gleden hos den eller de andre gir et påfyll som varmer og øker tilbøyeligheten til å gjøre mere av det samme.
Det vi har fokus på blir forsterket, skrev jeg i forrige ukes blogg. På dette området er det bare å øse på!
Ha en flott uke der dere kommer nærrmere minst den ene andre! Og det gjelder for meg også!

Sten

Det vi har fokus på blir forsterket

2010-11-25T21:38:00.002+01:00

Kjære leser.

I dag har jeg (igjen) hatt en flott dag. Helt fra jeg dro hjemmefra kl.07.30 med Djupskolen til Hans Christian Medlien i "Lucky Næroset" på Moelv som destinasjon, var jeg innstilt på det.
Jeg var elev på Djupskolen med et supert skoletilbud: Første foredrag var av Geir Arne Helgeland som var en av deltakerne på Lars Monsens ekspedisjon "Ingen grenser" som gikk på TV 2 tidligere i år.
Han har begge bena amputerte under knærne. Men funksjonshemmet er han åpenbart ikke, og det har han bevist gjennom den ekspedisjonen. Han er bare ikke som alle andre. Men hvem av oss er det? Hans klare budskap var: Alle har grenser, men test dem. Du klarer mere enn du tror.
Hvem av oss har ikke egne følte begrensninger? Sjenanse, mørkeredsel, frykt for å ta ordet i større forsamlinger, holder igjen egen oppfatning i en samtale eller et møte av frykt for å såre noen, eller vi avstår fra kommentarer vi har på tungen men ikke tør fremføre, fordi det kan skade vår "sak".
Hva er egentlig en funksjonshemning? Den definerer vi først og fremst selv.
Ekteparet Unni og Magnar Kleiven fra Bamble var andre store opplevelse. Han lege og hun opprinnelig lærer. Han forfatter av flere bøker og særlig fokus på hva som er helsebringende. De fikk sønn nr. 3 for 25 år siden. Han er autist og de fortalte historien om hvordan de skjønte at det å håndtere situasjonen med sønnen var begripelig og mulig. De ga oss tilgang til sine positive tankebaner og forsterket Geir Arne Hagelunds historie om at det du har fokus på blir forsterket.
Vi fikk inspirasjon til å reise hjem og trene på å være tilstede i nuet.
Jeg skal legge ned avisen når Eva tar initiativ til en samtale eller forteller om dagens hendelser. Jeg er ikke god på det!
Glede er også et valg.
Jeg velger meg en glad ukeslutt. Takk til Hans Christian Medlien, hans kone Gro og de gode medhjelpere på Djupskolen, som sørget vel for elevene sine, også denne skoledagen. Djupskolen fortsetter i 2011 med et flott program. Anbefales på det sterkeste!
Ha en glad helg.

Sten

66 og herlig fri!

2010-11-19T21:19:00.002+01:00

Kjære leser.
Wenche Myhre sang; når jeg blir 66 så gjør seg som jeg vil!
I dag er jeg 66 og er takknemlig for at jeg er nådd så langt aldersmessig.
I TV ruta ved stolen jeg sitter ruller "Nytt på Nytt" tullet over skjermen, og jeg har glede av at det tulles skikkelig, og at det er konseptet.
Jeg hadde et godt morgenmøte i dag med en leder jeg setter pris på, og som jeg vil virke sammen med. Jeg spiste en herlig tidliglunch på Fattigmann på Sandvika Storsenter invitert av to av mine nærmeste kolleger gjennom en årrekke, og jeg holdt foredrag kl.12.oo for 20 ledere i en internasjonal storbedrift om "Verdiforankret lederskap".
Jeg er altså fortsatt aktuell og brukandes og veldig lysten på å bruke min energi sammen med andre, og så opplever jeg at det å "by på meg selv", by på opplevelser der jeg har lært at den effekt jeg har hatt på andre ikke alltid har vært positiv, gir mening for andre. Modige kolleger har gitt med ærlig feedback på slik adferd og jeg har skjønt at de har hatt rett. Det har gitt ny innsikt og muligheter for ny kvalitet fra min side og nye metoder i trening av andre.

Så¨har jeg også blitt inspirert av Hans Christian Medlien i "Lucky Næroset" til å legge inn mere moro og mere konstruktiv "galskap" i livet fremover. Jeg skal dele erfaringene med slik energibruk med dere.
Ha en herlig helg.

Sten

En ting av gangen

2010-11-12T11:17:00.002+01:00

Kjære leser.

Jeg var med i et stort møte med mange medarbeidere i et Oslo firma denne uken. Min oppgave var å holde et foredrag om bedriftskultur; hvordan lederen påvirker og har ansvar for å utvikle god kultur i bedriften. Ledelse er i bunn og grunn kulturutvikling!
Lederen til disse ca. 50 medarbeiderne hadde 8 måneder bak seg i lederjobben, og ga en orientering om status på ulike områder, og som de 50 i salen påvirkes av. Det gjorde ham tydelig og ydmykt, direkte og pedagogisk tilgjengelig.
Deretter delte vi på ansvaret og jobben med å undersøke med de 50 om hvordan de hadde det i jobbene sine. Hvordan var status på kommunikasjon mellom inne- og uteapparatet? Hvordan følte de seg ved besøk på hovekontoret. Hvordan var kvaliteten på den løpende informasjonen etc.etc.
Alle som arbeider i et firma vet hvordan de har det, og hva som gir dem påfyll i hverdagen. Alle vet hva som demotiverer og som de skulle ønske seg endring på.
Alt dette fikk vi frem, det ble notert på flipoverark og hengt opp.
Deretter prioriterte vi sammen de tre viktigste områdene for forbedring, diskuterte status her, målene, og hva som kan hindre oss i å nå dem. Deretter kom løsningene på plass og handlinger besluttet. Om 3 måneder er det nytt allmøte. Da er det sannhetens øyeblikk. Ble det noe av handlingene som ble besluttet?
Under den nye lederen er det all grunn til å regne med det!
Og det vesentlige her var å prioritere kun tre av alle de områdene det var ønsket bedring på. En ting av gangen ble her tre, som hang i sammen, og ikke en plan for å forbedre seg på alt. Det har en tendens til å bli en fiasko. Alt for ofte setter vi oss så mange mål samtidig at det ender med frustrasjon og mismot.

Til slutt kjørte lederen debrief; alle i salen ble bedt om å si noe om hva de likte best ved møtet. Det ble en oppløftende avslutning, og trolig var grunnen til det at alle ble involvert og fikk plass, og den nye leder fikk tillit fra folkene sine.

En del av min tilværelse fremover vil være å bistå i slike prosesser, og jeg ser lyst på fremtiden. Bare ring meg!

Herlig helg ønskes dere alle.

Sten

Ny tilværelse

2010-11-05T22:34:00.002+01:00

Kjære leser.
Jeg er inne i min første uke i den andre måned etter å ha vært konsernsjef i et stort selskap i mange år. Blir 66 senere denne måned.
Siste døgnet har det skjedd noe i "topplokket". Jeg har begynt å kjenne på hva jeg liker med den nye tilværelse, og også litt om hva jeg ikke liker, eller rettere; hva jeg tror jeg ikke kommer til å trives med hvis jeg ikke aktivt sørger for ikke å havne der. Blir dette forvirrende og uklart?

Jeg savner ikke jobben jeg forlot. Det var rett tidspunkt å trekke meg på etter en fantastisk reise med de mest utrolig gode medarbeidere som tenkes kan. En av dem tok en stor gruppe tidligere kolleger og jeg farvel med i går. Tore valgte å trekke seg samtidig med meg for å søke nye muligheter, og i går på TGIF på Karl Johan var vi samlet, de han selv hadde bedt om å få være sammen med den kvelden, og vi takket han av. Han har betydd så mye for så mange, det er ringer i vannet etter ham, og de rekker langt ut og det bekreftes i gjesters gode opplevelser og arbeidsglede ansatte har på restauranter som har vært under hans ansvarsområde. Han har også nå ny tilværelse. Jeg skal følge ham i årene som kommer, og det blir endel av min nye tilværelse. Å opprettholde og glede meg over vennskap vunnet gjennom teamwork i en årrekke. Den delen av tilværelsen ser jeg frem til.

Så kjenner jeg på meg her i stolen fredag kveld at jeg må virke, må være i virksomhet og bruke mine gaver. Jeg er ikke egnet for et liv hvor jeg ikke får brukt meg fullt ut, men jeg skal finne nye "jaktmarker". Jeg merker etter 5 uker i ny tilværelse at det er lett å vende meg til at det ikke er travelt mere, og å like det. Det er det jeg frykter; å gli inn i en tilværelse hvor det bare blir behagelig. Siste døgnet er jeg blitt bevisst på å ta initiativ til at det ikke blir slik.
Det kommer jeg til å få til. Da tror jeg også at jeg kan fortsette å blogge med refleksjoner og dele erfaringer fra den nye tilværelsen med mine lesere.

Tid til levering og henting av barnebarn blir det allikevel plass til. Håkon som blir 3 år neste gang sto klar i går morges; pappa er på "kurrs". Det var min første leveranse av ham. Herlig!

Vi følges. Ha en herlig helg.

Sten

Under min ledelse

2010-10-29T10:56:00.002+02:00

Kjære leser.

For mange år siden skrev jeg ned på et A 4 ark "Under min ledelse" teorien.
Der oppsummerte jeg egen læring om konsekvensen av det å være leder.
Det stemmer fortsatt, og det henger fortsatt på greip at teori og praksis lett kan sprike. Nå er jeg ikke daglig leder lenger, men jeg er styreleder i noen virksomheter. Kort sagt går teorien ut på at flaskehalsen sitter øverst. Der har jeg vært i mange år, og med en absolutt erkjennelse må jeg si at alle feil av noen størrelse og med konsekvenser på den negative siden i bedriften jeg har ledet har jeg hatt "fingeren" borti. Det vil si at innflytelsen min både i forhold til å ansette de rette og bistå dem med råd og veiledning har sviktet ved flere anledninger. Da har jeg "eid" feilene, fordi jeg i ettertid har sett at jeg skulle gjort bedre vurderinger, stilt bedre og klokere spørsmål og involvert flere som kunne bidratt til at endel, i ettertid åpenbare feilbeslutninger, kunne vært unngått.

Så leser vi hver dag i mediene om ledere, særlig p.t. i politikken, som sitter på toppen og er i ferd med å miste troverdighet.
Jeg tenker at flere av dem kunne tatt innover seg at de burde ha visst og tatt innover seg sin flaskehalsposisjon, og erkjennelsen av sitt ansvar, selv om det av forståelige grunner ikke er mulig å kjenne alle detaljer i egen organisasjon.
Slik står tydelige ledere opp og tar ansvar. Slikt står det respekt av.
Den gode lagleder tar tapene på seg og gir seirene til laget.

I gode og trygge organsisjonskulturer får lederen feedback og god hjelp fra medarbeidere som vet at feedback til sjefen er ønsket og ventet. Da blir det av erfaring mest gode beslutninger.

Jeg satt til bords med en kvinnelig toppleder i går. Hun hadde sagt fra til sin ledergruppe at hun forventet engasjement, gjerne plagsom feedback, forslag og innspill til endringer og liknende. Hvis ikke, sa hun, trengte hun ikke ledermøter.
Lederskap er kulturutvikling. Trolig god utvikling i hennes konsern!

Ha en herlig helg.

Sten

Så herlig å bli sett!

2010-10-21T14:52:00.002+02:00

Kjære leser.

Det er torsdag i dag. Da er det fredag i morgen. TGIF; "Thank God, its Friday". For oss som har vanlig 5 dagers uker er fredagen slutten på noe og starten på noe annet. Helgen ligger der, kanskje lyser det som gull eller truende skyer ligger forut.
Vi har ulike liv. For restaurantkjeden TGI Fridays med opprinnelse i New York for 45 år siden, og som jeg sammen med mangeårige kollega Nils lemming, stadig i fremskutt posisjon i selskapet jeg har hatt siste arbeidsdag i, tok til Stockholm i 1996 og til Oslo i 1997, er deres slogan: "In here it's always Friday!"
Det vil si at de har en ambisjon om at et besøk på Fridays hver gang skal ha en "fredags effekt"; vekk fra hverdagen, frydefullt samvær med andre, oppleve å bli sett og satt pris på. I Umoe Restaurant Group har Fridays folket siden 1996 hatt dette som sitt mål, sin ambisjon, å levere denne "fredagseffekten". Det har de klart, det er blitt 8 enheter og den niende kommer i Oslo neste år. De økonomiske resultater under Espen Holms ledelse er veldig gode.

Jeg var på et internasjonalt møte i TGI Fridays i Malmø på tirsdag. Det var min siste kveld med "gjengen". Jeg introduserte min etterfølger som konsernsjef, Karen Kvalevåg, til lederskapet fra USA. De var møtt sterkt frem, og det var frydefullt å "reconnect" med lederskap, kolleger fra mange land i Europa og Midt-Østen og alle våre ledere i TGIF i Norge og Sverige. Det ble et herlig farvel.

Amerikanerne er utrolig gode på ritualer og anerkjennelse. TGIF konsernet er i særklasse. Jeg har vært med sammen med dem for å bygge deres varemerke i våre områder sammen med teamet vårt. På møtet tirsdag ble jeg takket for det, og det var lagt mye energi og omtanke i deres takk til meg. Det føltes godt, og alle mine kolleger gjennom mange år som har gjort den egentlige jobben frydet seg sammen med meg. Vi følte alle at vi var endel av noe større, der vi var omkranset av andre i samme båt fra mange land.

Så herlig å bli sett! Hver dag må jeg sørge for å se og anerkjenne noen. Så mange har rett til og fortjener ros og anerkjennelse. Nær sagt alle uansett nivå i samfunnet tåler det godt.

Ha en flott ukeslutt!

Sten

Om fremskritt og endring

2010-10-17T21:38:00.002+02:00

Kjære leser.
Det er lett å være for fremskritt, ikke like lett å være for fremskritt som forutsetter nødvending endring. "Dette har vi prøved før" er en ikke ukjent respons på forslag fra medarbeidere til en sjef. Det gode svar fra sjefen er:"Hva er begrunnelsen din for at dette er en god ide?" Det kan jo hende at det er en dårlig ide, at det har vært prøvd før uten hell. Men det kan også være slik at akkurat denne medarbeideren har en helt ny vri på ideen som gjør at den er vel verdt å teste ut.
Det er min erfaring at det blir lite fremskritt uten endring. Vi kan alltids finpusse en teknikk, en måte å samsnakke på, trene så vi stadig blir bedre på noe vi allerede er gode på. Det er helt nødvendig for å opprettholde høy kvalitet på våre leveranser, våre prestasjoner. De store fremskritt forutsetter helt nødvendig endring av det bestående. Medarbeider tilfredshets målinger kan gi et resultat som viser at det slett ikke står så bra til med arbeidsgleden og samspillet i bedriften som ledelsen tror. Da må det endring til for å få fremskritt, og det er ledelsens ansvar å sørge for dette. Da må øverste leder ta initiativ til nødvendig endringsprosess, enten det gjelder å gjøre noe med egen adferd, eller å sørge for at det i avdeling hvor det er fremkommet et resultat som viser at det ikke står bra til, blir iverksatt nødvendige tiltak. Og da dreier det seg om å ta nødvendig smerte for å komme over kneika!
Fremskritt innebærer også å iverksette helt nye metoder i forhold til dagens praksis, når markedsandelene svekkes. Størst motstand til endret praksis finnes hos dem som utøver dagens praksis og føler seg trygge, komfortable og overbeviste om at "det vi gjør stadig holder mål".
Dette er de fleste bedrifters løpende utfordring i et samfunn som er i raskere endring enn noensinne, og hvor de unge konsumenter henter sine inntrykk og får sine behov stillet i en medieverden, det vil si nettverden, som min generasjon bare kan gispe av. Jeg var i et møte fredag, hvor den andre deltaker hadde en litt syk sønn på 8 år med seg på jobben. Mens vi to snakket alvor lånte gutten på 8 farens mobil av avansert utgave og spilte et sjakkparti med seg selv.

Det blir hardt å henge med fremover!
Ha en herlig uke.

Sten

3 parts samarbeid

2010-10-08T17:15:00.002+02:00

Kjære leser.
I går deltok jeg i feiringen av 75 års dagen for Hovedavtalen mellom LO og NHO.
Mye har endret seg siden 1935; vi var dengang et rimelig fattig land i Europa og nå er vi et av de rikeste land i verden med lav arbeidsløshet og friskmeldt fra den lille finanskrisen som traff oss. Det å være født i Norge er å vinne i verdenslotto blir det hevdet. Så er det viktig å evne å være takknemlig for at jeg og mange med meg har det så trygt og godt.
Suksessen med Hovedavtalen er at LO og NHO har evnet å finne frem til de gode kompromisser og så har det alltid vært en tredje part som har spilt med: Regjeringen.
Så har det vært slik at når LO og NHO er blitt enige, så har regjeringer stort sett applaudert og vært fornøyde. Og når regjeringer har gjennomført store reformer, sist nå den store pensjonsreformen, har de måttet fått LO og NHO med på laget. Hvis ikke hadde det aldri vært gjennomførbart. Slik har det vært nødvendig å etablere gode relasjoner mellom menneskene på toppen, og vi har i vår tid sett at LO og NHO toppene har utviklet gjensidig respekt og forståelse for hverandres behov og løsninger, og klart å samkjøre dette med Regjeringen uansett farge på den.

Så har jeg reflektert litt over dette 3 parts samarbeidet og tenkt at slik er det ofte både i bedrifter og privat. Det skjer at det mellom to oppstår problemer av ulik art eller at man ser ulikt på saker og blir stående litt fast. Da er det godt å ha tilgang til en treje part, som selv er avhengig av at de to faller ned på en løsning som kan aksepteres av begge. I lønnsoppgjørene har vi Riksmeglingsmannen,(nå en kvinne), som partene tyr til for å finne det gode kompromiss, når de ikke selv evner å finne løsningen. I bedriftene har vi ingen slik institusjon formelt, men i de fleste arbeidsfelleskap hjelper det for to å snakke med en tredje, som ikke har den nærhet til problemet som har oppstått.
Slik sett er det nok mange "bedriftsmeglere" som bidrar til at de fleste problemer mellom to finner sin gode løsning. Der det er god "ytringskultur", som jeg skrev om i forrige ukes blogg, kan det meste løses.
Defor slo det meg i går at det med treparts samarbeid er et godt konsept. I parforhold som sliter kan ofte en fra utsiden se ting klarere enn hver av de to.

Og en annen forståelse jeg har fått er betydningen av å være en del av noe som er større enn meg. Samfunnsansvar heter det. Når LO og NHO finner frem til løsninger er det ikke bare viktig for dem og forhandlerne. Det er viktig for nasjonen Norge.
Når en tredje part bistår til at to finner sammen er det ofte slik at det også er begrunnet i at løsningen er til det beste for noe som er større enn dem selv; felleskapet i bedriften eller at en familie på flere enn de to forblir samlet.

Slik tenker en senior rådgiver en fredag ettermiddag. Ha en herlig helg.

Sten

Ytringskultur

2010-10-01T15:08:00.002+02:00

Kjære leser.
Jeg ble obs på dette ordet/begrepet i forrige uke i et møte jeg deltok.
Og jeg tenkte på hvilken ytringskultur det er i det konsernet som jeg hadde min siste arbeidsdag i, i går.
Var det preget av trygghet og romslighet? Var det en erfaring hos medarbeiderne at man kunne gi negativ feedback til kolleger og sjefer uten frykt for å miste en god relasjon? Var det vanlig at gode handlinger ble sett, rost og anerkjent? Var det en del av kulturen at de fleste turte å by på seg selv og sine private tanker og erfaringer, suksesser og feilgrep? Fremmet ytringskulturen arbeidsglede? Jeg kan tenke på mange flere sider av en ytringskultur.
Ledelse er kulturutvikling. Det tror jeg med en viss sikkerhet at jeg kan si at det er. Det vil også si at under sjefens ledelse utvikler det seg en ytringskutur som det kan sies om at "slik er det hos oss"!
Jeg tenker at det er viktig at man i bedrifter og i miljøer der vi vanker kan snakke om dette begrepet og diskutere hvordan vi vil ha det.
Jeg er sikker på at det aller viktigste for en god ytringskultur er at den er preget av trygghet og romslighet. At sjefen legger til rette for at det medarbeideren grunner på, har behov for å ytre seg om, alltid er mulig uten negative konsekvenser. Ikke slik at en ytring ikke kan føre meg seg at noen føler seg støtt, utfordret eller for den saks skyld truet, men at ytringen følges opp når den faller med åpenhet, nyskjerrighet og dialog og evnen til å undersøke bakgrunnen for at ytringen kom. Undersøkende adferd kalles det.

Nå er det fredag 1 oktober og jeg sluttet altså som konsernsjef i Umoe Restaurant Group AS i går. Nå er jeg nyskjerrig på livet som senior rådgiver i Umoe AS og på den fortsatte deltakelse i styrer og råd jeg har fått plass i.
Fredagsbloggen har jeg ambisjon om å opprettholde.
Så ønsker jeg av hele mitt hjerte Karen Kvalevåg, min mangeårige gode kollega, gode år som ny konsernsjef fra i dag for flere tusen utrolig gode medarbeidere og for mange attraktive konsepter i markedet.

Herlig helg til mine lesere ønskes!

Sten

En ny tid forut!

2010-09-24T11:47:00.002+02:00

Kjære leser.
Det er siste fredag på jobben. Neste fredag er 1 oktober og da er jeg avgått konsernsjef, i ny stilling som seniorrådgiver i Umoe AS, som er hovedeier i URG AS.
Ved siden av den stillingen skal jeg fylle en del styreverv. Jeg ser frem til ny tilværelse. Jeg har bestemt meg for ikke å savne den jeg har hatt i mange år.
Jeg er fylt av takknemlighet over alt jeg har fått muligheten til. Det å være toppsjef er et privilegium få blir forunt, men også viktig å ha den erkjennelsen at "flaskehalsen sitter på toppen"! Under min ledelse har det i hovedsak gått bra, men jeg sier med en viss grad av beskjemmelse at "alle feil av særlig betydning i vårt selskap har jeg hatt fingern borti". Så er det slik at den som gjør lite styrer unna det meste og gjør sjelden feil. Den viktigste erkjennelsen har vært at større feil begått hos oss har vært under mitt lederskap, og så har vi i URG i sammen gjort utrolig mye bra! Viktig har det vært å erkjenne ansvar for egne feil og lære av dem. Nye feil er ok; gamle er ikke ok!
Hva tenker mine lesere om dette?
Det er lett å gjøre andre til årsak for egen adferd. Det er menneskelig og en vanlig utvei i vanskelige situasjoner.
"Hadde det ikke vært for han tullekoppen på nabokontoret, så hadde vi hatt et fint miljø her!" Kanskje "tullekoppen" ikke vet at hans adferd er plagsom. Hvem hjelper han på rett vei. Hvem tar ansvar for felleskapet ved å ta inn over seg at en annen ikke er klar over problemet han eller hun representerer, tar mot til seg og hjelper den andre til å forstå. Før dette er gjort er det ikke rett å gjøre den andre ansvarlige for sin egen adferd. Gjelder samme greie på privarfronten!

Jeg er altså ydmykt takknemlig for alt jeg har fått muligheten til i min jobb, og først og fremst av muligheten til- og gleden over å ha samvirket med de mest fantastiske kolleger en kan drømme om å få. Her på kontoret, ute på våre serveringssteder, våre franchisetakere og kommisjonærer, Iben på sentralbord og i mottakelsen på kontoret vårt,Kari som har vært min nærmeste serviceleverandør og har holdt orden på meg, vårt eierskap som har støttet opp om oss og utfordret oss, alle våre forbindelser som vi på ulike vis har samspilt med over mange ti-år.
Hvilken "reise" jeg har hatt. Nå venter mulighetenes "land" der foran meg. Det blir kult!
Og jeg ønsker Karen Kvalevåg det aller beste for hennes gjerning i konsernsjefjobben fra 1 oktober!
Jeg skal blogge videre. Dere blir ikke kvitt meg.

Ha en herlig helg!

Sten

Om god forvaltning-rypejakt m.m.

2010-09-11T17:17:00.002+02:00

Kjære leser.
Jeg er på rypejakt. Vi har hatt samme terreng i 20 år mine brødre, to svogre og en kjær nabo. I år er også to nevøer ivrige tilstede. I fjor var det generelt dårlig med ryper de fleste steder. Brukbart hos oss. Trolg fordi vi passer på ikke å skyte for mange i gode år. Da er det stamfugl nok til dårlige år, og vi nyter gleden av det. I går på startdagen så vi masse fugl og hadde den beste jaktdag "ever", selv om vi jaktet 2 timer kortere dag enn normalt.

Da tenkte jeg slik i fjellet i dag at det å "forvalte" forholdet til egen familie, venner, kolleger og bekjente blir som å forvalte et rypeterreng. Aldri ta mere ut enn at det er nok igjen til neste år bokstavelig talt. Forvalter jeg ikke klokt mister jeg trolig "terrenget", mister kontakten med slekt og venner, gode kolleger er ikke der lengre. Jeg må altså selv passe på ikke å overforbruke dem jeg trenger nær meg, til å bistå meg i arbeid, til å støtte opp om aktivteter der jeg selv trenger bistanden. Jeg må forholde meg til mine omgivelser som til rypeterrenget; det skal være liv laga og til glede for etterslekten når min tid er over.

Nå står fårikålen klar til kveldsgelden!

Og bruk hjelm når dere sykler. Jeg styrtet omkull fra sykkel lørdag, hjelmen tok trøkket. Ullevål fikset kinnbenet og hjernrystelsen var moderat. Ha en fortsatt herlig helg.

Sten

Thank God, it's Friday!

2010-09-03T12:17:00.003+02:00

Kjære leser.

I vårt system, vårt konsern, har vi rettigheter for TGI Fridays, for Norge og Sverige. I dag føler jeg sterkt for å fortelle mine lesere om denne delen av vårt mangfoldige og herlige konsern:

Det er jo et underlig navn på en restaurant. "Takk Gud, det er fredag". Tanken bak var nok at alle de som har anledning til å puste ut etter en strabasiøs arbeidsuke skulle gå på TGI Fridays og glede seg over god mat og drikke og det gode samvær. Vi åpnet vår første "Fridays" i 1996 i Stockholm, og en av mine nære medarbeidere gjennom mange år, Nils Lemming, bygget denne og startet opp virksomheten. Etter denne starten, som var krevende og på ingen måte økonomisk vellykket før mange år senere, har Nils bygget 5 flere "Fridays'er", og samtidig passet på at flere av dem har blitt videreutviklet og utbygget. Idag er TGI Fridays virksomheten vår en stor suksess og gir flott avkastning på våre investeringer.

Nils hentet på et tidspunkt for 13 år siden Tore Garmo til å bistå seg med å få lønnsomhet i Friday's. Det har Tore fått til. Gjennom et gjensidig respektfullt samspill med Nils som byggeren og fornyeren, Espen Holm som den etterhvert drivende kraft for enhetene og med Christer Jansson som vår kollega med ansvar for Sverige enhetene, har dette teamet ansatt, utviklet og beholdt et 20 talls medarbeidere som er daglige ledere, nestledere og nøkkelspillere i ulike roller.

I dag satt Tore og jeg på kontoret og summerte opp hvor mange utmerkelser og hedersprsier dette totalteamet har mottatt på TGI Fridays årlige megakonferanser i USA med deltakelse fra- og i konkurranse med alle TGI Fridays enheter i mere enn 60 land world wide. De er tallrike og teamet har vunnet alle de priser det er mulig og oppnå. Og teamet har åpenbare kandidater på ulike onmråder for også dette års heder og ære.

Hva handler det om? Ansette rett person med rette holdninger, tren dem i de viktigste ferdigheter, gi ansvar og myndighet, involver dem i alle viktige prosesser og vis i praktisk hverdag at hver av dem blir sett, utfordret og verdsatt. Og alt satt inn i et fungerende system med systematisk vedlikehold av mennesker og materielle verdier.

Jeg er så stolt av dem som har fått til dette. Nils, Tore, Espen, Christer, Therese, Anna, Jannika og Abbas, Susanne, Anders,Klaus, Jesper, Kari,Ross, Katrine, Camilla,Marius. "They love the brand, they live the brand". De nevnte her er seg bevisste at de hører til en stor familie, og jeg har resten av familien med meg i tankene når jeg nevner mine kolleger over.

De har virkeliggjort det å gjøre "everyday a Friday". Lille Norge og Sverige er store i TGIF verdenen. Det bekrefter at det handler om mennesker. Takk til mine fantastiske kolleger.

Nyt fredagen og ha en herlig helg.

Sten

Ingen nedside i å bli godt likt!

2010-08-27T12:55:00.005+02:00

Kjære leser.

I 1984 deltok jeg på et 8 ukers ledelsesprogram, "Solstrandprogrammet", i regi av AFF, som man kan hente informasjon om på nettet. Det er Norges eldste program på dette området, og blir fulltegnet hvert år. Ca. 50 deltakere. I tillegg til møter i plenum foregår mye i grupper, og i min gruppe var vi 8 personer. Basisgrupper ble vi kalt. I fjor var det 25 år siden vi startet opp, og vår gruppe med 6 gjenlevende medlemmer har møttes jevnt gjennom alle disse 25 år. De 5 andre er mine fortrolige venner.
Jeg vil fortelle om en skjellsettende opplevelse fra Solstrand med referanse til tittelen i dag:
Etter en ukes opphold fikk vi en oppgave; vi skulle meddele de andre i gruppen hvilket førsteinntrykk vi hadde av hverandre. Om meg sa de at jeg var utadvendt, ivrig, humørspreder, dårlig til å lytte, ganske dominerende og tok stor plass. Jeg tok dette til etteretning, visste at om kort tid ville de like meg veldig godt og trives sammen med meg, disse forhold til tross. Slik gikk det også, det fikk jeg bekreftet. Jeg var altså ikke særlig bekymret eller overrasket over førsteinntrykket de fikk av meg.

I den siste av de 8 uker vi var sammen, programmet gikk ovet ett kalenderår, fikk vi en spennende ny oppgave; vi skulle stusse over noe en av de andre i gruppa hadde sagt, gjort, ment eller liknende. Nils i gruppa sa da til meg at han hadde stusset over at jeg var fornøyd med førsteinntrykket han hadde av meg. Jeg skulle til å svare slik som over at jeg visset at de ville komme til å like meg godt, bare det gikk litt tid. Jeg fikk ikke sagt det; jeg fikk følelsen av få bomull i munnen, ble helt taus, og skjønte der og da at jeg aldri mere skulle etterlate et slikt førsteinntrykk. Tank på alle de som så langt i mitt liv bare hadde møtt meg en gang, og aldri fikk sjansen til å bli kjent meg og like meg godt. Jeg gremmet meg, og har siden den gang vært evig takknemlig overfor Nils fordi han susset over nettopp dette.

Siden den opplevelsen har jeg vært bevisst på å møte nye mennesker med respekt, med varmt smil, med en genuin interesse for den andre og har vunnet venner både i inn- og utland med slik adferd. Og det skulle jo bare mangle, hva?
Det betyr ikke at jeg skal være servil eller feig; ikke tørre å si hva jeg mener. men måten å gjøre det på er en annen sak.
Det er jo ingen oppside i å bli dårlig likt!

Nils ville meg vel. Jeg er ham evig takknemlig.
Ha en herlig helg, og til mine kolleger som skal sykle Birkebeineren; good luck, jeg er full av beundring for strabasene dere går løs på, og målbevisstheten dere legger for dagen!

Sten

Taushetens konsekvenser . del 2

2010-08-20T08:26:00.002+02:00

Kjære leser.

Jeg omhandlet dette tema i forrige blogg. La meg nå dele et dikt av Rolf Jacobsen, en av våre fremstre lyrikere gjennom alle tider, som bærer titelen:

Kjente jeg deg?

Kjente jeg deg egentlig.
Noe du aldri fikk sagt eller vi lot ligge.
Halvtenkte tanker. En skygge som strøk over ansiktet
Noe i øynene.Nei
jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen. Natten har
ingen lyd, bare rare tanker.
Ord som stiger opp av søvnen:
Kjente jeg deg?

Diktet er gjengitt i boken "Hva skal vi med stjerner nå?" av Espen Olafsen og Per Arne Dahl. Espen var Lyntreneren som mistet kone og datter i tsunamien i romjulen 2004, og han bruker diktet som en illustrasjon i forbindelse med sitt eget behov for å få bekreftelse på at han virkelig kjente sin egen kone. Dette fikk han bekreftet, som det står i boken, gjennom samtaler med sin svigermor og konens fortrolige venner.

For meg inspirerer diktet til å forsterke min tro på og overbevisning om at jeg må by på meg selv og mine egne følelser i forholdet til mine nærmeste, både i familie, i vennekrets og ikke minst i forhold til arbeidskolleger. Det meste av vår våkne tid brukes på jobb og i sammen med kolleger. Jeg har erfart at det å kjenne mine kolleger godt og deres ulike arenaer, gir meg bedre mulighet til å skape motivasjon og arbeidslyst hos dem ved å anerkjenne deres behov for å bli sett, hørt og utfordret. Når jeg skjønner deres hverdag blir jeg en bedre tilrettelegger for deres virke der jeg har påvirkningsmuligheter.

Det sies ofte om mennesker vi kjenner at "hun har vanskelig for å snakke om egne følelser". Det kan gjelde en mor eller en far eller en nær venn. For mange av oss er dette en arv vi kunne vært foruten. Våre foreldre kan ha båret på mang en erfaring og opplevelse, og som preget deres atferd, men som de aldri delte med egne barn. Den tausheten lever vi med konsekvensene av.
"Det skal du ikke spørre om". "Det forstår du når du blir voksen".
Slike utsagn fra egne foreldre er nok lett gjenkjennelige for mange.
Slik ble vi formet til å bli litt mindre vitebegjærlige og spørrelystne senere i livet.
Det er min erfaring at det ikke er for sent, selv om f.eks. jeg er nesten 66!
Kanskje denne helgen kan brukes til litt deling av oppriktige følelser som ikke har fått slippe ut i mellom to som står hverandre nær. Og det ligger all verdens muligheter til ros og anerkjennelse av hverandre helt oppe i dagen.

Det er stadig like godt å bli sett og anerkjent av noen en setter pris på.
Ha en herlig helg.

Sten

Om taushetens konsekvenser

2010-08-11T18:41:00.002+02:00

Kjære leser.
Jeg har tillatt meg 4 bloggfrie uker og som de fleste hatt fine ferieuker. Av viktige aktiviter har også inngått lesing av opptil flere bøker. En av disse har gitt meg mange refleksjoner, og som tittelen på innlegget antyder heter boken "Taushetens konsekvenser". Svensk forfatterinne hvis navn jeg i skrivende stund ikke husker. Hovedpersonen i romanen er jøde og bor på New Sealand. Dramatiske omstendigheter i hans tilværelse fører ham tilbake i livet til oppdagelser av omstendighetene rundt det faktum at han som liten unnslapp jødeutryddelsen i nazi Tyskland. Defra og videre i boken følger vi de mange konsekvenser av taushet hans liv ble omgitt av. Jeg røper ikke mere, men boken kan anbefales.

Den traff meg helt spesielt. La meg forsiktig ta dere med på noen refleksjoner omkring konsekvenser av taushet slik jeg ser dem.
Jeg tenker på uttrykket "talende taushet": "Det oppsto i salen en talende taushet" kan man ha lest i en omtale i en avis av en hendelse der mange var tilstede. Hva skjedde? Jo en person uttalte noe som hadde den effekt på de tilstedeværende at det ble helt taust. Kanskje var dette helt utilsiktet fra taleren side, men effekten ble slik. Pinlig taushet kanskje, og taleren gikk hjem til sitt med et ubehag. De øvrige til sitt med et tilsvarende ubehag. Kansje kunne en modig person i salen tatt ordet og løst opp i den pinlige situasjonen, og slik at alle kom ut av det med lettelse. I denne tenkte situasjonen må taleren leve videre med konsekvensene av tausheten, hva det nå måtte være.
Vi kan ikke "ikke kommunisere" har jeg lært av psykologene Bente Marie og Heidi Ihlen. Vi har alle et kroppspråk, og dette "språket" kan være helt taust og meget talende; det kan enten henrykke, virke energigivende og skape en god stemning, eller i den andre enden skape usikkerhet, utrygghet og fantasier om hva som lå bak det jeg opplevde av negative signaler fra en annens kroppsspråk. Har dere opplevd at noen har begynt å se på klokken når dere holder et innlegg? Sterk taushet hva? Et skuldertrekk, noen skifter blikk med hverandre. Jeg føler meg uvel. Noen som kjenner seg igjen? Hvilke konsekvenser har slik talende taushet på godt og vondt? Uansett lever vi alle med den.
Jeg stopper der og kommer tilbake med fortsettelsen neste uke!

Sten

Ubevisste mål vinner alltid

2010-07-02T09:25:00.003+02:00

Kjære leser.

Dagens tema er krevende og ikke helt lett å forstå, men la meg prøve.
Mange menn er opptatt av temaet bil. Tenk dere en mann som går rundt og tenker på og har lyst til å bytte bil. Den bilen han har er egentlig ok og tåler flere år til. Han leser reklame for nye biler, og har en drøm om en spenstig en med litt ekstra krefter og 4 hjuls drift. Kan ikke helt forsvare det overfor kona. Det som har inntruffet i dette tilfellet er at mannen har et ubevist mål: ny bil. Fra det øyeblikket dette trykker på begynner prosessen med å finne argumenter for kjøpet som kan aksepteres av kona eller i alle fall rettferdigjøre valget. 6 måneder senere er innkjøpet et faktum. Argumentet er sikker bil, mere trygghet for barna, lavere utslipp av co2 etc. Måtte bare ha den! Det ubevisste målet har vunnet. Det er nå omgjort til et klokt, bevisst valg i hans verden. Kona må bare konstatere at slik blie det.

Hver dag styres vi av ubevisste mål. Bak i hjernekassen ligger det et lager av ubevisste mål som styrer mine handlinger. Noen innspill og forslag jeg får fra kolleger eller egen kone har reelt sett ingen mulighet for å lykkes, fordi jeg i min underbevissthet har ubevisste mål som styrer meg.
Noen kan foreslå for meg at vi skal ta med en gruppe av våre ledere på et opplegg som f.eks teambygging, hvor vi skal være i naturen sammen i tre dager, drive med klatring i fjell, bygge hytte sammen av materialer vi finner o.l. Jeg kan komme til å møte dette med argumenter som forklarer hvorfor jeg ikke synes dette er en god ide, mens det som egntlig trykker på i underbevisstheten er at jeg vil levere et ekstra godt månedsregnskap den måneden dette tiltaket må utgiftsføres, og så bruker jeg helt andre argumenter enn dette for å gå i mot forslaget.

I parforhold utveksles det hele tiden forslag til hva den ene synes at man skal kjøpe inn, investere i, bytte ut fra gammelt til nytt, ferieforslag, osv. Det merkelige er at den annen part ofte ikke liker forslaget og argumenterer sterkt imot. Noen ganger overhode ikke til å rokke. Da ligger det trolig et ubevisst behov og trykker som overstyrer en saklig samtale om det den andre forslår. Det kan f.eks. være et behov for trygghet for familieøkonomien som gjør at en utgift man har råd til å ta blir "blokkert". Kanskje kommer den ene i parforholdet fra et hjem hvor penger ikke ble styrt, og man vokste opp i konstant konflikt om pengebruk mellom foreldrene. Dette ubehaget ligger i underbevisstheten og overstyrer rasjonelle handlinger, fordi den med slik erfaring for alt i verden ikke vil havne i samme uføre som man opplevde i egen oppvekst.
Slike ubevisste mål kan vi kalle "alle kranglers mor", og ved å være klar over at det er slik, er det trolig mulig å kunne snakke om og stusse litt over hvorfor vi så raskt avviser den andres innspill.
Kanskje dette kan være sommerens mest krevende men givende treningsoppgave?
Jeg skal satse på det selv!

Ha en herlig sommer!

Sten

Jeg kan ikke forandre andre mennesker!

2010-06-25T09:02:00.002+02:00

Kjære følger av bloggen min.

Nå står sommerferie for døren. For mange er det nok en sannhet at ny ferie "truer". For mange er hverdagene nokså forutsigbare; opp om morgenen, morgenritualer gjennomføres, de med små barn hjemme har det hektisk når det skal kles på, "fores" og leveres og så på jobb. God dag på jobben med kolleger, voksenkontakt og så hjem til full rulle. Jeg beundrer de dobbeltarbeidende kvinner, hvis arbeidsdag først slutter med barna i seng, tørketrommelen tømt, klær sortert, og dyna venter.

Ferien er et avbrekk i slike rutiner, da har vi tid sammen og ferierutinene skal kjøres inn. Det er da jeg gjerne skulle sett at partneren min fokuserte mere på meg, var veldig hyggelig og omgjengelig og at alt bare ble kos. I min situasjon med voksne barn forlengst etablerte med egne parforhold, hjem og barn, er det oss to som skal fikse hverdagen og ha det topp. Er det da hun som skal forandre seg fra hverdagen, hvor vi begge kjører egne løp med ulike rutiner? Hadde det ikke vært hyggelig om hun kunne sagt ja til alle mine forslag om hva dagen skal brukes til?

Det hører til den mennesklige natur å ønske seg at vi kunne forandre den andre. At vi kunne forandre tenåringen i huset til bedre vaner og rutiner. At vi kunne forandre kollegaen slik at den gjorde tingene sine på min måte. Så er det nok slik fastslått av fagfolk på området at vi ikke kan forandre andre, men vi har stor mulighet og anledning til å sette andre i situasjoner som skaper forandringer.

Jeg har nå i omtrent akkurat 2,5 år kommet hjem hver dag til egen kone i strålende humør etter en ahaopplevelse med en coach, hvor jeg innså at hun nok ofte fikk hjem en mann med "flatt" humør. Greit nok, men ikke en slik du ønsker inn døren hver dag. Jeg har altså i 2.5 år satt henne i en situasjon hvor hun får hjem en hyggelig fyr hver dag, og hun vet at det inntreffer slik. Hva kommer jeg hjem til? En superhyggelig kone selvsagt. Hun har egentlig alltid vært det, men jeg har ikke alltid levert på topp, og da er det jo ikke noe å glede seg spesielt til. Så dette konseptet virker, det skal fortsette livet ut.

Se etter mulighetene i sommer til å sette egne barn, partnere, andre forbindelser av alle slag i den situasjon at du ser dem, roser og anerkjenner og viser at du setter pris på dem. Ros kassadamen, ungdommen i sommerjobb du møter på din vei, barnet som plukker blomster ut av bedet og leverer med de beste intensjoner. Da blir det fin sommer og den største gleden får du.

Ha en herlig sommer, jeg blogger kanskje litt uregelmessig gjennom ferietiden, men blir ikke helt borte!
For øvrig, takk til kolleger av min eldste datter Anne, som ved min kaffestopp på hennes arbeidssted denne uken, tok strålende imot meg!

Sten

Alle kan beundres for noe!

2010-06-18T16:44:00.003+02:00

Kjære leser.

På denne fredags ettermiddag skal jeg dele noen tanker med dere som springer ut fra min erfaring som styreleder i en barnevernsinstitusjon, og som jeg fortsatt er styreleder for på 27ende året.
På våre styremøter gir administrasjonen oss i styret et innblikk i sin hverdag med våre klienter. Det er en annen hverdag enn den de fleste av oss lever i på jobben. Og det er fra disse beretninger gjennommange år at jeg har formulert dagens tittel: Alle kan beundres for noe.
Trolig har alle ungdommer som er på slike institusjoner en fortid ingen vil misunne dem, hvor omsorgssvikt i bred skala er fellesnevneren for dem alle. Det innebærer også at de sjelden er blitt møtt med noe som kan oppleves som beundring og anerkjennelse. Tilsynelatende vil de fleste av dem til tider ha en adferd som heller ikke påkaller beundring av noe slag; snarere bebreidelser og kritikk og oppgitthet. Våre medarbeidere representerer i hovedsak motstykket til den negative oppmerksomhet våre klienter møter i sine omgivelser, og de ansatte gjør sitt beste nettopp for å anerkjenne og bekrefte de unges egenverd.
En av våre ungdommer hadde ved flere anledninger romstert litt ekstra kraftig på våre interiører for å si det det mildt, og det var vanskelig å tenke ham inn i normal aktivitet. Så evner en av våre medarbeidere å se gjennom dette og rose og anerkjenne gutten for ting han mestrer, snarere enn å bruke energi for å belaste ham ekstra for hans utagering. La meg oppsummere kort en lykkelig historie; vår medarbeider gikk inn som fosterfar for gutten, han er nå en velfungerende ungdom som har gjennomført videregående og flytter på hybel i disse dager.
Hver dag gir oss en mulighetet til å se, berømme, rose og anerkjenne andre.
Bestem deg for å rose kassamedarbeideren i dagligvarebutikken din når hun eller han smiler og gir deg øyekontakt: "Det er hyggelig å betale i kassen din!" Til din kollega: "Jeg har gledet meg til å jobbe sammen med deg i dag, du er alltid så blid og hyggelig". Trolig gir alle dager slike muligheter. Trener du på det får du garantert mere tilbake.

Om du leser dette kan kanskje neste uke bli starten på å gjøre enda mere av dette; finn masse å beundre og rose andre for og ved ukesslutt; oppsummer dine erfaringer og del dem med meg.

Sten

En del av noe større.

2010-06-11T12:08:00.002+02:00

Kjære leser.

I går deltok jeg på Umoe dagen. Den er hvert år på denne tiden, og da samler Jens Ulltveit-Mo ledere fra ulike plan i konsernet, styremedlemmer og eksterne gjester til faglig og sosialt påfyll, og får en status fra eieren vår om tingenes tilstand. Det ble en givende ettermiddag med interne og eksterne foredrag.
General Per Sverre Opedal, sjefen for hæren, var en av de eksterne foredragsholdere. Han holdt oss fjetret til forkanten på stolsetet i et timeslangt foredrag om sitt lederskap og om det å være en del av noe større. Krigen i Afghanistan kom bokstavelig talt inn på teppet i foredragsrommet.
Opedal er en leder det er verdt å "sloss" for. Gjennom sitt virke i felt og stab og i mange roller underveis i sin karriere kjenner han i detalj alle deler av hæren. Han skjønner at skal han evne å forstå hva som motiverer den enkelte medarbeider må han treffe dem der de er. Derfor har han mange besøk i felten i Afghanistan bak seg med full stridsutrusning og utsatt for farer hans soldater er utsatt for. En slik sjef går man bokstavelig talt i krigen for. Han fortalte om nødvendigheten av å dele og leve opp til grunnleggende verdier for felleskapet, og å sette saken man slåss for først, deretter hensynet til partner/kollega og så seg selv.

General Opedal bød på seg selv, helt personlig, med en beretning fra egen situasjon da 16 medsoldater ble tatt av ras og omkom i Vassdalen for mange år siden."Kunne jeg gjort mere for at dette kunne vært unngått?" Det har aldri forlatt ham å reflektere over dette, men heller enn å fortapes og bruke negativ energi på dette, har han brukt opplevelsen til å ta sitt personlige ansvar for å sikre sine soldater det best mulige utgangspunkt, når han nå er toppsjef.

Som leder, og som toppleder i mange år, tilligger det meg å gjøre mine medarbeidere betydningsfulle, sikre dem god opplæring og de beste redskaper for å kunne utføre jobben sin på den post de til enhver tid besetter. Det er jeg som har hovedansvar for at medarbeiere i vårt konsern kan føle seg som deltakere i katedralbygging og ikke som mureren som bare legger sten på sten. Da må også jeg være nok ute i felten og besøke "mannskapene", stå last og brast med dem i tunge stunder og glede meg over alle de scoringer som går inn. Jeg fryder meg over å vite at hundrevis av medarbeidere i vårt konsern arbeider for ledere som evner å gjøre sine medarbeidere til katedralbyggere!

Det å føle seg som en del av noe større og kjenne at mitt bidrag er like viktig for helheten og et godt resultat som den som har en mere omfattende jobb enn meg er en vidunderlig følelse. Å bli sett og anerkjent er herlig. Jeg har hatt de fleste jobber i vår bransje fra starten av som lærling i 4 år. Jeg har fått kjent på den negative siden av dette, og hvordan det kjennes. Så var jeg heldig med min første jobb etter læretiden og fikk en sjef som både så meg og ga meg rom og muligheter. Jeg ble medarbeider i katedralbygging av Klækken Hotel i 1970 og 1971. Jeg lærte noe da, og jeg lærte av faren min som evnet i større grad enn de fleste å beundre og berømme egne medarbeidere. Mange elsket ham for det.

Hadde jeg vært 40 år yngre nå hadde jeg gått i krigen for general Per Sverre Opedal.

Ha en herlig helg!

Sten

Den nødvendige samtalen.

2010-06-02T15:43:00.002+02:00

Kjære leser.

Jeg blogger midt i uken denne gangen. Siste par dager har vært preget av gode samtaler og inspirerende tanker fra andre. Jeg er av natur "lettantennelig" og det skal ikke mange stikkord til eller nye bilder før jeg tar av. Slik har jeg vært lenge, trolig alltid, og til tider har strømmen av nye ideer fra meg vært direkte plagsomme for omgivelsene- Gode kolleger har hørt på innspill fra meg, og klok av erfaring, ventet med å iverksette gode forslag fra meg før jeg har purret opp og kommet med bedre funderte grunner for å iverksette tiltaket; også motta innspill på slike, som mange ganger så er rolig "begravet" etter klok feedback fra en kollega. Intet av det over har vært samtaler av det vanskelige slaget.

Når jeg bruker "den nødvendige samtalen" som heading og ikke den vanskelige samtalen, som er det vanlige begrepet, skyldes det at det vi tenker på som en vanskelig samtale vi trenger å gjennomføre, og som ligger foran oss, er helt nødvendig. Det viser seg i praksis at slike samtaler ofte ikke er så vanskelige når det kommer til stykke. Det vanskelige er å ta det nødvendige initiativ til å avtale samtalen.

Jeg har i en tidligere blogg snakket om "ingen premie uten smerte". Slik er det med de nødvendige samtaler; de skal bidra til at et vanskelig men helt nødvendig tema tas opp med en annen person, og at den "premie" i denne sammenheng, den nødvendige løsning på problemet, blir resultatet.
Har leserne noen gang opplevet det samme som meg? Over alt for lang tid utsatt en helt nødvendig samtale fordi jeg har syntes det har vært så vanskelig å ta initiativet til den. Det er lett å finne på unnskyldninger for hva det egentlig dreier seg om; å gå utenfor min egen komfort sone. Egen feighet, eller frykt for det ukjente om dere vil, har holdt meg igjen. Jeg er glad for å kunne berette om at jeg er bedre på dette nå, og derfor er blitt mere tydelig som leder og kollega. Og de nødvendige samtaler har vært åpninger for ny vekst både for meg og den andre.

Vi må ta sjanser for å komme viedere i livet, og vi må ta smerte i treningen mot større prestasjoner.

Ha en fin ferd mot helg.

Beste hilsen
Sten

Den blå linjen

2010-05-28T10:51:00.002+02:00

Kjære leser.

Det går en "blå" linje gjennom livene våre. Under den blå linjen ligger alt arvegodset vårt, der opptrer vi innenfor hver vår komfort sone. Det jeg tillater meg selv å gjøre og si og som gir meg et omdømme jeg er komfortabel med, ligger under den blå linjen i mitt liv. Så lenge jeg befinner meg under min egen blå linje sprenger jeg ingen grenser.
Det lille barnet kjenner ingen slik blå linje i utgangpunktet. Det eksperimenterer og tester ut stadig nye muligheter, og så er det foreldrene som på godt og vondt, og i hovedsak i beste mening, setter grenser for barnet. Så kan det tenkes at det potensial barnet har ikke får mulighet til full utfoldelse, fordi mor og/eller far setter grenser barnet ikke er tjent med. Så bærer barnet dette med seg inn i voksenverdenen. Den blå linjen er etablert!

Et eksempel fra eget liv som kan forklare dette.
Jeg kjører en Volvo XC 70. Flott og dyr bil, men Volvo er slik jeg ser det en bil uten særlig snobbefaktor. For meg var Mercedes i min oppvekst en bil med snobbefaktor. Faren min ga meg det inntrykket. Det var en slik bil de "fine" kjørte, dyr og eksklusiv. BMW var i samme klassen. Disse bilene har kanskje ikke det image lenger, men for meg har de det. Jeg tillater ikke meg selv å tenke på å kjøre et slikt merke, og tenker at kommer jeg med en slik bil i mitt nabolag på Norderhovsbygda, så vil naboene si at "han Sten liker å vise seg frem". Trolig er det bare fantasi, men jeg blir nok trofast til Volvo.

Vi må ta sjanser for å komme videre i livet. Da må vi bryte egne grenser. Da må vi løfte den blå linje høyere. Da må vi ta ordet i det møtet vi sitter i selv om pulsen bare ved tanken på det øker dramatisk.
Da må vi tillate oss å meddele egne følelser til andre, når vi er mest tilbøyelige til å holde igjen. Da må vi ikke krysse over gaten når en vi kjenner nærmer seg, og denne personen har mistet et barn, blitt skilt eller på annet vis er utsatt for noe tungt. Da må vi ta sjansen på å bli avvist ved å interessere oss for denne personen, og trolig bidra til å se et menneske som nettopp har behov for det. Det er lett å finne en begrunnelse hos meg selv for ikke å tørre noe ved å unnskylde meg med at jeg ikke skal plage en annen. Jeg har den erfaring at det å tørre å møte et menneske i sorg med oppmerksomhet og evnen til å lytte er til stor lettelse for den andre personen.

Spreng den blå linjen din i neste uke, og du vil erfare at ditt prestasjonsområde utvides, og du tar mere ut av ditt potensial.

Ha en grensesprengende helg.

Sten

Festhelg!

2010-05-24T18:40:00.002+02:00

Kjære leser.

Familien har akkurat rundet av familiedugnad hvor stort lekestativ kneiser på plenen. Tre svigersønner tolket innstruksjonstegningen, 6 barnebarn fulgte prosessen og når det manglet avansert verktøy hadde nabo Morten det som trengtes. Det er i familien som på bedriften; man må ha klare mål og godt teamarbeid, og bruke spisskompetansen i laget. Så må det godt stabsarbeid til for å støtte det operative ledd med nærende støtte av høy kvalitet. Så må fremtiden ivaretas ved å sørge for at rekruttene involveres og inspireres. Slik kom et gedigent klatrestativ med husker, klatrevegg, klatrestativ m.m. på plass, 6 barnebarn deltok med sitt hjelpeverktøy, og "sjølfolket" sørget for næring. For et privilegium å være en stor familie som trekker sammen når det trenges!

Lørdagen ble toppet med feiring av en nær kollegas 40 års dag i maritimt miljø på fast grunn. Jubilanten kjører stor båt i offshore klassen, for tiden går racene han deltar i i Florida. 200 km i timen på åpent hav er risikosport og krever maksimal konsentrasjon og minutiøse forberedelser.
Slik har han bidratt internt også i selskapet i nesten 23 år med et medfødt datagen som har sikret at konsernet i alle år har ligget i spiss i teknolgisk support til linjen. Dette kombinert med egeninnsats i strekking av kabler, nattlige arbeidstimer når oppdateringer har vært planlagt, og på vegne av selskapet i foredragsvirksomhet i inn og utland, er han en kollega vi er stolte av å ha i selskapet.

En tidligere kjær kollega var også der lørdag. Hjemmehørende i Bergen med daglig lederskap i en stor bedrift nå. Han minnet meg på at han for mange år siden rådspurte meg i en situasjon i hans liv som var krevende, og at han dengang vektla mine råd høyt. Jeg er ydmykt takknemlig for de varme ord jeg fikk lørdag fordi jeg hadde formanet ham til å følge hjertet og at han idag fortsatt er takknemlig for det. Det ble således en kveld hvor jeg kunne gi av mitt beste til jubilanten i takknemlighet for hva han betyr for meg privat og for selskapet, og for at min tidligere kollega valgte å gjøre meg betydningsfull den kvelden.

Ha en fin uke og en aldri så liten unnskyldning for at det ble mandags- og ikke fredagsblogg.

Sten

Sorg og glede hånd i hånd.

2010-05-14T22:08:00.002+02:00

Det er fredag kveld, og jeg er kommet hjem fra Karmøy hvor jeg har deltatt i begravelsen til faren til en av mine nærmeste medarbeidere. Fra litteraturen kjenner vi begrepet "feire gravøl". Det brukes meg bekjent ikke lenger, men i dag har jeg opplevd at det reelt sett skjedde. En hedersmann ble minnet både i kirken ved hans to døtre og i minnesamværet av familie, venner og medarbeidere. Min kollega tegnet et bilde av sin far i minnetalen i kirken som gav oss alle innsikt i et liv preget av gleden over å gi, og bidra i lokalsamfunnet og sette andres behov foran egne. En fullsatt kirke humret over muntre sider gjenkalt og husket, og jeg som ikke kjente hans liv fra tidlige tider reiste hjem takknemlig for at jeg fikk delta, lære og forstå. I dag gikk bokstavelig talt sorg og glede hånd i hånd. Og at kjærligheten er størst hvilte over oss alle.

Jo oftere vi nevner de dødes navn jo mere hedrer vi deres minne. Jeg mener å huske at en av våre folkekjære prester, Per Arne Dal, har sagt dette.

Jeg traff en gammel god bekjent i forrige uke på en stor konferanse. Flere år siden jeg så ham sist, og han så godt ut. På mitt spørsmål om hvordan det sto til svarte han at det gikk bedre nå, får nå var det over 3 år siden en av deres tre sønner gikk bort etter en hissig kreftsykdom. Jeg spurte ham om det var greit for ham å fortelle meg mere om dette, og det var det. Det ble en høytidsstund i en lang pause, og jeg fikk igjen bekreftet at jeg aldri skal si til noen at "jeg forstår hvordan du har det". Vi kom hverandre nær denne stunden, og jeg var den priviligerte.
Et vennepar av oss mistet sin sønn i kreft, han ble noen få og tyve år. Det er endel år siden nå. Sist vi var sammen spurte jeg om de var kommet over dette: "Vi er ikke kommet over det, men vi er kommet gjennom det".
Det er til å forstå. Det er så godt å være sammen med dem, oppleve at gleden har plass i livene deres og at det alltid er godt å minnes sønnen deres når vi treffes.
Når vi heiser flagget 17 mai for å feire nasjonaldagen vår, kan vi samtidig tenke at vi feirer minnet over våre kjære og våre venners kjære.
Da får det levende lyset på frokostbordet en egen glans.

Ha god helg og en flott 17 mai.

Sten

Var det ikke motbakker kom vi ikke høyere

2010-05-06T16:00:00.003+02:00

Kjære leser.
Headingen er fritt sitert fra Arne Garborg, og det er fortsatt sant.
Jeg har vært på Galdhøpiggen noen ganger. Mest strevsomt er det å starte på Spiterstulen på ca. 1000 meter. Da er det en 1469 meters motbakke å ta fatt på. Jeg husker hvilken glede det var å nå til topps første gangen, og jeg husker godt at da vi trodde vi var nesten på toppen så var det jamen en motbakke til. Eva og jeg ble tatt bilde av i sol og vind på toppen, og vi fremstår stolte og tilfredse.
Jeg har mange ganger i livet vært i tøffe motbakker, ja slik som det er i spillene vi spiller med barnebarna: Jeg har havnet på feil sted i spillet og fått beskjed om å rykke tilbake til start. Et resultat av mine trekk; ikke noe jeg har blitt påført av andre. Som oftest har det vært mulig med en ny start, en hvilepause underveis med debrief og ny strategi, men også ved noen anledninger nødvendig å "kaste kortene".
Læringen har vært å trene meg selv og organisasjonen på å "løpe i motbakker", sette oss djerve mål og være langsiktige og utholdene.
Markedets behov er utgangspunktet og konseptet er konsekvensen av dette.
Like viktig som å være i markedet med et rett konsept, er det å lede og motivere medarbeidere slik at det utløses arbeidsglede og et eierforhold til jobben og bedriften en suksessfaktor. Når disse to forhold går som hånd i hanske er vi nesten garantert suksess. Begge deler er uhyre krevende og vanskelig å få til. Men hvis det ikke er vanskelig å få til får vi heller ikke noe fortrinn i forhold til de vi konkurerer med.

"Det går ingen delelinje gjennom gleden".
Dette uttalte Jonas Gahr Støre til en avis før siste helg.
Jeg tenker at får vi til det å dele på gleden over et godt samspill, at den enkelte opplever å bli sett, beundret og anerkjent for sitt bidrag og hjulpet til god trening og fremgang, da tåler vi all verdens motbakker uten å miste lysten på neste topp. Jeg skal aldri slutte å trene på å tåle motbakker.
Ha en herlig helg.
Sten

2010-05-01T01:39:00.003+02:00

Kjære leser.
Jeg er akkurat hjemkommet fra Landsmøte i NHO reiseliv avholdt på Radisson BLU hotell i Trysil. Jeg var bedt om å holde takk for maten talen, og da jeg satt på kontoret onsdag ettermiddag og forberedte den foreslo Foad Saidali at jeg kunne legge ut talen min på bloggen fredag, så han hadde ”kontroll” på hva jeg sier når jeg er utenfor kontoret! Foad har jobbet hos oss i en årrekke, i Burger King, og er selv et strålende eksempel på hvordan en leder skal gå foran som et godt eksempel og stille større krav til seg selv enn til medarbeiderne.
Ellers avsluttes jo denne uken med den gode følelsen over at våre forhandlere med russerne har landet avtale om delelinjen i Barentshavet. 40 år med utholdene fasthet førte til at resultatet ble det som er rett; altså ikke et kompromiss. Det går an å reflektere mye om ”delelinjer” i eget liv. Jeg skal gjøre det og komme tilbake i senere blogg.
I morgen, 1 mai, skal jeg heise flagget i takknemlighet for alle medarbeider i vårt konsern som står på i sine viktige jobber, og for alle andre i Norge som er på jobb på fridagen for å sørge for at vi andre blir tatt vare på.
Ha en herlig helg.

Her kommer talen:

Kjære vertskap.
Kjære forsamling, kolleger fra land og strand rundt i Norge.
Det er viktig for meg å være tilstede her i dag og i morgen og kjenne kontakten til kolleger jeg har fått et hyggelig forhold til gjennom de 40 år jeg har deltatt på landsmøter i NHRF og nå NHO Reiseliv.
President, tillat meg noen refleksjoner etter et langt virke som tillitsvalgt i mitt trolig siste landsmøte.
Jeg har hatt mange gyllne øyeblikk på besøk i landsforeninger gjennom min presidentperiode, og størst inntrykk på meg har vært møter med enkeltpersoner, ikke minst de av dere som representerer de mindre, i noen grad også små, enheter. Det er mange her i dag som representerer denne kategorien. Dere er grunnstammen og livsnerven i næringen fra syd til nord, og sørger for at til dels små lokalbefolkninger har et sted å gå til, et lokale for konfirmasjonsfesten, minnestunder, et sted å losjere familie og venner i når folks husvære blir for små.
Dere har også de tøffeste jobbene, de som krever innsats nær sagt på alle områder i tillegg til tilstedeværelse til alle døgnets tider og hele året.
Jeg beundrer dere og vet at Norge trenger dere. Vi i store bedrifter delegerer, tjener godt, kan i større grad ta helgen med familien, og har spesialister som løser det meste for oss. Dere er forbilder på det gode vertskap og de nære ting. Det kommer ikke godt nok frem når de store overskrifter skal skrives, men uten dere ble det trist i landet.
Jeg er glad for at vi har en skikkelig bankett, samlet er vi det norske vertskapet.
Og dere, godt vertskap kjenner vi igjen når vi møter det, god service kjenner vi igjen når vi får det. Espen Holm , leder Av TGI Fridays kjeden vår, som er en av mine kolleger tilstede her i dag sammen med sin sjef Tore Garmo, vet at gjesteopplevelsen ikke blir større enn ansatteopplevelsen. Dette er kjernen i TGI Friday’s kulturen, og det er adoptert i hele konsernet vårt.
I går var jeg i et heldagsmøte i vårt konsern, Umoe AS, sammen med toppsjefene i de 4 andre divisjonene i konsernet sammen med HR direktørene i de samme.
Vår felles sjef og min styreleder Jarle Roth og HR direktøren i konsernet, Inger Johanne Bergstøl hadde lagt opp en utfordrene dag for oss som ble givende og resultatskapende.
Innledningsvis snakket vi om personalkostnadene, og avslutningsvis snakket vi om hva personalkostnadene egentlig er; de representerer den viktigste investering i konsernet og er selve grunnkapitalen i virksomheten vår; alle våre medarbeidere.
Mine damer og herrer:
Bak dette måltidet og bak omtanken for oss alle rundt bordene ligger personalinnsatsen til betjeningen her på Radisson, og som vi alle har erfart så langt under middagen og hittil i dag. Jeg er selv utdannet kokk, og kjenner meg igjen på den gleden det var å vite at den retten vi sendte ut med servitørene ga glede ved bordene og stimuleringen av sansene til gjestene.
Andre Bjerke har en novelle som heter ”De voksnes fest”. Barnet som sitter i trappen i pysj og ser gjestene komme. Som blir hysjet i seng, men sniker seg ned i trappen og lytter. Blir småsnakket med og sendt i seng i igjen. Der i sengen opplevde barnet de voksnes fest. Der kjente han susen i konkylien.
Nå er vi alle på de voksnes fest. Det vi har fått servert av mat og drikke har gledet våre ganer.
Jeg savnet vel egentlig bare rakfisk i dag, men forbausende var det ikke. Hadde det vært rakfisk skulle jeg fortalt dere om Miroslav Matko som takket for maten ute på Norderhovsbygda hvor jeg hører til, der det ble servert rakfisk av den kulørte og stramtluktene sorten; Do kjære Eldrid, etter jeg smake denne rakefisk jeg endelig forstå hvordan Jesus kunne mette 5000 i ørkenen med 5 brød og tre fisker!
Kjære bordlyd og vertskap. Mange av oss her lever av hendelser ved bord. Langt de fleste av oss samles rundt bord mer enn en gang om dagen for bordets gleder, god mat og den viktige samtalen. Det har vi gjort i kveld. Det har vært en herlig stund. Skål for vertskapet og takk for maten.

Sten

Det gror i nord og i fjellet.

2010-04-23T09:49:00.006+02:00

Kjære leser.

Et par ord om en fantastisk mann. Han heter Alf Mangor Johannesen og har sitt bosted i Bodø. Derfra styrer han sitt lille imperium av restauranter, blant annet en rekke Peppes Pizza restauranter i Nord Norge. Alf Mangor er den største franchisetaker i Peppes Pizza, og i går åpnet han med stor festivitas sin nyeste Peppes enhet, denne gang i Alta. Alf Mangor er glad i mennesker og har sans for detaljer; en uslåelig kombinasjon når det gjelder å lykkes i vårt fag. Og det gjør han. Vi som kjenner han er stolte av å tilhøre hans vennekrets, og han er et forbilde for oss.

I går kveld fikk jeg anledning til å treffe mennesker med sine røtter innenfor dagligvarehandel; både på butikk og leverandør siden. Og gjennom gode samtaler med kjente og ukjente ble det fastslått at uansett bransje og type virksomhet er det like betydningsfullt for alle å ta vare på og se det enkelte menneske. Jeg fikk anledning til å fortelle forsamlingen om min favorittbutikk; Joker på Filefjell. Her har ekteparet Oddny og Arnfinn Hermundstad over år, og mot mange odds, bygget opp en super dagligvarebutikk, og de har sammen med sine medhjelpere, alle som en, i ypperste serviceklasse, fått en loyal og takknemlig kundeskare. Ingenting er umulig, og de skaffer alt!
En vis mann sa engang at det er synd at så få intelligente mennesker blir tjenere, for som tjener kan du utrette alt. Tjenerbegrepet er ukjent for oss i Norge i dag, men et tjenende vesen kjenner vi igjen når vi treffer det. De som alltid er på giversiden, de som har øyne som søker etter muligheter til å tre støttende til.
Slik kjenner jeg Oddny på Filefjell og Alf Mangor i nord. Trolig har de selv den største gleden.
Ha en herlig helg.
Sten

Krakow neste

2010-04-14T21:21:00.009+02:00

Kjære leser.
Dette er skrevet onsdag men publiseres fredag. IT direktør Henry Karlsen er som alltid min gode hjelper og ordner slikt. Henry vet det meste som er verdt å vite om data, og er et aktivum uten like for konsernet vårt. I tillegg rekker han offshore racing i internasjonale sammenhenger, og har Kongepokalen i samme idrett for noen år siden. Det er mange med ulike talenter hos oss!
I morgen går turen til Krakow; bestilt for noen måneder siden. I dag meldte de på nyhetene at Polens avdøde president fra flyulykken i Russland skal begraves i Krakow lørdag.

Vi skal altså holde President Obama, Kong Harald m.fl. med "selskap" kommende lørdag. Det blir nok noen anderledes døgn i Polen, hvor nasjonen sørger over bortfallet av store deler av nasjonens viktigste lederskap, enn beregnet.
En sentral motivasjon for besøket i Krakow er et besøk i Auschwitz, konsentrasjonsleiren hvor hundretusenvis av jøder led en grusom død under siste verdenskrig. Jeg gruer meg til det; tror det blir følelsesmessig meget sterkt. Så tror jeg det er viktig for meg å evne og oppsøke nettopp dette stedet for å være meg bevisst at det ikke er grenser for menneskers grusomhet, og for å bidra til de gode holdninger en nasjon trenger å gjennomsyres av for aldri å være part i eller godta alvorlige krenkelser av noe menneskeverd.

Sist søndag avsluttet "Team Monsen" med en herlig gjeng til dels sterkt handikappede sin 50 mils ekspedisjon fra øst i Sverige til Atlanterhavet.
Vi er mange som har fulgt dem på denne turen og sett livsmot og viljestyrke uten like i fri utfoldelse. Egne småplager er liksom ikke lenger samtaleemne! Det er derfor betimelig å avslutte denne fredagsblogg med "Privat huskeregel", et dikt av Kolbjørn Falkeid:

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengslen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innnunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

Det var det team Monsen gjorde. Det inspirerer til å møte morgendagens utfordringer med et godt spett.

Ha en fin helg.
Sten

PS
Sten kom seg ikke til Polen siden Gardermoen ble stengt, men reiste i stedet på biltur til Sverige.

Led oss ikke inn i fristelse!

2010-04-09T14:50:00.010+02:00

Kjære leser.
Jeg vokste opp sammen med fire søsken i et gladkristent hjem, og ved sengekanten sang vi "Kjære Gud jeg har det godt" frem til 10 års alderen. Da gikk vi over til "Fadervår" og holdt på med det frem til vi gjorde egne valg.
Når jeg holder foredrag om ledelse og verdier har jeg alltid et bilde med av Fadervår, og legger spesielt vekt på verslinjen "Led oss ikke inn i fristelse".
I dagens aviser kan vi lese om den første ubetingede fengselsdom som er gitt til en kjøper av svart arbeid.

En mann må sone for kjøp av svart arbeid i forbindelse med byggng av egen hytte. Her har både selger og kjøper unndratt seg bevisst skatt og avgifter til Staten, moms og personskatt m.m.;midler som går til velferden i samfunnet, og som vi alle på ulike vis er mottakere av. Det kan trolig tenkes at både kjøper og selger her begge synes seg berettiget til sin andel av velferdgodene, men mener det er greit å ikke bidra til finansieringen av disse slik som lovverket foreskriver. De er ikke alene om det, men dagens dom bør være en vekker for mange.
Som leder er det mitt ansvar å sørge for at ikke noen i vårt konsern lar seg friste til å "å spise av lasset"; det ligger i kortene at mulighetene ligger der. Jeg er stolt av våre interne rutiner og av våre ledere og medarbeidere som bidrar til at vi lever ut de viktigste verdier som er nedfelt for virksomheten vår: Ærlig og redelig.
Daglig leser vi om alle de som på ulike hold har latt seg "lede inn i fristelser" og med dramatiske konsekvenser både for ofre og gjerningspersoner.
"Nå blir det vår, det kjenner eg så væl" synger Henning Sommero i Vårsøg.
La oss alle fristes veldig til å se vår neste denne helgen, til å gi ros og anerkjennelse til venner, kolleger, samboere og barn, til å gripe mulightene til gyldne øyeblikk hvor smil møter smil, og hvor varmen i den gode øyekontakt føles nær og velkommen.
Takk til Kumar på Peppes i Stortingsgaten for kort, hyggelig prat denne uken, til Burger King teamet på Egertorget hvor jeg var innom sist tirsdag, det formelig strålte av avdelingen, til Franks team på Cafe Opus på Glassmagasinet i Oslo som mottar meg som et familiemedlem og til Susanne, sjefen på TGIF Aker Brygge for din alltid varme tilstedeværelse i møte med meg og andre!

Til Janne på Heliporten Serveringsenhet på Flesland; hilsenen du sendte meg til påske på mail er noe av det vakreste jeg har fått noensinne.
Ha en herlig og optimistisk helgeslutt, og gode timer på jobben til dere som står på vakt landet rundt i våre mere enn 220 serverinsenheter med gjestenes ve og vel i fokus!

Sten

Nærværsprosenten

2010-03-26T21:36:00.002+01:00

Kjære leser.

Fra planen til vår HMS avdeling for dette året ble jeg for første gang i forrige uke obs på begrepet "nærværsprosenten", som i vårt konsern i fjor lå på ca. 95%. Altså 5% sykefravær gir 95% nærvær. Så mye hyggeligere og så mye mere offensivt det er å snakke om å øke nærværsprosenten enn å snakke om å redusere sykefraværsprosenten.
I denne sammenhengen må jeg også tenke på hvilken nærværsprosent jeg oppfattes å ha i min kommunikasjon med kolleger og andre. Er jeg 100% tilstede? Klarer jeg å skyve andre tanker og refleksjoner bort og vie min oppmerksomhet 100% på den andre, så det virkelig føles.
Jeg vet at jeg selv mange ganger har opplevd å samtale med en som delvis har sin oppmerksomhet borte fra meg, blikket går mot en annen og mere spennende samtalepartner. Har du opplevd det? Jeg har lært meg til å gli umerkelig unna slike; de merker det ikke engang.
Forskning omkring fenomenet sykefravær er omfattende. Og fortsatt er det sant og fastslått gjennom forskning at arbeidsglede gir høyt nærvær og fremmøte på arbeidsplassen. Det tåles mange små"vondter", når det venter et gledesfylt samvær ved fremmøte på jobb.
Jeg skal satse på maks opplevd nærværsprosent av mine samtalepartnere fremover, og jeg skal fortsette å la meg inspirere av de mange gyldne øyeblikkene jeg mottar fra gode kolleger hver eneste dag, enten på kontoret eller ute i felten på våre mange serveringsenheter.
Ha en herlig påske dere som får muligheten til feriedager, og en hjertlig takk til alle dere som jobber på våre restauranter landet over og som holder nærværsprosenten høy gjennom påskedagene!

Sten

Ukeslutt på Filefjell

2010-03-19T22:11:00.002+01:00

Kjære leser.
Det blir "senblogg" denne fredagen. Sitter på hytta på Filefjell hvor Eva og jeg er sammen med gode venner. Det er 11 år siden vi startet med dette; nå er det tradisjon. Samværet gir åpning for samtaler og refleksjoner om livet i sin alminnelighet,og vi tør å nærme oss hverandre om forhold av nær karakter.
"Det handler om tillit" er hva det dypest sett dreier seg om.
Dette var også tema på Norsk Hotelhøgskoles "Serviceforum" arrangert for 20gang i skolens lokaler på Ullandhaug i Stavanger torsdag. Dette er et arrangement som planlegges og gjennomføres 100% av skolens studenter, og det er et treffsted der studenter møter representanter for reiselivsnæringen. CSR ble satt i fokus i første del, og "revenue management" i siste del.
Jeg hadde gleden av å holde åpningsforedraget med tema om det å skape tillit og om hvordan vi i vårt konsern arbeider for å leve opp til våre verdier;ærlig og redelig. Jeg synes det er strålende at dagens studenter setter samfunnsansvar som hovedtema i årets viktigste konferanse for dem.
Det borger for at de vil holde fast i temaet i tiden fremover.
Jeg skylder også å fortelle at studentene gjennomførte arrangementet prikkfritt inklusive bankett for 200 gjester.
Jeg tenker avslutningsvis på hvilket privilegium det er å være øverste sjef for et konsern som beskjeftiger ca. 5000 medarbeidere, og hvor effekten av det å vise dem tillit og ha tro på den enkeltes potensiale for personlig vekst og utvikling gir meg næring og arbeidsglede.
I morgen skal noen av våre kolleger gå Birkebeinerrennet fra Rena til Lillehammer. Jeg ønsker dem lykke til med slitet og beundrer forarbeidet/treningen de har gjennomført. For en familie i vår nærmeste krets i bedriften folder jeg hendene og ber Vårherre ta vel vare på dem,der de strir med alvorlig sykdom hos en i den eldre generasjon.
For de av oss som kan gå helgen i møte uten besvær er det mye å være takknemlige for.
God helg.
Sten

Lysner det i skogen?

2010-03-12T14:27:00.002+01:00

Jeg bor på Ringerike. Jørgen Mo's sang "Det lysnet i skogen" er for meg vår lokale "nasjonalsang". Når jeg følger våre hjemlige debatter og ser hva avisenes forsider fokuserer på, kan vi alle undres på om det lysner der fremme. En skihopper har "lurt" seg til å hoppe først i Holmenkollen. Det tar helt av i aviser og i TV ruten. Den eneste som tilsynelatende beholder roen er Anette Sagen; hun sa at at "jeg går inn i historiebøkene som den første". Det hjalp ikke; vi fikk en såpeopera av dimensjoner. Ingebrigt Sten Jensen skrev en ypperlig kronikk om fenomenet "energi på avveie" i Aftenposten denne uke, hvor han påviste medienes kollektive manglende sans for dimensjoner. Lysner det allikevel i skogen?

Jeg kan berolige mine lesere med at det faktisk gjør det.
Manges helt, Lars Monsen, mannen med åresvis alene over øde sletter i arktiske strøk, vises for tiden på statskanalen med et gjeng tildels sterkt handicappede underveis fra Østersjøen til Atlanterhavet. Etter å ha sett første episode lurer jeg på hva jeg noensinne heretter kan tillate å meg å klage på. Det var et usedvanlig teamarbeid vi ble vitne til, og jeg opplevde å se viljestyrke i praksis jeg nærmest ville forsverge var mulig. Fortsettelsen blir spennende. Team:
Together
Everybody
Achieve
More
Slik har TGI Fridays definert teamarbeid. Slik opplever vi det å vårt konsern. Det ligger ubegrensede muligheter i det å sette sammen team hvor oppgavene matches med den enkeltes gaver, og hvor den gjensidige respekt dyrkes.
Jeg spurte en nær kollega sist onsdag om dagens agenda på møtet han skulle lede på tvers av konseptene våre. Han tok frem på PC en modell som er utviklet av ham og kolleger, og etter andre foil stilte jeg et spørsmål og fikk følgende kommentar; hadde du latt meg fortsette hadde du forstått sammenhengen! Han opplevde at jeg hoppet på en konklusjon uten mulighet til å se den egentlige sammenheng, og slo til med en ramsalt replikk.
Det er heldigvis trygt her i huset og høyt under taket. Jeg tok meg sammen og fikk se det hele, og vi fikk satt det hele i perspektiv. Etterpå uttalte han om seg selv at han i forhold til meg hadde gått fra modig til dumdristig, når det gjelder å si hva han føler og mener nå! En av våre samspillregler vi trener på. For meg føltes det bare ok. Godt å få en skikkelig parering på et uventet "skudd", godt å oppleve at det er trygghet i relasjonen. Overalt hos oss er det slikt lys. Så foran denne helgen priser jeg vår kollega for hans mot og tydelighet, og tenker at det er lenge siden det lysnet her! Så er det ikke slik for alle hos oss. Derfor må vi trene kontinuerlig alle ledd for å utvikle den enkeltes mot til å møte de uventede og krevende situasjoner. Og med Lars Monsen ekspedisjonen som forbilde bør det ikke være noen barrierer vi ikke kan overkomme.
Ha en strålende helg!
Sten

Effekt og "emotional bank accounting"

2010-03-05T13:42:00.003+01:00

Jeg skal dele noen få opplevelser med dere i dag om temaet effekt, og forklare uttrykket "emotianal bank accounting".
La meg ta et enkelt eksempel fra sist uke. Min sjef trengte å treffe meg sist torsdag. Vi har et tillitsfullt og godt samarbeid. Han var på vei ned fra hytta i Hallingdal. Jeg skulle til fjells den ettermiddagen med kone og barnebarn. Vi avtalte å møtes på Hønefoss hvor jeg bor kl.14.30. Alt gikk på sms. Da jeg fikk bekreftelsen skrev han: "Da har vi en avtale, gleder meg til å treffe deg". Det at han føyde til "gleder meg til å treffe deg", hadde en veldig god effekt på meg. Det gjorde at jeg gledet meg til å treffe han også. Så lite skal det til for å skape forventning og lyst.
Victoria, en av våre mange fantastiske restaurantledere, var innom vårt hovedkontor i dag og så min åpne dør. Hun kom inn, vi satt oss ned sammen, og Victoria ga meg ros og anerkjennelse i forbindelse med en mail hun hadde mottatt. "She made my day"!
Vi har effekt på hverandre. Jeg lar meg påvirke av førsteinntrykk, av andres kroppsspråk, av ros og anerkjennelse, av kritikk osv. Vi er alle i samme båt i denne sammenheng.
I relasjon til andre mennesker etablerer vi emosjonelle konti hos dem vi møter og omgås. Vi gis gyldne muligheter til å gjøre gode førsteinntrykk på andre. I vår kollektive visdom i vårt konsern vet vi at det ikke er noen nedside i gjøre et godt inntrykk. Oppsiden ved det motsatte er lav!
Så er det også sant at det som har negativ effekt på en person kan ha en annen virkning på en annen. Vi er så forskjellige, og reagerer ulikt på like utsagn og atferd hos andre. Det er det viktig å respektere og forstå.
Dette er et stort tema. Mitt anliggende i dag er å peke på hvor lite det skal til for å skape positiv effekt og glede hos den andre.
En nær kollega har idag delt gleden sin med meg om en god situasjon i egen familie. Det er et privilegium og bli innlemmet i familiens glede og takknemlighet.
"Et vennlig ord til den som er din make får du i glansen av et smil tilbake".
Vår make er rett i nærheten, vi har mange ulike "make".
Jeg skal treffe mange mennesker i et stort arrangement i kveld. Det gir uante muligheter til å se enkeltmennesker og til å bekrefte min glede over samværet med dem. Den muligheten har mange i kveld!
Ha en herlig ukeslutt, og en spesiell takk ti alle mine kolleger som er på jobb gjennom hele weekenden; enkelte med krevende arbeid i kveld og i morgen kveld helt frem til 04.00 påfølgende morgen.

Sten

Under min ledelse 1

2010-02-26T17:37:00.002+01:00

Forrige fredag trakk jeg en rød tråd far min far, Konrad Magnus, til mitt eget interessefelt nr.1 inspirert av ham; gleden over det å ha nærhet til og samspill med andre. Tirsdag denne uken var jeg i Trondheim og traff Atle Vårvik og hans kone Sigrun; Atle er grunder av MOT, og Sigrun er en av hans nære medarbeidere i å spre MOT's budskap i inn- og utland. Jeg kommer senere tilbake til MOT og deres viktige arbeid. Å møte dem og samtale med dem er som å innta en energidrikk! Det flyter lettere etterpå. Senere på ettermiddagen fikk jeg anledning til å treffe 6 av våre restaurantledere i Trondheim; Geir, Peppes Pizza Heimdal, med 31 års fartstid i Peppes, Rolf fra Burger King's største enhet i Trondheim sentrum med 25 års fartstid i Buger King, nyansatte Jane på Peppes i Kjøpmansgata,Camilla på La Baguette på Tillertorvet med over 11 år hos oss, Pål med ansvar for 3 enheter i Cafedivisjonen, hos siden 2004, og Hitham fra Burger King på Tillertorvet med tilsvarende fartstid. Vi delte synspunkter, jeg fikk gode innspill på hva vi kan forbedre av servicen fra sentralt hold, men først og fremst fikk jeg oppleve at det på tvers av kjeder og konsepter er mulig å gledes over å høre til i et konsern der det å se sine kolleger og bli sett binder sammen.
Jeg fortalte historier om mitt virke. Den røde tråd. Fra 4 års kokkelære på Hotel Viking i Oslo fra 1966-1970. Fra NK stilling på Klækken Hotel under suverent lederskap av Finn Carlsen og hans kone Ruth, til første daglig lederjobb 27 år gammel, da jeg fikk muligheten til å starte opp Randsvangen Kurshotell i mai 1972. I august 1974 til AS Veikroer som driftssjef, fra august 1978 som adm.direktør i AS Veikroer. I 1980 fikk vi muligheten til å kjøpe Peppes Pizza av grunderne Anne og Louis Jordan, 6 enheter,sammen med partnere som siden ble kjøpt ut. Vi skiftet navn på AS Veikroer til Visit Invest AS. To foretaksomme unge menn kom "min vei" i 1983, i Visit Invest sin regi ble det møtet til TusenFryd, som nå er en institusjon i landet. En fisketur med Tore Bu fra Coca Cola i Lærdal i 1985 ga åpningen som førte til oppkjøp av 3 Burger King restauranter i København og senere oppkjøp av NKL's 4 Clock hamburgerrestauranter i Oslo og Trondheim. Disse konverterte vi til Burger King. Underveis i travle 1980 tallet ble det også 4 år som president i Norsk Hotel- og Restaurantforbund, og deltakelse i hovedstyrer i NAF og senere NHO. Burger King ble solgt ut igjen på slutten av 80-tallet. AS Veikroer solgt til kolleger på tidlig -90 tall. Investeringen i TusenFryd avhendet på -90 tallet. Fra 1990 ble det mitt fokus å ta Peppes Pizza inn i fremtiden, og jeg ledet det gjennom børsnotering i 1993, for å bli oppkjøpt med meg på "lasset" av Narvesen ASA i september 1994 og tatt av børs. I september 1997 adm.direktør for Serveringsdivisjonen i Narvesen ASA, flotte år under Harald Tyrdal's offensive og verdiforankrede lederskap. Det skjer mye og det skjer raskt, og etter noen år har familien Reitan i Trondheim med sitt kløktige kremmerskap overtatt hele Narvesen ASA konsernet, og det ble besluttet salg av serveringsdivisjonen. Fra Mai 2002 ble vi en datter i Umoe konsernet, Umoe Catering AS, nå Umoe Restaurant Group AS. Nå er vi ca. 5000 medarbeidere og kolleger engasjert med ca. 250 serveringsenheter og en beregnet omsetning i 2010 inklusive Peppes Pizza's franchise enheter, på ca. 2.6 milliarder. "Vart du skræmt no!". Skal aldri skrive så langt igjen, men nå har jeg gjort som direktør for Peppes Pizza Norge, Ørjan Fredriksen, oppfordret meg til. Fortell historien du fortale de 5 fra Kuwait under tuntreet på Trygstad utenfor Hønefoss, der jeg bor til fldere enn dem. Denne historien har rommet gleder og sorger, dyp fortvilelse over egne feil og dumheter,fantastiske møter med enkeltmennesker og de mange "gode hjelpere" som har vært der for meg. Coacher og mentorer som har bidratt til selvinnsikt og ny kunnskap og forståelse.En nærhet til kolleger på alle nivåer i bedriftene, til styrekolleger i ulike bedrifter og så mye, mye mere. I "Under min ledelse 2" og 3 og videre skal jeg få dele mere med mine lesere. I skrivende stund er det med ydmyk takknemlighet jeg takker Stig Urke, som sluttet i dag fra sin controllerstilling i vår Utelivs divisjon, for hans fremragende innsats for selskapet både faglig og menneskelig. Lykke til i nye oppgaver og velkommen tilbake. Og isammen med mine mange kolleger i konsernet vårt lyser jeg fred over Anna's minne, som gikk bort denne uken. Anna var fra Polen, og har hatt sitt arbeid i vår regnskapsavdeling i mange år. Det er tomt uten henne. Så retter vi blikket fremover og "står han av" som nordlendingen sier.
Fredags hilsen fra
Sten

En rød tråd----

2010-02-19T12:10:00.000+01:00

Faren min startet for seg selv 50 år gammel, i 1960. Da hadde han sluttet som direktør for Christiania Dampkjøkken, trolig Oslos eldste pølsmakerbedrift, også med restaurasjonsvirksomhet; bedriften ble solgt til slakterisamvirket og far var uten arbeid. I sammen med sin svoger Chris Bugge og to sleeping partners startet de AS Veikroer inspirert fra USA. Første enhet ble etablert ved E 6 på Minnsesund og Dagbladet skrev om "Entrecote på E 6". Samtidig etablerte far sin egen cafe, Torgcafeen, på Hønefoss, og fra vår bopel på Øvrevoll i Bærum ble det mange bilturer til Hønefoss, hvor han laget sine egne skinker, serverte i brylluper og oppmuntret sine medarbeidere. De fikk alle et nært forhold til denne mannen. Etter et par år ansatte han Freddie Westbyn som bestyrer, og under hans inspirerende lederskap de neste 10 år var Torgcafeen familen Magnus viktigste inntekskilde, mens AS Veikroer gradvis vokste og ga muligheter for avlønning også der. Jeg var 16 år da far startet opp. Jeg og mine 4 søsken husker godt søndagskveldene opp gjennom 60- og syttiårene, når veikrobestyrerne ringte inn ukes- og søndagssalget til far utover kvelden. Fars normale reaksjon på telefonen fra dem var en overveldende beundring og takknemlighet for innsatsen til den enkelt og deres folk. Slik ble han elsket, beundret og hans evne til å se den enkelte gjorde dem motiverte til ekstra innsats nettopp for han. Ved juletider dro han på julebord turne til alle kroene og danset to ganger med hver kvinnelige ansatt. Han holdt lenge far; siste høst med gevær på ryggen innover fjellet på rypejakt med oss gutta var høsten han fylte 92. To år senere etter høstjakta la han ned "børsa" for godt.

Jeg sluttet meg til far i 1974 etter "læretid" som nestsjef på Klækken Hotel i 1971/1972 under Finn Carlsens eminente veiledning. 5 års læring på to innsatsfylte år, ca. 16 timers snittdag. Krevende for Eva hjemme og vår første datter Anne, "stafettpinnen", som Eva kalte henne, hun som var i full stilling som sykepleier på Ringerike Sykehus. Jeg etablerte Den norske bankforenings kurshotell, Randsvangen, på Jevnaker i mai 1972 27 år gammel, og derfra i 1974 til AS Veikroer som driftssjef og fra august 1978 som adm.direktør i selskapet.

Under oppveksten på Øvrevoll i Bærum var det et gjennomgangstema foran hver helg; "hvem kan vi gjøre noe for denne helgen?". Mor og far hadde det i genene fra hver sine foreldrepar. En spesiell evne til onsorg for andre og gleden over å gi og være vertskap. Jeg tror jeg har arvet det, og at yrkesvalget falt helt naturlig. Det måtte bli servicenæring, det ble hotell og serveringsbransjen. Det går altså en rød tråd gjennom livet for meg, tråden hjemmefra, og det nøstet har et utømmelig lager av tråd, av nye muligheter. Foran denne helgen kan mine lesere kanskje tenke på hvilken "rull" dere triller foran dere, og hvor den er forankret hen. Så skal jeg komme tilbake på historien videre i senere blogger og se på åpenbare sammenhenger som har påvirket min historie og som bidrar til mange blanke muligheter forut.

Ha en herlig helg

Sten

Når det skjærer mellom to er det den klokestes ansvar!

2010-02-12T13:58:00.000+01:00

I går var det tyve år siden Nelson Mandela slapp ut etter 27 år på Robbin Island. 27 år i fengsel.
Det var ikke bitterhet og aggresjon som preget mannens tilbakekomst til frihet. Det var forsoneren som tok tak i mulighetene. Historien kjenner vi. Han gjorde De Klerk til partner. De vant Nobels Fredspris sammen. Syd Afrika ble et demokrati. Stemmerett til alle. Frihet. Nelson Mandela; verdens mest beundrede nålevende menneske.
Preget dette forsidene på gårsdagens aviser? Dagbladet hadde en tilnærmet helside om at det blir fint vær til helgen! VG’s hovedoppslag i krigstyper var om ”Mette-fyllekjørte- jente (16) omkom. Tiet i 32 år”. I seg selv tragisk nok og vondt for de berørte, men jeg følte nok at begge aviser i går, og stort sett hver dag, bidrar til det norske folks kollektive ”energi på avveie”. Er det som preger forsidene i løssalgsavisene det som er egnet til å opplyse oss om de viktige dilemmaer i nasjonens liv? Som legger grunnlag for den gode samtalen rundt lunchbordet på jobben. Som gir næring til den gode samtalen i samværet med venner i kveld? Det tjener NRK 1 og TV 2 tilære. De hadde begge fyldig dekning av begivenheten.
Jeg fikk brev i går fra ”Leger uten grenser”, som alle som er på giversiden til dem får, om hva de ha gjort og gjør og vil fortsette med av innsats for å lindre smerte på Haitii.
Det er kraftig stoff. Lidelser uten grenser, verst rammet er barna. Det nådde forsidene i våre aviser, og TV ruten noen dager. Nå er det ”business as usual”. Vi kan ikke ta innover oss all verdens lidelser. Så skulle jeg ønske meg at våre store løssalgsaviser valgte å følge f.eks. ”Leger uten grenser” sitt arbeid som en føljetong, hvor vi kom mulighetene det ligger i å hjelpe enkeltmennesker til et mulig liv tett inn på livet, og stadig bli minnet på det midt oppe i all den enorme velstand og velbefinnende det norske folk har gleden av å høre hjemme i. Vår eldste datter Anne uttrykte etter hjemkomst fra ferie på Fillipinene for mange år siden: Du Pappa, etter denne ferien skjønner jeg at det å være født med hvit hudfarge i Norge, det er som å vinne toppgevinsten i verdenslottoen!
Vi har mange politiske partier i Norge. De har sine programmer og går til valg på dem. De fleste av oss som stemmer leser trolig ikke programmene; det er mest for innvortes bruk og for mediene. Og partiene gjør seg kjent med hverandres programmer for å posisjonere seg til debattene dem i mellom, hvor de på redelig hvis forteller hverandre og velgerskarene hvor skillelinjene mellom ulik politikk går. Så kan vi, markedet for politiske standpunkter, gjøre oss opp en mening om hvilket parti vi ligger nærmest og vil gi vår stemme. Så langt er det ok. Så finner jeg det merkelig at så mange presumtivt kloke og hardt arbeidende mennesker som våre politikere er, synes å være mer opptatte av å finne ”5 feil” hos motstanderen, enn å lete etter grunnlag for det gode samspill, fellesløsningene og det som ulikt ståsted til tross, ikke er et kompromiss, men åpenbart den rette løsning? Det er selvsagt for mye forlangt, men jeg tror mange ledende politikere undervurderer oss velgere. De tror at en innrømmelse av en feil, en erkjennelse av at det standpunktet hun/han tok i en spesiell sak var basert på for dårlig kunnskap om emnet, at man har kommet til at det andre partiets standpunkt på et spesielt område faktisk var klokt, er å vise svakhet. Jeg er overbevist om at tilliten til våre ledere økes med graden av deres evne til å ta ansvar for egne feil og til å innrømme politiske motstandere anerkjennelse for klokskap og gode argumenter. Tillit gis til mennesker god atferd og gode holdninger. Dem liker vi å følge.
Nelson Mandela! Det blir tomt når du forlater oss!
Ørjan, en god kollega, var innom for en time siden. Han har jobbet i konsernet vårt med Peppes Pizza som base i en årrekke. Han hadde et ønske til bloggeren Sten:
Kan du ikke fortelle historien din Sten. Slik du gjorde under tuntreet utenfor huset ditt på Hønefoss da jeg hadde 4 nøkkelpersonene fra Kuwait på besøk for opplæring til åpne Peppes Pizza i Kuwait. Et eventyr Ørjan har hatt ansvar for ble mulig, og hvor vår franchisee nå har 7 Peppes’er i Kuwait. Det ble en høytidsstund under grana hvor minst tre kulturer møttes og fant tonen.
Jeg tar den utfordringen neste fredag.
Ha en herlig helg.
Sten

Sten E. Magnus
CEO
Umoe Restaurant Group AS

Gyldne øyeblikk

2010-02-05T11:57:00.000+01:00

I min forrige blogg, sist fredag, tok jeg for meg sammenhenger mellom ledelse, arbeidsglede og sykefravær. Siden da har utvalget nedsatt av regjeringen kommet med sitt innspill, og foreslått tiltak som utvalget mener kan gi partene i arbeidslivet motivasjon til større innsats for å redusere sykefravær og til å inspirere og motivere spesielt langtidsmeldte til gradvis å komme tilbake i arbeid. Nå er partene i arbeidslivet sammen med regjeringen i gang med forhandlinger om innholdet i ny IA avtale, og vårt konsern, som er IA bedrift, ser med spenning frem til innholdet i ny avtale. Trolig vil et ord som ARBEIDSGLEDE ikke inngå i teksten i ny IA avtale, men det er ingen tivil om at noe av det mest helsebringende vi i lederskapet i bedriftene kan bidra til og ta ansvar for er å skape arbeidsglede. Det er å ta samfunnsansvar.

I august 1981 ble jeg revet av sykkelen i en slak motbakke av min hund. Det resulterte i komplisert lårbensbrudd, min første sykemelding noensinne og fravær fra arbeidsplassen. Det var venstre ben. Det var et gyldent øyeblikk for meg da jeg kunne albue meg inn bak rattet på Volvoen med automatgir, legge krykkene i baksetet, og returnere til jobb. Så hadde jeg, og har stadig, en jobb som muligjør innsats bare jeg kan kreke meg på jobben. Jobber mest med hodet! Og gleden over samværet med arbeidskollegene er enorm!

Lørdag for 23/1 hadde Viggo Johansen et intervju med Mikael Anderson, en svenske født uten armer og ben. Det ble intense 30 minutter, og ingen som fulgte intervjuet kunne unngå å bli emosjonelt berørt. 16 år gammel ville begivenhetene at Mikael satt i en strandstol ved en amerikans kyst og hilste blidt på en forbipasserende mann. 19 år senere blir han oppsøkt i Sverige av den samme mannen, en amerikansk musiker. Han kan fortelle Mikael at det to sekunders øyeblikket, den to sekunders øyekontakten, reddet musikerens liv. Han var på vei mot havet for å ta livet sitt etter å hans forlovede var myrdet. Livet var ikke lenger verdt å leve. Effekten av de to sekunders øyekontakt, hvor musikerene tok inn bildet av den sterkt handikappede, blide unggutten, var at det å ta fatt i livet på nytt ble hans prosjekt. Så langt i mitt liv har jeg ikke fått sterkere inn på livet betydningen av hva et gyldent øyeblikk kan innebære av muligheter.

7 januar 2009 deltok jeg i en buffetmiddag i NHO regi. Tilstede var også statsminister Jens Stoltenberg. Det ligger i middagens muligheter at det er lov til, om man tør, å ta kontakt med øvrige gjester i vandringen ved buffeten. Jeg så at Jens Stoltenberg var i "ledig" posisjon ved dessertbordet og tak mot til meg. Jeg takket han for et inspirerende åpningsforedrag i det store møtearrangementet i Den norske Opera tidligere på dagen. Et foredrag der han la bort manuskriptet, og ga av seg selv rundt regjeringens og landets utfordringer på en slik måte at han nærmest ble møtt av trampeklapp fra den 1200 personer store forsamling. Jeg fortalte om min sosialdemokratiske svigersønn Frank som trolig hadde overbevist sin kone, og mine to øvrige døtre om å gi sin stemme til han i stortingsvalget kommende september det året. Vi utvekslet noen ord om virksomheten i vårt konsern, og spesielt om Peppes Pizza, som han naturlig nok kjente godt. Det var mitt første, og eneste, møte med Jens Stoltenberg. En uke senere lå det et privat brev på pulten min. På baksiden av konvolutten sto det "Statsministeren". Inni konvolutten lå håndskrevet hilsen: Kjære Sten Magnus. Takk for hyggelig samtale under NHO middagen. Lykke til videre i ditt arbeid. Vennlig hilsen Jens. Gyldent øyeblikk! Jeg har tatt være på den hilsnen. Jeg ble sett!

Når jeg "googler" gyldne øyeblikk i eget liv dukker det opp opplevelser med medarbeidere,kolleger og ulike forbindelser og kontakter tilbake til tiden da jeg var kokkelærling på Hotel Viking i Oslo fra 1966-1970 og frem til dagen i dag. Jeg tenker på alle dem som som på ulikt vis har bistått meg i vanskelige situasjoner, hatt mot til å gi meg konstruktiv og tydelig feedback, når jeg har hatt negativ effekt på dem. Alle har på ulikt vis hjulpet meg til å prestere bedre.

I dag går driftssjef Line i Burger King ut i svangerskapspermisjon. Vi skal spise kake med henne kl.14.00. Vi skal følge spent med frem til nedkomst. Vi skal glede oss over det lille barn som kommer til verden, og som gjør samboerparet til en liten familie. Jeg takker Line for gyldne øyeblikk på hennes kontor, i korridoren, og for den arbeidsglede hun har smittet sine kolleger med i en årrekke i ulike viktige jobber i vårt konsern. Hun står frem for oss alle som et helsebringende medmenneske.

Og slekt skal følge slekters gang. Det blir født en ny stjerne om ca. 3 uker!

Ha en tindrende helg.

Sten

Om arbeidesglede, sykefravær og lederskap.

2010-01-29T10:13:00.000+01:00

Det går en heftig sykefraværsdebatt over landet. Vi har som kjent trolig verdens beste sykelønnsordning. OECD, som er organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, og består av verdens 30 ledende markedsøkonomiske og demokratiske land, sier at ordningen er så god at tiltakene for å få ned sykefraværet ikke virker. Samtidig vet vi at mange av IA bedriftene har dokumentert at godt internt arbeid og samspill i bedriftene mellom ledelse og ansatte har medført positive endringer og nedgang i sykefravær.

Jeg fulgte Stortingets høring om NAV hvor vår nye arbeidsminister, Hanne Bjurstrøm, debuterte i slik sammenheng. Jeg opplevde henne som lyttende og klok, og med kun 3 uker i statsrådstolen var hun naturlig nok forsiktig med å love for mye.

Innad i NAV er sykefraværet høyt, og ministeren la stor vekt på å ha fokus på dette.

Så er det åpenbart slik at enkelte NAV kontorer har lavt sykefravær; langt under gjennomsnittet for NAV. Jeg kunne ønsket meg at ministerens fokus var rettet først og fremst på de enheter i NAV med lavt sykefravær, og at hun raskt iverksatte tiltak for å finne årsakene til slikt lavt sykefravær. Jeg har en hypotese om hva hun i så fall vil finne ut. På NAV enheter med lavt sykefravær er det trolig mye arbeidsglede, og arbeidsglede er helsebringende! Hun vil trolig også finne ut at på disse enheter er det en leder som evner å få frem det beste i sine medarbeidere, ser dem, roser og anerkjenner og innvolverer i prosesser der den enkeltes kunnskap og ferdigheter blir verdsatt og brukt. Så enkelt og så krevende. Det er trolig tvers over det ganske land en rekke eksempler på bedrifter med høy arbeidsglede og lavt sykefravær. Den viktigste enkeltfaktor som påvirker sykefravær er trolig lederens evne til å skape arbeidsglede. Flaskehalsen sitter altså på toppen, både på toppen i store konsern og på toppen på avdelingskontorer i NAV. Under noens ledelse er det høyt, moderat eller lavt sykefravær. På våre store sykehus vil man trolig finne varierende sykefravær avdeling for avdeling, fordi noen ledes inspirende og inkluderende og noen ikke. Det samme fenomen finner man trolig overalt i samfunnet.

Som konsernsjef i en bedrift som beskjeftiger mere enn 5000 medarbeidere i langt over 200 serveringsenheter fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord er det mitt kanskje viktigste samfunnsansvar å legge til rette for, ja simpelten bidra til, arbeidsglede.

En medfølgende effekt av høy gledesfaktor er lavt sykefravær. Og med høy arbeidsglede og lavt sykefravær følger også godt salg og gode resultater. Sammenhengen er helt åpenbar, og vi har god anledning til følge med på disse.

I Umoe Restaurant Group har vi egen bedriftshelsetjeneste som utelukkende arbeider forebyggende, og som hele tiden er på "veien" og besøker våre avdelinger. Det gode samspill mellom BHT, operativ ledelse og ledere og medarbeidere på enhetene bidrar til å stille rett diagnose, når vi finner et sykefravær som avviker fra "normalen". Så hjelpes enheten og spesielt daglig leder til å finne veien tl høyere arbeidsglede og medfølgende lavere sykefravær.

Jeg skal ikke gå inn i debatten og mene noe om vår sykelønnsordning er for god. Jeg konstanterer at den som rettvis er syk og fraværende fra arbeid, er heldig som bor i Norge og har trygghet for inntekt under sin sykdomsperiode.

Blir jeg syk og går til lege er det avgjørende for den legende prosess at legen stiller rett diagnose og anviser rett behandling. Like viktig er det at vi evner å stille rett diagnose ved høyt sykefraværi bedriften. Da må vi ledere tørre å stå frem og ta inn over oss at vi er de viktigste tilretteleggere for arbeidsglede og et akseptabelt sykefravær. Og det er selvsagt en ærlig sak å være ordentlig syk!

Ingen premie uten smerte!

2010-01-22T13:29:00.000+01:00

Dette er min første blogg. Jeg tenker å være på "luften" i hovedsak hver fredag, og dele refleksjoner jeg har med den potensielle leser. Tema for denne blogg er som tittelen sier: Det er ingen premie, ingen gevinst uten forutgående smerte. Da holder jeg utenfor lottogevinster og desslike, og materielle verdier oppnådd f.eks. gjennom arv. Så er jeg rimelig sikker på at den observante leser vil være enig med meg i at ingen idrettsutøver av noe slag går til topps på premielisten uten hard trening. Det er mange av oss nordmenn som for tiden gleder oss over og med Marit Bjørgens toppresultater. Det ligger utallige treningstimer bak de gode resultater; mange smertefulle treningsøkter på grensen av det tålbare. Og så er det vel slik i alle livets sammenhenger at det ikke blir unike resultater uten unik trening. Bak Ole Einar Bjørndalen's og Bjørn Dæhlies worldcup seire ligger det smertefulle treningsøkter, men når ønsket om gevinst på øverste hylle er stor nok, er villigheten til- og forståelsen for den smertefulle vei dit blitt en tilstand. Da tåler vi smerten! Sannsynligvis går det an å like den litt også?

Så er det slik i jobbsammenheng også, slik jeg har erfart det gjennom et ganske langt jobbliv. Jeg har ofte opplevd at jeg ikke har fungert så godt med en kollega som jeg skulle ønsket. Da ligger det i kortene at vi ikke er gode nok sammen. Det er mitt ansvar å være god med min kollega. Da må jeg undersøke med min kollega om det er noe med min atferd som har negativ effekt på kollegaen, så jeg kan finne veien til hva som skaper det gode samspill. Gevinsten jeg ønsker er det gode samspill, så vi i sammen når viktige mål. Smerten er å ta meg selv i nakken og ta initiativet til den nødvendige samtalen. Det er pussig hvor ofte det kan dukke opp en god unnskyldning for å utsette og ta initiativet til den nødvendige samtalen. Det er å ta initiativet som er vanskelig. Ikke selve samtalen, er min erfaring. Jeg er blitt bedre på dette nå, og jeg bistår og utfordrer egne kolleger til å gjøre det sammen. Når mange får dette til, stadig bedre, ved å ta innover seg eget hovedansvar for forholdet til kollegaen, blir arbeidsgleden større og de økonomiske resutater bedre.

Ha en fortrinnelig helg med gode treningsøkter!