fredag 29. januar 2010

Om arbeidesglede, sykefravær og lederskap.


Det går en heftig sykefraværsdebatt over landet. Vi har som kjent trolig verdens beste sykelønnsordning. OECD, som er organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, og består av verdens 30 ledende markedsøkonomiske og demokratiske land, sier at ordningen er så god at tiltakene for å få ned sykefraværet ikke virker. Samtidig vet vi at mange av IA bedriftene har dokumentert at godt internt arbeid og samspill i bedriftene mellom ledelse og ansatte har medført positive endringer og nedgang i sykefravær.

Jeg fulgte Stortingets høring om NAV hvor vår nye arbeidsminister, Hanne Bjurstrøm, debuterte i slik sammenheng. Jeg opplevde henne som lyttende og klok, og med kun 3 uker i statsrådstolen var hun naturlig nok forsiktig med å love for mye.

Innad i NAV er sykefraværet høyt, og ministeren la stor vekt på å ha fokus på dette.

Så er det åpenbart slik at enkelte NAV kontorer har lavt sykefravær; langt under gjennomsnittet for NAV. Jeg kunne ønsket meg at ministerens fokus var rettet først og fremst på de enheter i NAV med lavt sykefravær, og at hun raskt iverksatte tiltak for å finne årsakene til slikt lavt sykefravær. Jeg har en hypotese om hva hun i så fall vil finne ut. På NAV enheter med lavt sykefravær er det trolig mye arbeidsglede, og arbeidsglede er helsebringende! Hun vil trolig også finne ut at på disse enheter er det en leder som evner å få frem det beste i sine medarbeidere, ser dem, roser og anerkjenner og innvolverer i prosesser der den enkeltes kunnskap og ferdigheter blir verdsatt og brukt. Så enkelt og så krevende. Det er trolig tvers over det ganske land en rekke eksempler på bedrifter med høy arbeidsglede og lavt sykefravær. Den viktigste enkeltfaktor som påvirker sykefravær er trolig lederens evne til å skape arbeidsglede. Flaskehalsen sitter altså på toppen, både på toppen i store konsern og på toppen på avdelingskontorer i NAV. Under noens ledelse er det høyt, moderat eller lavt sykefravær. På våre store sykehus vil man trolig finne varierende sykefravær avdeling for avdeling, fordi noen ledes inspirende og inkluderende og noen ikke. Det samme fenomen finner man trolig overalt i samfunnet.

Som konsernsjef i en bedrift som beskjeftiger mere enn 5000 medarbeidere i langt over 200 serveringsenheter fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord er det mitt kanskje viktigste samfunnsansvar å legge til rette for, ja simpelten bidra til, arbeidsglede.

En medfølgende effekt av høy gledesfaktor er lavt sykefravær. Og med høy arbeidsglede og lavt sykefravær følger også godt salg og gode resultater. Sammenhengen er helt åpenbar, og vi har god anledning til følge med på disse.

I Umoe Restaurant Group har vi egen bedriftshelsetjeneste som utelukkende arbeider forebyggende, og som hele tiden er på "veien" og besøker våre avdelinger. Det gode samspill mellom BHT, operativ ledelse og ledere og medarbeidere på enhetene bidrar til å stille rett diagnose, når vi finner et sykefravær som avviker fra "normalen". Så hjelpes enheten og spesielt daglig leder til å finne veien tl høyere arbeidsglede og medfølgende lavere sykefravær.

Jeg skal ikke gå inn i debatten og mene noe om vår sykelønnsordning er for god. Jeg konstanterer at den som rettvis er syk og fraværende fra arbeid, er heldig som bor i Norge og har trygghet for inntekt under sin sykdomsperiode.

Blir jeg syk og går til lege er det avgjørende for den legende prosess at legen stiller rett diagnose og anviser rett behandling. Like viktig er det at vi evner å stille rett diagnose ved høyt sykefraværi bedriften. Da må vi ledere tørre å stå frem og ta inn over oss at vi er de viktigste tilretteleggere for arbeidsglede og et akseptabelt sykefravær. Og det er selvsagt en ærlig sak å være ordentlig syk!





fredag 22. januar 2010

Ingen premie uten smerte!


Dette er min første blogg. Jeg tenker å være på "luften" i hovedsak hver fredag, og dele refleksjoner jeg har med den potensielle leser. Tema for denne blogg er som tittelen sier: Det er ingen premie, ingen gevinst uten forutgående smerte. Da holder jeg utenfor lottogevinster og desslike, og materielle verdier oppnådd f.eks. gjennom arv. Så er jeg rimelig sikker på at den observante leser vil være enig med meg i at ingen idrettsutøver av noe slag går til topps på premielisten uten hard trening. Det er mange av oss nordmenn som for tiden gleder oss over og med Marit Bjørgens toppresultater. Det ligger utallige treningstimer bak de gode resultater; mange smertefulle treningsøkter på grensen av det tålbare. Og så er det vel slik i alle livets sammenhenger at det ikke blir unike resultater uten unik trening. Bak Ole Einar Bjørndalen's og Bjørn Dæhlies worldcup seire ligger det smertefulle treningsøkter, men når ønsket om gevinst på øverste hylle er stor nok, er villigheten til- og forståelsen for den smertefulle vei dit blitt en tilstand. Da tåler vi smerten! Sannsynligvis går det an å like den litt også?

Så er det slik i jobbsammenheng også, slik jeg har erfart det gjennom et ganske langt jobbliv. Jeg har ofte opplevd at jeg ikke har fungert så godt med en kollega som jeg skulle ønsket. Da ligger det i kortene at vi ikke er gode nok sammen. Det er mitt ansvar å være god med min kollega. Da må jeg undersøke med min kollega om det er noe med min atferd som har negativ effekt på kollegaen, så jeg kan finne veien til hva som skaper det gode samspill. Gevinsten jeg ønsker er det gode samspill, så vi i sammen når viktige mål. Smerten er å ta meg selv i nakken og ta initiativet til den nødvendige samtalen. Det er pussig hvor ofte det kan dukke opp en god unnskyldning for å utsette og ta initiativet til den nødvendige samtalen. Det er å ta initiativet som er vanskelig. Ikke selve samtalen, er min erfaring. Jeg er blitt bedre på dette nå, og jeg bistår og utfordrer egne kolleger til å gjøre det sammen. Når mange får dette til, stadig bedre, ved å ta innover seg eget hovedansvar for forholdet til kollegaen, blir arbeidsgleden større og de økonomiske resutater bedre.

Ha en fortrinnelig helg med gode treningsøkter!