mandag 12. desember 2011

Stadig nye muligheter!


Kjære lesere.

19 november ble jeg 67 år. Bare en vanlig årlig forekomst. Jeg har vært heldig igjen og har tilbakelagt nok et rimelig smertefritt år. Med det menes at jeg ikke har trent så det har smertet; det har ikke vært så krevende mål å nå siste året at jeg ikke har kunnet nå dem innenfor den dagsform jeg har hatt. Altså ganske mye på rutine hvor jeg har tatt ut av "erfaringsboksen" og gjenbrukt egen kunnskap. Den rekker ganske langt erfarer jeg, og mye av det jeg er god på i ledelses sammenheng er det fortsatt bruk for der jeg deltar.
Slikt slutter ikke brått ved oppnådd pensjonsalder bare en er besjeftiget med noe en liker å holde på med.

Jeg leder mange møter, og erfarer at det er opp til meg å sette en god stemning i møterommet fra starten av. Jeg kan f.eks. begynne et møte med å spørre hva de møtende har sett mest frem til foran dagens møte, og la hver enkelt i tur si noe om dette. Ved møtets slutt kan vi så oppsummere om det virkelig var noe å se frem til, og om den enkelte fikk møtt sitt eget behov. Jeg er styreleder i 3 virksomheter og har således stor innflytelse på den stemning som vil herske i møterommet.

Eller:"Hva liker dere best i dagens saksdokumenter?". Igjen fokus på det som er positivt og ros til den/de som har levert dokumenter. Det setter en positiv stemning igjen. Så enkelt å starte med, så sjeldent at noen gjør det.
Jeg trener selv på å huske en variant av eksemplene over hver eneste gang jeg sitter på møtelederplassen. Jeg kan også bidra fra møtedeltakerplassen ved å innlede mine innlegg med anerkjennelse av det som er gjort eller sagt av andre før jeg kommer med ev. spørrende eller kritiske spørsmål.

Det er således ikke overgang fra lønnsslipp til trygdeytelser og pensjon som hindrer forsatt "hjernedeltakelse" i samfunnslivet, men viljen- og evnen til å delta videre der det er åpninger for det.

Her i Hønefoss hvor jeg bor ble det før helgen besluttet av Norske Skog konsernet å legge ned Follum Fabrikker med 356 arbeidsplasser, og slik rammes også alle leverandører med sine sikkert like mange arbeidsplasser hardt.
Det må være tøft for dem det gjelder. Som styreleder i Ringerike Utvikling var jeg i et møte dagen derpå med bred deltakelse fra lokale samfunnsaktører; politikere, offentlig administrasjon, næringsliv og media. Vi var forenet i målet om å snu dette nederlaget til nye muligheter, selv om det på kort sikt ikke er mye hjelp i dette for dem som blir direkte rammet. Utledet av ordet SAMarbeid for nye muligheter etablerte vi oss som "Sambassadører" for det nye Ringerike!

Så kjære leser, dere skjønner at 67 år ikke er et stoppunkt for engasjement og deltakelse, men det åpner muligheter for flere valg og noe kortere arbeidsuker.

Ha en herlig førjulstid!

Sten

mandag 21. november 2011

Større overskudd enn jeg trenger selv!



Kjære leser.

Jeg hørte eventyrer og fjellklatrer Randi Skaug uttale dette i forbindelse med vår siste TV aksjon der hun var aktiv med på å rekruttere bøssebærere. Hun sa hun følte at hun hadde så mye å være takknemlog for og med et større overskudd av livslyst og energi ønsket hun å gi noe av seg selv, sin tid, til det gode formål.

Jeg tenker at mange mennesker sliter i hverdagen og har et underskudd av energi og mangler det ekstra gearet å sette inn. For dem skal intet ekstra kreves; de har nok med å holde "båten flytende". Det er viktig for oss med overskudd å se dem, bli oppmerksomme på dem, og om mulig hjelpe dem i vater. Da må jeg være opptatt av å "se etter", tørre å følge opp spørsmålet: Hvordan har du det, når jeg får til svar: "Bra", med "hva er det som er bra". Og da må jeg ta sjansen både på avvisning og jeg må være klar til å møte svaret "når du først spør er det egentlig ikke så greit" med å følge opp og undersøke mer. Ofte vil kroppspråket "avsløre" at svaret ikke stemmer, og da må jeg ha mot til å interessere meg for den andre. Jeg har opplevd både avvisning og takknemlighet for at jeg ikke tok et "bra" for et svar.

Vi er en nasjon med en masse mennesker som har et overskudd større enn de trenger selv. De er trenere i idrett for barn og unge. De driver loppemarkeder og bemanner frivillig sentraler. De tar sin tørn hos dem på "siste reis" på HOSPICE, de tar tillitsverv uten betaling i veldedige organisasjoner, på landets Fontenehus, og det strikkes og syes og lages basar for Sjømannsmisjonen, og rekken blir laaang!

Det utrolige er jo at mange som ikke har mere enn de trenger for å klare seg, lever nøkternt og krever lite, er der for andre med den "gode hånd"!

Jeg er av dem med overskudd større enn jeg trenger selv og har på ingen måte tatt ut nok av overskuddet for andre. Nå har jeg trådd inn i pensjonistenes rekker, dog med styreverv og endel å ta fatt i, men jeg skal aldri bli sittende å kjede meg i sofaen når mine hender trenges. Frivilligsentralen neste!

Ha en herlig uke videre.

Sten

tirsdag 15. november 2011

Hva likte du best?


Kjære leser.

Jeg har vært lenge borte nå. I hovedsak skyldes det hjelpeløshet med å komme inn på egen bloggeside, men i kveld fikk jeg orden på det via min gode hjelper gjennom ca. 25 år, IT direktør Henry Karlsen, i Umoe Restaurant Group. Takk Henry!

Jeg begynner lett i kveld. Jeg har lenge praktisert å sjekke av ved slutten av møter hva deltakerne har likt best, og jeg lar ordet gå rundt bordet til hver deltaker. På denne måten blir alle trent til å tenke positive tanker og over tid bygger dette en god kultur i møtene. Alle vet at når møtet er slutt tar vi en debrief og det starter med å nevne det positive. Selvsagt kan man komme med annet også, men noe positivt er et "must". Hvis en deltaker sier at jeg er enig med sistnevnte takker jeg for det og så ber jeg personen fortelle hva man er enig med sistnevnte i. Ingen "slipper" unna.

Jeg skulle lede en liten arbeidsgruppe for et par uker siden. Vi var 5 som skulle møtes, to jenter og tre av oss gutter. Den ene jenta hadde gjort store forberedelser, var gruppas sekretær. Jeg traff den andre jenta i lobbyen før vi skulle treffes alle, og hun hadde flere innvendinger mot det som var levert oss i forkant. Ved oppstarten av møtet ba jeg alle si noe om hva de likte best ved dokumentet vi hadde fått. Da kommenterte den "kritiske" deltaker det vi hadde fått i forkant med alt det hun likte med det, og dermed var den gode stemning etablert. De andre motforestillinger og kritiske innspill var saklige og det hele forløp i god tone. Det er etter mitt skjønn alltid klokt og godt for samspill at det innledes med hva vi har likt best med det vi har fått av/i dokumentene som skal behandles.

Senest i dag var jeg med i et dagsmøte med stor deltakelse, og samme runde ble gjort med samme effekt.

Jeg får anledning resten av uken til innimellom noen hyggelig og viktige gjøremål å reflektere litt over hva jeg har likt best i mitt lange yrkesliv, nå et par-tre dager før 67 års grensen nås og lønnslipp avløses av trygd og pensjonsutbetaling.
Litt rart men jeg "står han vel av"!

Hvis jeg har noen lesere igjen så forsikrer jeg at bloggtørken er over!

Sten

søndag 25. september 2011

Det virker!


Kjære leser.

Jeg har en løpende treningsoppgave: Jeg leter konstant etter åpninger for å anerkjenne og rose andre. Ikke minst er jeg opptatt av å klare dette i forhold til egne barnebarn. Så vidt jeg har forstått fra moderne forskning har et barn i 7 års alderen fått 60000 negative budskap fra foreldre, lærere, fra omgivelsene. Ikke rart vi alle bærer med oss en ryggsekk fra egen fortid som i underbevisstheten vår styrer våre følelser. Får vi ros synes mange av oss at vi ikke fortjener det. Gjør vi en særdeles god jobb og får anerkjennelse for det vil mange av oss selv redusere anerkjennelsen til noe vi egentlig ikke fortjener. Vi har vansker for å motta oppmerksomhet, en gave eller et varmt kompliment. Det ligger altså nærmest i genene våre medbrakt fra egen barndom. Hva kan vi gjøre med det?

Når det gjelder barnebarna våre, 7 i tallet, har kona og jeg, inspirert av Mia og Terje Skriver, gått til innkjøp av 7 notisbøker som bærer navnet til hvert av barnebarna. Her skal vi fortløpende skrive inn alt disse 7 gjør av positive handlinger, og forhåpentligvis også lese høyt i bøkene for dem, så de minnes om at de har positive egenskaper og fortjener ros og anerkjennelse. De første gode opplevelser er allerede noterte. Kristoffer på 4 minte meg i ettermiddag på at jeg måtte huske å skrive i boka at han hadde båret en plastpose med poteter opp bakken til mormor, helt alene. Han har altså tatt innover seg at det finnes en slik bok!

Og så vet jeg at det å gi små komplimenter og ros virker. I kassa i daligvareforretningen kan jeg møte øyekontakt og et smil fra personen i kassa med et: "Det er hyggelig å handle med deg, du har et godt smil!" De fleste av oss har en mulighet hver dag til å møte et annet menneske med et vennlig ord. "Jeg synes det er så hyggelg å jobbe sammen med deg!". Vil ikke alle sette pris på et slikt utsagn?

De som jobber med meg vet at jeg avslutter alle møter med en debrief hvor hver enkelt møtedeltaker etter tur sier hva de likte best med dagens møte. Slik bygges en positiv samspillskultur; den enkelte blir trenet til å se det positive og si noe om det, hver enkelt blir trenet i å gi feedback og til å ta ansvar for, bidra til og lete etter det positive. Så er det selvsagt åpning for å føye til hva vi kunne gjort bedre!

1 oktober overtar Frank Jaegtnes som adm.direktør i Sønnico Elektro AS, et selskap i Umoe gruppen, som jeg har hatt det privilegium å ha ansvar for som arbeidende styreleder siden januar i år. Frank kommer fra stillingen som strategidirektør i Siemens Norge. Han overtar et bra lag. Min glede har vært å erfare at det på alle nivåer i firmaet synes å være et utstrakt ønske om å virke godt i sammen, og at min prioritering av å sette fokus på akkurat dette er mottatt med entusiasme.

Det å ha fokus på det positive, det å innse at alle fortjener ros, anerkjennelse og beundring selv uten å leve opp til egne forventninger; her ligger trolig våre største utfordringer i å innrømme både oss selv og andre akkurat dette.

Jeg tror altså på at det å lete etter de positive muligheter hver dag har større positiv resultateffekt på en organiasjon enn å lete etter feilene. I dette ligger det også å sørge for at det som gjøres smart et sted eller av en ansatt, skal gjøres til benchmark for alle andre. Slik dyrkes det positive og slik bygges vinnerkultur. Jeg vet det virker.

Ha en herlig uke.

Sten

tirsdag 6. september 2011

Vinn-vinn


Kjære leser.

Jeg er i den senere tid blitt mere og mere opptatt av å lete etter vinn-vinn situasjoner enn å fortape meg og andre i prosesser der vi ser på hva som gikk galt.
Tenk deg en gruppe skoletrøtte elever som til stadighet klager på skolen. Tenk deg at du spurte dem om hvorfor de mistrivdes. Det kom sikkert nok av forklaringer. Tenk deg en annen vinkel; be dem om å komme opp med 5 punkter som de liker ved skolen. Trolig kan de finne på det også. Det å ha fokus på det som fungerer, det å ha fokus på det hver enkelt av oss er gode på skaper trygghet og glede.

Så må jeg som sjef være på "alerten" hele tiden. Jeg må lete etter muligheter og åpninger hver dag til å rose og anerkjenne; da blir også min autoritet når jeg påpeker det som mangler, det vi må gjøre bedre og når jeg påtaler brudd på hva vi er blitt enige om, på en helt annen måte respektert.

Derfor avslutter jeg alle møter med å be deltakerne kort oppsummere hva de har likt best med dagens møte. Over tid gjør det noe med folk. Vi blir vant til å forsterke det gode, det positive og da blir forståelsen og kulturen for å ta tak i det som ikke fungerer en helt annen. Da skjønner vi hva vi må ta tak i og vi som tar tak i det jobber godt i sammen for å få rettet på feilen, få bedre prosedyrer eller hva det nå måtte være som var årsaken til at noe ikke ble som planlagt (eller at årsaken var fravær av plan).

Når vi leter etter vinn-vinn løsningene tar vi utgangspunkt i den enkeltes ståsted, situasjon og vår evne til å beskrive hva som ville fungere godt for meg/oss og også å begrunne hvorfor det trolig er bra for fellesskapet. Da har vi et utgangspunkt for å finne frem til hva som er den gode løsning; trolig er det ikke et kompromiss men noe vi alle ser er rett å gjøre!

Sten

onsdag 31. august 2011

Alle kan beundres for noe!


Kjære leser.

Har du hørt noen kalle en person en drittsekk noen gang. Kanskje har jeg selv gjort det også. Jeg holdt et foredrag for flere hundre mennesker for noen år siden, og hadde tenkt på dette tema i noen tid. Jeg spurte salen om alle kunne mane frem bilde av en de syntes kunne fortjene betegnelsen "drittsekk". Da det falt et slør av ro over salen, og de fleste hadde et slikt bilde på netthinnen, spurte jeg dem om det var mulig at denne personen kunne ha en venn? Alle måtte motsrebende innrømme at det trolig var tilfelle. Konklusjonen ble altså at den aktuelle person pr. definisjon ikke var en drittsekk, menm hadde drittsekkeffekt på den enkelte.

Dette er et helt sentralt poeng å forstå. Vi har effekt på hverandre. Lik adferd har ulik effekt på oss gitt våre egne verdier og holdninger og politiske ståsted. Noen liker Jens Stoltenberg (ganske mange for tiden) og noen liker Erna Solberg. Vi hører hva de sier og hva de står for og så har det ulik effekt på oss fordi vi har ulike preferanser.

Jeg har ledet et styre i en barnevernsinstitusjon i en årrekke. Der er det noe av det aller viktigste å finne frem til noe vi kan beundre med klientene. Når "Per" hoppet ut av vinduet i 2 etg for å dra ned til Hønefoss på svarte natta og kjøpe dop, politiet ringer og ber betjeningen komme og hente ham; da må den tenke på noe som "Per" kan beundres for. Ikke bare reprimande og oppgitthet. Han kan beundres for motet sitt; spranget fra 2 etasje, turen til en nattskummel by, og fortelle ham det. Han skal ikke ha ros for prosjektet sitt, men beundres for motet.

Når læreren vet at hun må finne frem til noe skoletaperen behersker, finner det og anerkjenner og beundrer. Da er det lys i tunnelen.

Når jeg klarer å beundre en type adferd jeg selv aldri kunne tenke meg å ha, da klarer jeg å holde avstand til den aktuelle person, bli nyskjerrig på hvorfor vedkommende har slik adferd og vil kunne nærme meg med noen gode spørsmål, for å forstå den andre. Det handler om aksept av andres ulike og rare, usympatiske eller anderledes adferd enn den jeg liker, og ta dette som utgangspunkt for min tilnærming. En krevende oppgave men skikkelig klok og smart. Prøv da vel!

Onsdagshilsen fra

Sten

torsdag 18. august 2011

Det er kraft i motstand!


Kjære leser.

Dette er et tema jeg på ulikt vis stadig kommer tilbake til.
I ledertreningsprogrammer jeg har bidratt til oppstart av og deltakelse i er et sentralt tema å:
"Omdanne motstand til medvirkning".
Jeg er morfar til 7 barnebarn. Jeg opplever rett som det er kraftig motstand mot forslag jeg kommer med til dem eller en relativt kraftig standhaftighet når det er noe de har satt seg i hodet at de vil ha eller vil gjøre.
Jeg innrømmer at jeg lett blir irritert over at de ikke bare gjør som jeg sier, eller akspeterer at deres ønsker ikke blir innfridde. Det er dårlig strategi og la meg irritere. Viktigere er det å forsøke og forstå hva deres behov bunner i og så prøve og finne en måte jeg kan få til å virke for å få medvirkning fra dem. Skjulte agendaer har de nok ikke, men absolutt og umiddelbar kraft til å prøve å nå sitt mål har de i fullt monn. Jeg har foreløpig ikke funnet noe sesam-sesam som virker! Jeg jobber med saken.

I jobbsammenheng ser jeg tydeligere og tydeligere at min oppgave er å anstrenge meg til det ytterste for å forstå bakgrunnen for andres standpunkter og utsagn når de avviker sterkt fra der jeg står/jeg mener.
Jeg vet at der det er motstand og sterke argumenter for andre løsninger enn mine egne er det kraft. Ved å investere i og forstå "motparten" vil jeg trolig bli respektert og akseptert for min rolle, når den eller de andre opplever seg forståtte.
Trolig vil jeg da også moderere eget standpunkt fordi jeg får ny innsikt og forståelse, og trolig vil slik prosess også føre til en konstruktiv dialog som kan føre til resultater begge parter blir fornøyde med.
Jeg er jo i utgangspunktet ikke ute etter et kompromiss, men ute etter å gjøre det som er rett. Når begge parter kommer frem til noe man er samstemte om er den rette løsning har vi fått en "hjemmeseier".

I slike prosesser handler det om tålmodighet i å forstå hverandre og det handler om å involvere rette parter i god tid; altså ikke foreslå en løsning der de involverte aldri er forespurte eller tatt med på råd. Det fører stort sett til at ting låser seg, og da er det ledelsen som bærer ansvaret for det. I alle fall hvis ledelsen definerer seg selv som den/de klokeste eller med mest og best innsyn i problematikken. Uansett er flaskehalsen på toppen, og når det blåser opp til storm er det skipperns ansvar å lose alle til trygt og rolig farvann.

Jeg er blitt stadig bedre på slikt, og det er fordi jeg trener på det hele tiden.
For at det stadig blåser opp litt er et ugjenstridelig faktum.

Ha en herlig herlig helg. Jeg skal hjem og feiere et barnebarns første inntreden i skolen; han er en del av nasjonens fremtid!

Sten

søndag 14. august 2011

Etter dvalen

Kjære følgere.

Jeg har ikke blogget siden før sommeren. En kollega i den bedriften jeg fortiden virker mest i, Sønnico Elektro AS, lurte på når jeg var i gang igjen.
Jeg har altså vært inne i en "bloggedvale"; mistet litt troen på egen evne til å bidra til noe som kan være av interesse og verdi for andre. Min kvinnelige kollega ga meg det trøkket jeg trengte, og jeg takker henne for det. Hun mente åpenbart at jeg stadig har noe å "fare" med.
Jeg ble rett og slett sett av henne og det varmet langt inn i sjelen.

Jeg spurte en god bekjent et halvår tilbake om han og kona var kommet over tapet av sin 23 årige sønn, som døde av kreft. Det er flere år tilbake nå. Sten, sa han, vi kommer aldri over det, men vi har kommet igjennom det. Jeg vet at de har fått evnen til å glede seg over livet tilbake, latteren er der igjen og de er til stor glede for oss og andre når vi treffes og har det fint.
22 juli kommer nasjonen Norge aldri over, men vi må komme igjennom og videre på hver vår kant, og utvikle vår kollektive evne til å være daglige gledere i forhold til hverandre.

Jeg er styreleder i Peer Gynt AS med base på Vinstra i Gudbrandsdalen. I dag har vår konstituerte adm.direktør, May-Brit Støve, og hennes medarbeidere, fast ansatte på hel og delt tid og flere hundre frivillige medhjelpere avsluttet 2 ukers "Spel" med Peer Gynt ved Gålåvann, dans i Fryajuvet, høyfjellskonsert på Rondablikk i Rondanes storslåtte landskap, kirkekonsert, Skræmmeturer, morgenkonserter, vandreturer, maleriutstilling og meget mere. Ett års planlegging er kronet med store opplevelser for flere tusen tilskuere og deltakere i ulike sammenhenger. En makeløs innsats av faste medarbeidere og frivillige fra dalen og tilreisende som av ulike årsaker har trådt til som medhjelpere.
Det å være endel av noe som er større enn seg selv er åpenbart det som inspirerer både frivillige og fast ansatte medarbeidere til å bidra til de besøkendes store opplevelser. Fra bloggeposisjonen min takker jeg de alle for det også jeg fikk oppleve over 5 dager der oppe, og som jeg er stolt over å være tilknyttet.

Som borgere i Norge skal vi også bidra til at vi kommer gjennom 22 juli 2011 ved å være en del av noe som er større enn oss alle. I større grad enn før 22 juli får vi omskrive President John F. Kennedys ord til sin nasjon ved å tillegge statsminister Jens Stoltenbergs oppfordring til oss i Kennedys ånd: "Ikke spør hva Norge kan gjøre for oss borgere, men hva vi kan gjøre for landet vårt". Her ligger mulighetene gitt oss alle. Jeg kan hver dag være bevisst på å være en god samfunnsbygger og deltaker i felleskapet ved å rose, anerkjenne, takke og ta et tak der jeg ikke har gjort det før. En hjelpende hånd, et blikk for andres behov og ikke minst vise vennlighet til våre nye landsmenn. Et hav av muligheter for en nasjon å samles om.

Det var godt å komme ut av dvalen!

Sten

søndag 5. juni 2011

Det du mener er rett!

Kjære leser.

Vi har akkurat dratt igang ledertrening i bedriften jeg for tiden er arbeidende styreleder i. Terje og Mia Skriver bistår oss i dette.
Sist uke hadde også fellesrådet for de tillitsvalgte sitt årsmøte, og de fikk en av dagene anledning til å høre Terje Skriver foredra om persepsjon fra mange vinkler.

Igjen opplevde jeg, som fikk være tilstede på forelesningen, at jeg er i læremodus fortsatt. Jeg hadde hørt hans forelsning over temaet tidligere, men denne gangen traff det meg sterkt at det jeg skriver i tittelen er sant.

Hver gang jeg gir uttrykk for en mening eller en oppfatning er det jo i den tro at jeg har rett. Og ofte opplever jeg at den jeg snakker med har et annet syn. For den andre er jo hennes/hans syn rett. Altså har vi begge rett. Det jeg må "investere" i er å søke og forstå hvorfor den andre har rett ved å stille spørsmål og virkelig å prøve og forstå den andres synspunkt/ståsted.

Gåt jeg tilbake i tid i eget yrkesløp ser jeg at jeg i mange store beslutningsfaser var overbevist om at jeg gjorde rett, og dersom det var sterke motforestillinger brukte jeg min kraft og overbevisningsevne til å flytte folk til mitt standpunkt. Det var ikke alltid smart.

Det var først når jeg på tidlig 90-tall skjønte at smartere folk enn meg selv, spesialister på sine områder der jeg aldri hadde fått den jobben de hadde hos oss, slapp ordentlig til og på sine områder traff beslutninger for selskapet at det gikk meg ordentlig vel forretningsmessig.

På hjemmefronten er det skikkelig utfordrene! Å evne å ta i bruk det jeg vet er rett; nemlig det å akseptere at det kona sier er rett, når jeg mener noe annet, og så prøve å forstå hvorfor hun mener det hun gjør, ja det er stadig en utfordring større enn jeg stort sett makter, nå i vårt 43iende år som gifte. Men vi trives sammen, og jeg har håp om å gjøre små fremskritt denne sommeren! Hvor mye håp hun har har vi så langt ikke tatt opp!

Lykke til alle med store utfordringer forut!

Junihilsen fra

Sten

tirsdag 24. mai 2011

"Hvis jeg ikke kan by på meg selv har jeg ikke mye annet å by på"

Kjære leser.

Jeg har sagt det som tittelen over sier mange ganger til mine kolleger og til grupper av mennesker jeg har foredratt for. Etter å ha virket 45 år i næringslivet er det mange episoder jeg kan se tilbake på og både skjemmes av og være stolt over.
Jeg var heldig med min første arbeidsplass etter 4 år i kokkelære på dengang Hotel Viking i Oslo (nå Royal Christiania). Jeg var akkurat etablert på Hønefoss i konas tjenesteleilighet i tilknytning til hennes jobb som sykepleier ved Ringerike Sykehus etter læretiden. Jeg flyttet bokstavelig talt fra gutterommet hjemme på Øvrevoll i Bærum og inn der på Hønefoss, nygiftet og klar for nye oppgaver.
Jeg begynte i en udefinert stilling som medarbeider på Klækken Hotel hos Ruth og Finn Carlsen og i min voldsomme iver etter å delta i alle gjøremål fikk jeg tillit av eierne. Etter noen måneder ble jeg betraktet som hotellets nestleder, fikk ubegrenset med tillit og leverte ubegrenset med tid og innsats tilbake.
Finn Carlsen var en velutdannet og erfaren hotell- og restaurant leder, 100% hederlig og en læremester i style og perfeksjonisme innenfor faget vårt. Han ble mitt store forbilde, og av han lærte jeg kanskje det viktigste av alt; evnen til å stole på egne medarbeidere. Det er utrolig hva det finnes av vilje og evne i nær sagt alle medarbeidere, når vi vises tillit og blir stolt på. På hver vår plass, der vi har våre gaver og de blir forstått og beundret, da kjenner de fleste ingen grenser for egen innsats for en god sjef og som en del av et felleskap.

Så har jeg selv vært så ivrig og så selvgod i mange faser av mitt liv at jeg har trodd at jeg visst best selv om det meste.
Jeg har såret en vaktmester dypt når han kom med champagne og glass kl.13.00 en formiddag på Randsvangen Hotel der jeg hadde min første direktørjobb. Han var blitt bestefar for første gang og ville feire med noen han satte pris på. Jeg var opplært til at jobb og alkohol ikke passer, og tok ikke i mot hans glede. Det ble ingen champagne, jeg knuste hans glede over å dele gleden med oss, og det tok meg lang tid å reparere forholdet til han. Han fikk min dype unnskyldning, og jeg skjønte at "ingen regel uten det gode unntak" skal pratiseres med klokskap.

Jeg trodde at en nær og hardt arbeidenede kollega på Randsvangen var i ferd med å miste gnisten i sitt arbeid, et par tre andre der og, og så fortalte hun meg modig på tomannshånd en dag jeg reagerte påp hennes negative kroppspråk at "Sten, du hører ikke på meg lenger. Du har gitt meg ansvar og myndighet og gjør om mine beslutninger" Ikke bare hun følte det slik. Jeg trodde det var noe galt med flere andre, og så var det meg som det var noe galt med. Jeg ble lettet, det siste kunne jeg gjøre noe med. Jeg er Turid evig takknemlig for motet hennes den gangen.

Jeg var ivrig, pågående, dominerende og lite lyttende i gruppen min på AFF/Solstrand kurset i 1984. 8 uker var vi sammen. Og jeg var ikke bekymret for effekten jeg hadde på de 7 andre i gruppa, for jeg visste at de kom til å like meg godt, likandes kar som jeg er. Og slik ble det. I uke 8 hadde vi en stusseøvelse og Nils stusset over at jeg var fornøyd med førsteinntrykket han og de andre hadde av meg. Da skjønte jeg brått at jeg trolig hadde gitt dette førsteinntrykket til mange, men de kom ikke til å være sammen med meg i 8 uker for å finne ut at jeg er en hyggelig fyr. Nils stussing ble en a ha for meg. Siden da har jeg ydmykt, tror jeg, møtt andre mennesker og vist min genuine interesse for akkurat dem.

Dette var bare noen få av mine misstak, og så har jeg vært så heldig at gode og velmenende kolleger har villet meg vel, tatt sjensen og gitt meg feedback/"Sterk medisin", som har hjulpet meg videre i min ledergjerning. Så opplever jeg at det å dele disse med andre og sette disse hendelser inn i sammenhengen med mitt virke og mitt ikke alltid gode lederskap oppleves positivt og ekte.

Jeg har mere på lager jeg kan dele. Jeg takker alle som har hjulpet meg på min vei!

Alle har noe viktig ved seg selv å by på!

Ha en god uke videre.

Sten

søndag 15. mai 2011

Det som er i balanse er vakkert!

Kjære leser.

Ovennevnte tittel sakset jeg fra et møte i NHO Buskerud's og Fellesforbundets regi for noe tid tilbake på Sundvolden Hotel. Planen er at de to organisasjoner i samspill med det fellesforetaket LO og NHO har, som finansierer samarbeidstiltak dem i mellom, skal starte opp et prosjekt som skal veilede og bidra med ressurser til bedrifter i hotellnæringen i Buskerud og Vestfold. Gjennom et langvarig prosjekt skal disse bedriftene og ledelse og medarbeidere bli enda bedre på samarbeid.
Kort sagt komme i en bedre balanse i samspillet, og da blir det vakkert.

Vi har sett det på TV skjermen i ulike sammenhenger. "Skal vi danse" samlet mange seere. Det var åpenbart for alle når parene ikke var i balanse, vakkert var det ikke, og de røk ut etter hvert. Og noen passet til hverandre, de evnet å finne sin egen balanse i ferdighetene til den enkelte og førte/lot seg føre slik at det ble vakkert.
Vi har sett på film hvor skuespillere bare passer til hverandre, hvor dialogene løper uanstrengt og vi begeistres og feller tårer.
Så opplever vi det på jobben hvor vi sammen med en kollega løser både de enkle og de vanskelige oppgaver i balansert tospann. Da er det vakkert å observere.
Selv har jeg 45 år i hotel- og restaurantnæringen. Jeg har gått 4 år i kokkelære, jeg har jobbet i alle posisjoner og jeg har ledet små og store team.

Jeg har erfart det vakre i balansen og samspillet mellom kjøkken og servitører. Fullt hus, stinn brakke, 17 mai og det koker i alle hjørner. Vi er godt forberedte, intet er overlatt til tilfeldighetene og sjefen selv er i front og leder sine tropper. Når alt er på plass, alle er godt trente, arbeidsgleden er stor, alle vet at hver enkelt er like viktig for et godt resultat, ja da er det vakkert å observere fra utsiden.
Jeg har sett bankfunskjonærer i kassene med køer foran seg og stort trykk, bevisst bruke øynene, klare både det praktiske arbeidet og samtidig kaste et smilende øyekast til de som er i kø; "jeg har sett dere, jeg skal ta meg av dere snart, jeg gleder meg til å betjene dere" sier blikket og smilet, og det er etablert en balanse mellom henne bak og de andre foran skranken. Da begynner ofte de i køen å veksle ord seg i mellom, det er liksom legitimt nå. Noe postivt har "truffet" dem, en medarbeider som vet at hun ikke bare er en bankfunksjonær, men like mye og viktig; en kundehjelper, en bistandsarbeider! Det er vakkert å observere.

Det er krevende å trene seg til god balanse, det er krevende å trene sammen med laget sitt til den optimale balanse, den som oppleves av alle på laget som kollektivt godt.
Når vi er i vakker balanser ser vi hverandre, oppmuntrer vi hverandre, hjelper og lar oss hjelpes, og vi kjenner det er godt. Par i balanse er flott og par i balanse er godt.

Balansekunst er det som godt lederskap skaper og er opptatt av.
Daglig gledelse er det viktigste middel til god balanse i team. Bestem deg for å være en daglig gleder selv. Bedre bidrag til vakker balanse kjenner jeg ikke.
Ha en 17 mai i balanse.

Sten

mandag 11. april 2011

Frivillig!

Kjære leser.

Lørdag ettermiddag var jeg i Peer Gynt huset på Vinstra. Som styreleder i Peer Gynt AS deltok jeg i en samling som kst. adm.dir. May Brit Støve og hennes dyktige medarbeidere hadde innvitert frivillige til. Hvilke frivillige? Jo frivillige hjelpere som bidrar til at det er mulig å gjennomføre Ibsens skuespill Peer Gynt på utendørs scenen ved Gålåvann i Gudbrandsdalen. Hit kommer flere tusen hvert år for å få denne enestående og storslagne opplevelsen.
Det er et samspill mellom profesjonelle aktører og amatører på scenen og i orkestergraven, og det er et samspill mellom administrasjonen og tallrike hjelpere som avvikler trafikk, holder rent, ordner med kostymer, hjelper med bevertning og en rekke andre oppgaver det trenges frivillige hender til.

Det er i sannhet en stor gruppe mennesker som trolig føler at de er med på noe som er større enn seg selv. Og da er du ikke parkeringsvakt, men parkeringshjelper og tilrettelegger for den gode opplevelsen! Alle disse som hver for seg har tilsynelatende små "roller" er med på å bygge et teater"tempel" i fjellbygden og leverer sin del av opplevelsen tilskuerne sent vil glemme.

Jeg snakket med en som akkurat hadde fått ny jobb og skulle tiltre snart. Han fortalte at han hadde et absolutt krav til den nye arbeidsgiver; han måtte ha fri under Peer Gynt stevnet i august som vesentlig aktør og blant de ansvarlige i Teaterlaget på Vinstra. Og han skrøt av Svein Sturla Hungnes, vår kunstneriske leder, sine evner til å forene og motivere, ja regissere denne store flokken av aktører til et felles mål: Levere over evne!

Vi er vel alle en slags frivillige. Vi er i hovedsak frivillige i den jobben vi har, jobber frivillig for sjefen vår, og det er frivillig at vi omgås våre venner og kolleger. Ikke at det alltid er like lett og greit, men vi måler det vel opp mot alternativene. Så tenker jeg at vi må jo ha arbeid og lønn, vi trenger trygghet for vår familieøkonomi og vi trenger våre venner. Og så går det på helsa løs hvis ulempene blir for store. Klarer vi da å bryte ut, eller ta det nødvendige oppgjør, den nødvendige samtalen som kanskje kan avhjelpe smerten jeg bærer på.

Jeg har i en tidligere blogg snakket om at det ikke er noen premie å hente uten smerte. Og smerte i denne sammenhengen kan være å ta det vanskelige initiativet til den nødvendige samtalen. Vi på Ringerike ønsker oss 4 felts vei fra Oslo og vi ønsker oss jernbanespor gjennom Nordmarka (ny trasse for Bergensbanen) så vi kan pendle på 20 minutter til Oslo. De fleste av oss vil ha både vei og bane. Men smerte vil vi ikke ta. "Ikke over min tomt eller tett ved der jeg bor". "Ikke noe landbruksareal må tas". Ikke del bygda vår i to! Jeg sier at vi får aldri hverken 4 felt eller jernbane om vi ikke innser at vi må ta smerten. Og det må vi si høyt og ofte og venne oss til at det er realiteten ved endring og omstilling.

Så folkens, har du en slik plage som det bare er en kurerende medisin å ta for: Det modige skritt for den nødvendige samtalen eller det viktige valget ved å heller velge en noe usikker fremtid på kort sikt enn en stor daglig plage som bygger seg op til fysisk smerte. Det er spennende og fryktinngytende å stupe fra et par meter høyere enn normalen. Men det går bra! Vi overlever og kommer opp av vannet igjen og ser nye muligheter.

Ha en herlig uke frem mot påske og kos dere da, og til de av mine lesere som jobber på restaurant i påskedagene, kos dere med og for gjestene!

Sten

tirsdag 5. april 2011

Kall det noe annet!

Kjære leser.

Jeg har vært hos Steinar i dag. En kollega i et selskap jeg for tiden virker.
Det var en fin dag selv om Bergensværet var lunefullt. Men vi var innendørs. Det var godt vertskap der. Deilig nytraktet kaffe, wienerbolle og ferske hjemmelagde rundstykker til lunch. Min kvinnelige kollega der hadde gjort alt for å skape god ramme om mitt besøk.
Vi hadde en sedvanlig gjennomgang av hans virksomhet, og så snakket vi om hvordan vi kunne bli mere kreative. Se saker og ting fra en ny side. Det beveger set slik i Steinars hode, men hverken han eller jeg rir samme dag som vi sadler. Men vi rir i tide tror vi!

Det var under diskusjonen om oppgavene til en potensiell ny stilling som selger at vi fikk opp kreativiteten. Hva skal en selger bidra til? Selvsagt salg, nysalg og mye salg. Så snakket vi om et alternativt navn på en selger. Personen skal jo bidra til å skape ny inntekt til selskapet! Hva med å kalle stillingen "Inntektskaper". Med den tittelen vil vi kanskje tenke andre kvaliteter og ferdigheter inn i stillingsbeskrivelsen. Stillingen blir trolig mere betydelig for selskapet. Og tenk hvor spennende det må være å få titulert seg som inntektskaper! Ser du for deg visittkortet?

Servitør: "Miljøskaper". Ser vi etter andre egenskaper da hos den vi vil ansette?
Daglig leder: "Daglig gleder". Hva må vi sikre oss at den nye leder har av holdninger til medarbeidere og kunder med den tittelen?
Bussjåfør: "Bussvert". Hva slags rolle har man da? Hvilke egenskaper ser vi etter ved ansettelsen.

La oss lete etter nye navn for de tradisjonelle yrkesbetegnelser.
La det bli kreative stunder på arbeidsplasser, kontorer, i brainstormgruppene. La folk velge selv! Sykepleieren vil bli "Friskner"?
Kokken blir "Matpleier"?
Renholderen blir "Miljøpleier"?
Regnskapsmedarbeideren blir "Resultatprodusent"?
Slipp tankene fri og se hva nye titler gir av nye tanker og muligheter for samspill.
"Samspiller"- hva slags oppgaver har den i organisasjonen?

Jeg vet dette kommer til å bidra til nye tanker, nye muligheter. Jeg takker Steinar for dagens inspirasjon! Jeg takker for lunch, og ikke minst takker jeg for varme klemmer og og gledesfylte møter med gamle kolleger på serveringsenhetene på Flesland i URG's regi på returen i dag. Det var bare så flott på alle avdelingene der.

Og sist, takk til Matti i Stømstad for inspirasjonen jeg har gått med siden mailen fra han sist fredag. "Sten, vi må se det store i det lille var budskapet hans". Med det i fokus er det mye å berømme hver dag.

Ha en fin hver dag.

Sten

søndag 27. mars 2011

Tillit er noe jeg må skaffer meg.

Kjære leser.

Jeg står i prosesser om dagen hvor jeg jeg er blitt særlig bevisst på at tillit er noe jeg må skaffe meg og fortjene, ikke noe jeg automatisk har krav på i kraft av stilling, mandat, innstruks eller lignende.

I min lange karriere og livsløp som leder i hotell- og restaurantnæringen har jeg hatt mange roller. 4 år som lærling i kokkefaget på en arbeidsplass hvor jeg og flere andre lærlinger opplevde at vi ikke kunne stole på ledelsen i forhold til hva vi hadde krav førte meg til organisering i Hotell og restaurantarbeiderforbundet og en alliert for å få rettighetene våre innfridd.
2 år på Klækken Hotell under det nye eierskap der,i 1970 og 1971, ga meg energi som har vart helt til i dag. Finn Carlsen var sjef og eier og ga meg ubegrenset tillit Jeg ble stolt på, jeg ble opplært, jeg ble utfordret og jeg ble en sparringspartner. Jeg leverte tilbake og var til å stole på og jobbet entusiastisk og lange økter som lå milevis utenfor Arbeidsmiljølovens arbeidstidbestemmelser. De viktigste to årene i min læringskurve, og jeg skjønner at jeg hadde flaks ved å havne hos en leder med de beste kvaliteter så tidlig i mitt lederliv.

Jeg skjønner at jeg som leder innledningsvis må gjør som Finn Carlsen. Ansette den (forhåpentligvis) rette person med de rette gaver for oppgavene som skal løses. Gi medarbeideren et klart og definert oppdrag, gjerne supplert med en god innstruks, og så frihet til å løse oppgavene. Være tilgjengelig for medarbeideren og i startfasen evaluere løpende innsatsen og gi feedback både på de gode og de ikke så gode "leveranser". Og så må medarbeideren levere og vise seg tillit verdig. Det innebærer å bidra med det beste medarbeideren har å by på, holde avtaler som er inngått, følge planer og prestere som forutsatt. Dette er den aller enkleste beskrivelse av hva det dreier seg om. Og så er det to parter som skal fortjene tilliten; både medarbeideren og sjefen. Det starter med en ansettelse, jeg fikk jobben jeg søkte, sjefen ga meg tillit, jeg valgte helt frivillig å jobbe for denne sjefen.

Slik starter alle arbeidsforhold. Det baserer seg i utgangspunktet på gjensidig tillit. Jeg opplever i disse dager i en ny situasjon hvor avgjørende det er for at jeg skal oppleve å få tillit at jeg evner å involvere og inkludere bredt, informere godt og levere troverdige handlinger. Ikke slik at alle behøver å like mine beslutninger, men det må oppleves at jeg ikke har noen skjult agenda og at jeg alltid holder hva jeg lover. Så er det slik med de som jobber for meg også, dem som jeg har gitt tillit i utgangspunktet. De må ha en soleklar rett til å prøve og feile, lære av egne feil, be om råd, evne å be om hjelp og selvsagt motta fair feedback. Og så innefor akseptabel tidsramme må begge parter levere prestasjoner som inngir nok tillit. Sjefen er i utgangspunktet den priviligerte som beholder jobben sin og som definerer om den ansatte har tillit. Medarbeideren i en bedrift med god samarbeidskultur vil forhåpentligvis komme til ordet og få den støtte som skal til for å opparbeide seg tillit i jobben sin.

Slik er vår krevende hverdag. Vi definerer selv hvem vi har tillit til og våre kolleger definerer sin tillit til oss. "Vi skal hjelpe hverandre til å bli gode" var en viktig samspillsregel i de mange år jeg ledet Peppes Pizza. Det innebar at vi trente på å få det til etter vår beste kollektive evne.

Jeg vil fortsette å bruke denne samspillsregel som min rettesnor i mitt arbeid og er klar på at tillit ikke er noe jeg fortjener, men må skaffe meg ved troverdig atferd.

Ha en våryr uke!

Sten

søndag 20. mars 2011

Trening gjør mester!

Det gjelder på alle livets områder. Vi nordmenn er minnet på det denne helgen; vi som følger med i vinteridrett. Nok en Bjørgen og Northug helg, Tarjei Bøe verdenscupvinner i skiskyting, en ung finnmarking dukket opp av det "blå" og ble nr. 2 etter Northug i dag. Hvor mye trening ligger ikke bak alle disse prestasjoner.

Kona og jeg har vært på skitur i dag med to guttebarnebarn, 4 og 6 år gamle. I fjor var den eldste bare måtelig interessert i skigåing, og broren ikke overhode. I år har den eldste blomstret, han trives i sporet og 4 åringen tar etter. Han eldste har på sitt vis begynt å trene. Vi ser ferdighetene bedrer seg pr. tur, han fryder seg over å beherske de lange bakker nedover og motet ligger utenpå! Vi fryder oss vi også. Og minsten er inspirert til å følge brodern. Neste år har vi to som trives i sporet.

Alle fortjener en trener, en god veileder, en å lære noe av som fører til bedre ferdigheter. De fleste, tror jeg, liker å arbeide for noen; for en sjef eller en god sak eller for å få til en viktig oppgave en er tilsatt for å gjøre og er gitt ansvar og myndighet som gjør en selv betydningsfull.

Har du en slik en å jobbe for? Du fortjener det. Å gå helt på sjølstell for å øke egne ferdigheter er dobbelt krevende. Mange klarer det ved å bruke nettverk, studere på si og teste ut nye metoder å utføre eget arbeid på, innenfor rammen av det som blir akseptert på jobben. Men den veiledende og interesserte leder følger deg på en helt annen måte enn den som bare er sjefen din og forventer at du gjør jobben din. Den sjefen tar tid til den korte samtalen ofte nok og gir råd og tips, gir anerkjennelse for godt utført jobb og utfordrer deg til å teste ut nye sider hos deg selv ved stadig å sette deg i situasjoner som forutsetter endring og nyorientering.

Kanskje du skal stille større krav til sjefen din. Kanskje sjefen ikke vet at du ikke føler at du blir trent? Kanskje er kommende måned, april, din gjennombruddsmåned hvor du tar sjansen på å be om å bli trenet til større oppgaver, eller til nye måter å løse dem du allerede har? Riski business?
Ja den som intet våger intet vinner. Det er fortsatt sant.

Trening gjør mester. Tren mentalt ut måneden på gjennombrudd for deg selv i april! Good luck.

Helgehilsen fra

Sten

søndag 13. mars 2011

Det vi har fokus på forsterker seg

Det holder ikke å være topp trent og gjøre gode forberedelser uten også å være mentalt trent og bringe seg seg selv i den rette mentale tilstand. Og det gjelder like mye i sportsverdenen som i alle andre sammenhenger der det skal ytes noe, og hvor vi må ha fokus på å levere "varene". Jeg har lært meg til å beskrive det som den "rette tilstand"; det vil si automatisk å gjøre det som er rett, og som krever en bevisst og alltid tilstedeværende prioritering.

Et enkelt bilde: Jeg hilser på alle jeg treffer hver dag, og alltid, med et smil og øyekontakt. Hvor enn jeg treffer noen, til alle døgnets tider og hver gang en mulighet åpner seg. Det innebærer at jeg søker øyekontakt med alle på min vei; i kassa i dagligvarebutikken, i skisporet, på vandring i kontorer og på andre møteplasser, ved henting i barnehagen av barnebarn, ja overalt. Og i skrivende stund blir jeg forlegen; jeg vet at jeg ikke søker øyekontakt med de tiggere i Oslo by jeg passerer og ikke gir til. Jeg har en krevende ny utfordring foran meg!

Ingen av oss (med forbehold for at jeg har forstått psykologene rett) kan forandre andre mennesker. Men vi kan sett andre i situasjoner som skaper forandringer. Et varmt smil, lun øyekontakt og noen varme rosende ord, kan utgjøre et tilnærmet magisk øyeblikk for den som mottar det. Jeg husker fra mange tiår tilbake en liten linje: "Et vennlig ord til den som er din make får du i glansen av et smil tilbake".
Banalt? Ja, kanskje det, men trolig sant.

Over har jeg nevnt enkle eksempler som virker, jeg har erfart det og vet at med et konstant fokus på å møte andre med oppmerksomhet og smil, så vinner jeg stadig nye venner og får et godt forhold til andre.

Så har vi andre krevende områder hvor det å ha et knallsterkt fokus bidrar til suksess. En oppgave har de fleste som leder andre til felles: Vi leder møter.
Hvordan legger vi opp til- og trener mentalt for å sikre at møtet blir godt.
Hvordan trener vi oss til å lage et kvalitetsmål foran hvert møte vi skal lede?

"Etter morgendagens møte skal jeg ved oppsummeringen/debriefen av møtet få feedback fra alle møtedeltakerne om at de følte seg involverte, betydningsfulle, ble lyttet til og respekterte for sine meninger. Jeg fikk ros for en god agenda og at møtet ble avsluttet i henhold til tidsplan. Vi fikk de nødvendige pauser. (I et møte av noen timers varighet).
Det over er et eksempel på et kvalitetsmål. Med et slik formulert kvalitetsmål lager jeg en plan for hvordan jeg skal lede møtet, og er meg bevisst på sørge for at alle deltar, blir lyttet til og får sin rettmessige del av taletiden. Det krever knallhard fokus gjennom hele møtet, oppmerksomhet på kroppspråk og evnen til balansegang mellom å lytte og slippe til viktige meninger og evne til å konkludere og avslutte en sak. Trolig minst like krvende som Northug har det både underveis i et krevenede renn og før oppløpet, når seieren skal hentes hjem.

Jeg tenker at vi kan trene på dette med møter ved å tenke at alle møter er like viktige, også det med bare to i møtet. Og det å trene innebærer å få til adfersendring så resultatene stadig blir bedre!


Ha en fokusert uke.

Sten

søndag 6. mars 2011

"En sannhet er en bølle som man later som man liker"

Sitatet er hentet fra boken "SHANTARAM" av Gregory David Roberts, en murstein av en bok på over 900 sider. Jeg har fått boken av Helga, en mangeårig, kjær og særlig dyktig leder i La Baguette kjeden, og jeg er 150 sider underveis. Vi to har gjennom mange år delt gleden over gode bøker med mye emosjoner!

Jeg har gitt meg selv bloggefri et par uker, ikke klart å finne et tema som jeg selv har tent på. Så kom dette. Sitatet er fra en kvinne ved navn Karla som hovedpersonen i romanen får et beundrende forhold til. Vi er i Bombay gjennom flere år, og Sin som er navnet hovedpersonen har fått av sin indiske hjelper, han kommer opprinnelig fra New Sealand og har flyktet fra en langvarig fengselsdom for mange bankran med våpen, og vi følger hans mangfoldige opplevelser. At jeg selv har vært to ganger i India gir ekstra nærhet til de beskrevne forhold.

"En sannhet er en bølle som man later som man liker"; hvorfor traff den setningen meg så kraftig. I Umoe Restaurant Group var en viktig samspillsregel følgende: " Vi skal gi hverandre og skaffe oss feedback". Jeg mener den er aktiv der fortsatt!
For meg har det vært krevende både å gi, spesielt negativ feedback, og å skaffe meg ærlig feedback på effekt jeg har hatt på medarbeidere, styremedlemmer og forbindelser. Særlig krevende har det vært å skaffe meg feedback på egen adferd og effekt jeg har hatt på den negative siden.
En bevisst utvikling av en god kommuniksajonskultur, ikke minst ved hjelp av mangeårig kursing og utfordrende mentoring av psykologene Bente Marie og Heid Ihlen, bidro til at vi ble mange som følte det trygt å være ærlige med hverandre. Flere hundre ledere har gått Ihlen kursene siden oppstart i 1994/95.

Så skjønner jeg gjennom egen erfaring at effekten av min veldige kraft når jeg har såret og rammet andre med uforstand har vært som å gi en annen en "på tygga". Så har heldigvis opptil flere gitt meg negativ feedback på slik adferd, og jeg har nok klart å ta imot med et åpent sinn og slik at den andre har følt at jeg har satt pris på denne feedback.
Sannheten er tosidig; det å få en midt på trynet (velfortjent) har jeg ikke likt. Det har smertet. Mest har det smertet at jeg har opptrådd slik at det har vært nødvendig å gi meg feedback, gjort meg oppmerksom på hvor uklok jeg har vært. Jeg har ikke ønsket å opptre så dumt; ikke planlagt det i alle fall.
Den andre siden av dette er, at smerten til tross; en god og trygg bedriftskultur åpner for feedback som setter oss i situasjoner som kan skape positive forandringer.

Takk til alle som var der for meg, ga meg en rett på tygga og åpnet muligheten til åpositiv endring. Mange av dere vet hvem jeg har grunn til å takke.

Ha en herlig uke! Vinn gull selv, gjerne i sammen med andre!

Sten

søndag 20. februar 2011

"Utenfor boksen"

Kjære leser.

Denne søndagskvelden, og før VM på ski i Holmenkollen starter, tenker jeg på betydningen av det å tenke "utenfor boksen".
Denne uken var jeg på et møte på puben "Kooperativen" nede i Hønefoss hvor innovasjon og nytenking sto på dagsorden. Redaktøren av Ringerikes Blad intervjuet et par av byens markante grundere som begge har fortsatt suksess, om hva som kreves for å lykkes. Begge har hatt evnen til å tenke stort, nærmest slik at deres ideer har vært for store til å tro på. Og så har de fått det til. De trodde det var mulig selv og gjorde det! De heter Åge Thoresen og Ola Tronrud.
Vi har fått litt skihistorie fra NRK disse siste uker. Vi har fått gjentatt at det var svensken Bokløw som revolusjonerte moderne hoppsport med sin V-stil.
Det var amerikaneren Bill Koch som startet med skøyting, med en ski, og fikk opp farten i sporet. Skøyting på ski ble forsøkt stoppet/forbudt av konservative krefter som var mot endring. I dag vet vi at det har gjort langrenn og skiskyting verdt å se på, fortsatt.
På møtet på "Kooperativen" ble det vist bilder fra Hønefoss historien, og av bedrifter som på 50, 60 og 70 tallet var stor suksess og med nasjonal og internasjonal virksomhet. I dag er de nærmest helt borte. Hvorfor?. Som vår lokale grunder og forretningsmann Åge Thoresen sa det;grunderne og eierne klarte ikke fornyelsen til markedets nye behov. Så enkelt og så krevende.

Derfor kjære leser. Vi må tenke utenfor boksen. Som forbrukere får vi årlig et umerkelig behov for at det vi kjøper og bruker av tjenester og produkter utvikler seg i takt med våre egne tilbøyeligheter til å velge det som er rett for oss.
Derfor klarer de gode bedrifter å utvikle nye forpakninger på samme vare. Farris med ny flaskedesign. Norvegia med ny snerten innpakning og åpning av plastforpakningen.
Skoda med ny design så den får nok status til å bli kjøpt av folk som for 5 år siden aldri ville ha parkert en Skoda utenfor huset sitt.
Vi er troløse, vi følger vinnerne, for de treffer hos i forkant av opplevde behov.

Sånn er det med ledelse også. Vi må tenke utenfor boksen. Vi må tørre å delegere myndighet til medarbeidere med guts og energi uten sikkerhet for resultatet. Vi må tro på at vi kan lansere en Bokløw i samspill med medarbeidere som utløser endring og langt bedre resultater enn dagens. Da må vi tenke nye tanker, vekke nye ideer og iverksette helt nye prosedyrer. Da kan vi beholde plassen helt der fremme og sikre både arbeidsplaser, de beste resultater og ikke minst arbeidsgleden.

Jeg mener også å kunne konstatere at det er en helt nærliggende sammenheng mellom gode resultater, arbeidsglede og lavt sykefravær. Det er mest artig å være endel av et vinnerlag.

Ble det litt springende det her? Jeg selv har en oppgave for tiden som åpenbart gir muligheter for å tenke utenfor boksen og realisere det utenkte. Jeg og flere med meg har spennede måneder foran oss.

Ha en herlig uke.

Sten

søndag 13. februar 2011

Gode holdninger og gode resultater

Kjære leser.
Det har vært en stormende helg med mange gode idrettsprestasjoner. Det virker som om den finske engelsktalende treneren for hopplandslaget vårt lever ut sitt lederskap etter det beste prinsippet i giganten General Electrix's absolutter om ledelse:
De setter høyest av alt: Gode holdninger og gode resultater.
Dernest er gode holdninger og svake resultater en utfordring, men med gode holdninger får man hjelp til å få resultater på plass.
Gode resultater og dårlige holdninger er ikke ok. Da må holdningene raskt på plass.

Det er tankevekkende at et slikt gigantselskap legger så veldig vekt på holdninger, og samtidig er det fullt forståelig. De opererer over hele verden, i ulike miljøer og tradisjoner, men gode holdninger skal være varemerket til all ledelse.
Det betyr ikke mangel på tydelighet og disiplin, på tøffe krav og forventninger, men lederne måles opp mot konsernets etiske standard. Den gjelder worl wide.

For noen dager siden fikk jeg en mail fra adm.direktør Espen Holm for TGI Friday's virksomheten i Umoe Restaurant Group. Han kunne meddele meg at general manager på Friday's restauranten på Stureplan i Stockholm, Anna Dontchev, er utnevnt til GM of The Year 2010 i Europa. Hun får sin velfortjente oppmerksomhet i mars på Fridays kongress i Dallas Texas foran et par tusen kolleger fra alle kanter av verden.
Jeg bøyer meg i støvet for Anna!
Hun står for gode holdninger og leverer med sitt team glitrende resultater.
Et besøk hos henne avdekker sann arbeidsglede, disiplin, faglighet av ypperste klasse, og for gjestene de store serviceopplevelser.

Rektor på BI i Oslo har gått ut med et budskap om at ledere må bli tydeligere, bry seg akkurat nok om folkene sine, men være klar på at det er lederens ansvar å treffe de gode beslutninger. Sånn omtrent forenklet har jeg forstått det.

Jeg tror Anna lever ut alt det Tom Colbjørnsen sier om tydelighet, og så beviser hun samtidig at det å være glad i medarbeidere og ha sansen for de små detaljene ikke står i motsetning til strålende resultater.

Mitt råd er; bli veldig godt kjent med folkene dine, kollegene dine. Det er dem du er i "krigen" med hver dag. Gode venner er fritidsgleder og ære være alle de gode stundene med dem. Men ros og anerkjenn hver dag alt du ser rundt deg som gir åpning for det!

Ha en herlig vinteruke.

Sten

søndag 6. februar 2011

Superbowl

Kjære leser.
I natt norsk tid barker de sammen de to lagene som skal konkurrere om "Cupfinalen" i Amerikansk Fotball. Selv kaller de det World Championship selv om det kun foregår på amerikansk jord. Norge har en legende i amerikansk fotball, Jan Stenerud, som var kicker og har vært med på å vinne superbowl. Trolig den mest kjente Nordmann i USA fortsatt. Intet annet binder USA sammen som dette arrangementet, denne finalen, og alt er bare størst i verden. Her er ordtaket "The winner takes it all" en realitet.

Trolig vinner det laget som er mentalt sterkest. Jeg forutsetter at de i hovedsak har de samme spillemessige kvaliteter. Kanskje er et av lagene marginalt bedre i selve sporten, mens det andre er mentalt best og vinner?

Jeg hørte vår tidligere langrennstjerne Thomas Alsgaard bli intervjuet etter at han overraskende ble nr. 3 i NM på ski, mange år etter at han la opp som landslags løper.
"Jeg har ikke hatt noe annet fokus de siste tre uker" uttalte han. "Det vi har fokus på har en tendens til å forsterke seg" har jeg blogget om tidligere. Thomas hadde ikke klart 3 plassen uten dette fokuset. Han har en jernvilje, han har kunnskap og kompetanse både på det mentale og det skitekniske, og han hadde en klar målsetting. Han var trlig ikke så godt trent som de andre beste, men han slo dem på kombinasjonen av mental og teknisk styrke og en usvikelig tro på seg selv.

Jeg skal lede et stort møte kommende uke; jeg har ikke ledet noe møte med denne gruppen tidligere. Jeg har hatt fokus på det allerede i mange dager, og i forhold til det ansvar jeg har for denne gruppen er det av vesentlig betydning at jeg leverer. Jeg ønsker at resultatet av møtet skal være at alle går fra møtet med positiv energi, at alle opplevde seg selv som betydningsfulle, respekterte og lyttet til, og at det var et godt samspill.

Jeg håper at mine lesere tenker slik også. Der du leder eller deltar i et møte kan din adferd være den avgjørende årsak til at det ble vellykket; at du fikk til å gjøre andre gode! Krevende greier, men når debriefen bekrefter målet er det herlig.

Ha en superbowl uke!

Sten

søndag 30. januar 2011

En ganske vanlig søndag?

Kjære leser.

Jeg reflekterer over dagens hendelser. NM på ski, folkelig opprør som utvikler seg for fullt i Egypt. 6 års bursdag for barnebarn Eivind i nabohuset. I hovedsak utemoro med friske gutter i fri utfoldelse i hvit vinter. Dristige "karer" der de setter utfor på sine kjelker og akebrett. Måtte de beholde sitt mot og evne til å oppsøke nye situasjoner og utfordringer.

Jeg er takknemlig for at jeg i går sammen med Eva var gjest i en god venns 70 års dag feiret fra 12.00 og mot ettermiddagen. Han fikk gode ord i taler fra sine nærmeste, og vi kjente igjen poengene og situasjonene, det var kjærlige og ærlige taler.

Hodet mitt er fullt av begivenheter som jeg vet møter meg allerede fra mandag av. Det gir meg muligheter til å ta ut av meg den erfaring og kunnskap jeg har ervervet over mange år. Så tenker jeg at noe av det viktigste jeg har forstått de siste par år er betydningen av det gode møte.
Det ligger i møteleders hånd å sørge for at deltakerne i møtet går fra møtet med nye energi: Møte leder sørger for en oppsatt agenda, tidsskjema som holdes, disiplin underveis og slik at alle føler seg hørt, respektert og lyttet til. Det blir en kort oppsummering etter hvert punkt som beskriver hva som besluttes, det er humor i rommet og møteleder har et glimt i øyet. Før møtet avsluttes gjøres det en kort oppsummering av vedtak, og en skikkelig debrief hvor alle høres. "Hva har du likt best med dagens møte" er det obligatoriske spørsmål, og hvor ordet går rundt bordet og alle blir hørt. Da er det selvsagt plass også til andre kommentarer, men det positive først! Det etablerer en god kultur. Jeg regner med å få ansvar for minst et par slike møter under min ledelse, og er allerede i mental forberedels.

Ha en spennede uke dere som følger meg, min blir det!

Sten

søndag 23. januar 2011

"Det ser helt umulig ut inntil det er gjennomført"

"It all seems impossible until it has been done". Sitatet er fra Nelson Mandela. Trolig var det hans drøm og visjon å gjøre Syd Afrika til et land uten apartheid og til et land med demokrati og alt som dertil hører. Fra hans fengselscelle på Robbin Island må det ha syntes umulig, urealistisk og en drøm uten mulgheter. Historien kjenner vi. Det ble gjennomført, "it was done"
En annen av verdenshistoriens mest kjente og respekterte menn, Albert Einstein, sa dette:"If at first an idea is not absurd, then there is no hope for it".
Hvis en ide ikke i første omgang synes absurd er det intet håp for den, sa altså en av verdens mest respekterte oppfinnere. Mandela må ha vært inspirert av han, for hans mål, hans ide, syntes absurd.
Og så er det vel slik med helt nye ideer og oppfinnelser at de alle er en kombinasjon av å ta i bruk to eller flere ting som allerede er oppfunnet.

Jeg var på "Djupskolen" hos Hans Christian Medlien og hans familie i "Lucky Næroset" utenfor Moelv torsdag denne uken. Her plukket jeg opp sitatene ovenfor fra Børre Sørdal, Tromsøværing og daglig leder i reklamebyrået Rød Tråd i Tromsø, men også vital og engasjert ansvarlig for et grensesprengende prosjekt over grenser for å bevisstgjøre først og fremst ungdom i kampen mot Hiv og Aids.

Her var også Tone Lise fra Båtsfjord, som mot alle odds, har bygget opp sin egen salong i Oslo som spesilist i negldesign, nå også med egen skole som utdanner nye håndverkere. Hun har også etablert "Adora prosjektet" hvor hun har med seg som daglig leder Anita Vårvik. De henter opp stoffmisbrukere og prostituerte fra gaten i Oslo, og gir slik noen en mulighet til egen utdannelse og nytt liv og verdighet.

Felles for Børre, Tone Lise og Anita er at de tror det umulige er mulig og får det til. Hva med oss andre. Kan ikke vi også la oss inspirere av Mandela og Einstein?
"Har vi ikke et mål kommer vi i alle fall ikke dit."

I år markerer vi Roald Amundsen som første mann til Sydpolen og Fridtjof Nansens mange utrolige bragder; ikke minst hans humantære innsats i Russland i tidligere tider. De gjorde det umulige mulig.Og de gjorde det i sammen med sine team.

Det er Sportsrevy nå. Hvem ville trodd på et utsagn som at den svenske skihopperen Bokløw, som alle visste var en dårlig skihopper, skulle revolusjonere hoppsporten gjennom introduksjonen av V-stilen?

Jo folkens. Tenk på det dere synes virker umulig og legg så planer for å få det til. Mange har gjort det før oss.
Ha en inspirerende og tankefull uke!

Sten

søndag 16. januar 2011

Kveldstanker

Kjære leser.
Jeg har akkurat sett Sportsrevyen på NRK. Mange norske seire. Marit Bjørgen først igjen. Kombinertløper Magnus Moan først igjen. Tora Berger først igjen etter gårsdagens triumf. Og det norske sprint herrelaget; først i mål igjen.
"Har du ikke et mål komer du ikke dit" er en setning jeg har brukt mye i foredrag, og det gjelder fortsatt. Disse idrettfolka har som mål å stå øverst på pallen. Det koster mye smerte å trene seg til slike bragder. Ingen premie uten smerte er en åpenbar sannhet. Jeg deler vinnergleden med dem.

Så har jeg vært på ski med to barnebarn i dag, Eivind, snart 6, og Kristoffer 4. Eivind begynner å kjenne den gode følelsen, og han har åpenbart ingen frykt for bratte nedoverbakker. Han lever ut at man må ta noen sjanser for å komme videre i livet, eller her rettere sagt, i sporet. Kristoffer mellom mors trygge ben nedover, han tar nye skritt pr. tur, og han hviner av fryd når det bærer utfor. Jeg spiser "livets dessert" med den største glede! De skjønner nok ubevisst at det å sette mål er en forutsetning for prestasjoner, og i deres tilfeller er vafler på Damtjernkiosken på Krokskogen premie stor nok for å nå dagens mål.

Fredag ettermiddag besøkte jeg på oppfordring en mann i midten av tredveårene som for halvannet år siden tok skrittet fullt ut, sluttet i fast jobb og begynte for seg selv. I en bransje fjernt fra min. Han har åpenbart flere gaver; han er flink med folk, han er et forbilde i arbeid på sitt område, har høy etisk standard og hans tjenester blir etterspurt også i våre naboland. Han har vært dristig og forsiktig samtidig; satset på egen hånd og stolt på egne ferdigheter og et godt omdømme og holdt igjen på et området hvor han søkte råd nå. Denne karen har etter mitt skjønn de aller beste forutsetninger for å ta en ny sjanse nå, og det var det jeg rådet ham til. Jeg skal med glede følge hans virksomhet fra sidelinjen, og glede meg over hans fremganger. Arbeidsgleden hos dem han jobber sammen med står øverst på listen hans. Han skaper arbeidsglede!

I disse tre avsnitt er det tre egenskaper som lyser fra alle aktører; lyst, glede og vilje til å sette mål og ha planer for å nå dem.

De små sine er nok stadig ubevisste, men ubevisste mål vinner alltid har jeg forstått. Og de kjenner ingen aldersgrense.
Ha en trivelig og målrettet uke.

Sten

fredag 7. januar 2011

Den som har ressurser har ansvar.

Kjære leser.
Jeg deltok i et NHO arrangement tirsdag denne uken. Der fortalte en mann ved navn Marco om hans og hans kurdiske families ankomst som flyktninger til Kragerø på tidlig åttitall. Som 10 åring ble det et spennende møte med Kargerø og Norge. Han og broren hans ble første dagen bedt ut på gaten av to jevnaldrene jenter for å hoppe tau. Han nevnte dem begge ved navn. De ble viktige for den kurdiske familien. Likeså Georg, mannen i Kragerø Kommune, som fikk ansvar for å integrere familien i Kragerø samfunnet. Det var ikke noe fasttømret opplegg, men Georg var åpenbart en mann med stort hjerte og et åpent sinn. Marco nevnte mange Kragerø familiers navn med takknemlighet og glede. De hadde alle bidratt til at familien til Marco ble omfavnet av byen og gjennom norskopplæring og annen oppfølging ble det jobber på mor og far og alle 4 barn skaffet seg god utdanning. Nå bidrar de alle til verdiskapning i det norske samfunn.

De to småjentene tok det første initiativet. De hadde hadde ressurser; hoppetau, mot til å ringe på døren til helt fremmede, vilje til å inkludere, tiltakslyst og nyskjerrighet. De tok ansvar!
Georg hadde tilgang til ressurser og hadde selv de menneskelige ressurser som trengtes; menneskelig varme, kreativitet, lyst til å hjelpe og bistå, vilje til å skjære gjennom byråkratiske hindringer. Han tok ansvar.

"Den som har ressurser har ansvar" var etter mitt skjønn den viktigste setningen som ble sagt fra scenen den dagen, og det viktigste budskapet. Er det ikke det vi daglig gis muligheter til? Å ta ansvar. Gripe mulighetene til å bistå og anerkjenne, inkludere og involvere. Den nye familien som har flyttet inn i gata. Hvem ringer på døren og ber ut på "hoppetau"? Kanskje vi venter på at de nye naboene skal komme å introdusere seg først? Så går det vinter og vår---

Min oppfordring denne fredagen er å utfordre mine lesere til å bruke sine ressurser til å ta ansvar så ofte muligheten byr seg, og ta sjansen på å bry dere om, med den lille risiko det ligger i å kanskje bli avvist. Vi kommer ikke videre i livet uten å ta noen sjanser.

Jeg har eksempler på dette fra eget liv som jeg vil dele med dere i kommende blogger.
Ha en herlig helg.

Sten