Den blå linjen

Kjære leser.

Det går en "blå" linje gjennom livene våre. Under den blå linjen ligger alt arvegodset vårt, der opptrer vi innenfor hver vår komfort sone. Det jeg tillater meg selv å gjøre og si og som gir meg et omdømme jeg er komfortabel med, ligger under den blå linjen i mitt liv. Så lenge jeg befinner meg under min egen blå linje sprenger jeg ingen grenser.
Det lille barnet kjenner ingen slik blå linje i utgangpunktet. Det eksperimenterer og tester ut stadig nye muligheter, og så er det foreldrene som på godt og vondt, og i hovedsak i beste mening, setter grenser for barnet. Så kan det tenkes at det potensial barnet har ikke får mulighet til full utfoldelse, fordi mor og/eller far setter grenser barnet ikke er tjent med. Så bærer barnet dette med seg inn i voksenverdenen. Den blå linjen er etablert!

Et eksempel fra eget liv som kan forklare dette.
Jeg kjører en Volvo XC 70. Flott og dyr bil, men Volvo er slik jeg ser det en bil uten særlig snobbefaktor. For meg var Mercedes i min oppvekst en bil med snobbefaktor. Faren min ga meg det inntrykket. Det var en slik bil de "fine" kjørte, dyr og eksklusiv. BMW var i samme klassen. Disse bilene har kanskje ikke det image lenger, men for meg har de det. Jeg tillater ikke meg selv å tenke på å kjøre et slikt merke, og tenker at kommer jeg med en slik bil i mitt nabolag på Norderhovsbygda, så vil naboene si at "han Sten liker å vise seg frem". Trolig er det bare fantasi, men jeg blir nok trofast til Volvo.

Vi må ta sjanser for å komme videre i livet. Da må vi bryte egne grenser. Da må vi løfte den blå linje høyere. Da må vi ta ordet i det møtet vi sitter i selv om pulsen bare ved tanken på det øker dramatisk.
Da må vi tillate oss å meddele egne følelser til andre, når vi er mest tilbøyelige til å holde igjen. Da må vi ikke krysse over gaten når en vi kjenner nærmer seg, og denne personen har mistet et barn, blitt skilt eller på annet vis er utsatt for noe tungt. Da må vi ta sjansen på å bli avvist ved å interessere oss for denne personen, og trolig bidra til å se et menneske som nettopp har behov for det. Det er lett å finne en begrunnelse hos meg selv for ikke å tørre noe ved å unnskylde meg med at jeg ikke skal plage en annen. Jeg har den erfaring at det å tørre å møte et menneske i sorg med oppmerksomhet og evnen til å lytte er til stor lettelse for den andre personen.

Spreng den blå linjen din i neste uke, og du vil erfare at ditt prestasjonsområde utvides, og du tar mere ut av ditt potensial.

Ha en grensesprengende helg.

Sten

Festhelg!

Kjære leser.

Familien har akkurat rundet av familiedugnad hvor stort lekestativ kneiser på plenen. Tre svigersønner tolket innstruksjonstegningen, 6 barnebarn fulgte prosessen og når det manglet avansert verktøy hadde nabo Morten det som trengtes. Det er i familien som på bedriften; man må ha klare mål og godt teamarbeid, og bruke spisskompetansen i laget. Så må det godt stabsarbeid til for å støtte det operative ledd med nærende støtte av høy kvalitet. Så må fremtiden ivaretas ved å sørge for at rekruttene involveres og inspireres. Slik kom et gedigent klatrestativ med husker, klatrevegg, klatrestativ m.m. på plass, 6 barnebarn deltok med sitt hjelpeverktøy, og "sjølfolket" sørget for næring. For et privilegium å være en stor familie som trekker sammen når det trenges!

Lørdagen ble toppet med feiring av en nær kollegas 40 års dag i maritimt miljø på fast grunn. Jubilanten kjører stor båt i offshore klassen, for tiden går racene han deltar i i Florida. 200 km i timen på åpent hav er risikosport og krever maksimal konsentrasjon og minutiøse forberedelser.
Slik har han bidratt internt også i selskapet i nesten 23 år med et medfødt datagen som har sikret at konsernet i alle år har ligget i spiss i teknolgisk support til linjen. Dette kombinert med egeninnsats i strekking av kabler, nattlige arbeidstimer når oppdateringer har vært planlagt, og på vegne av selskapet i foredragsvirksomhet i inn og utland, er han en kollega vi er stolte av å ha i selskapet.

En tidligere kjær kollega var også der lørdag. Hjemmehørende i Bergen med daglig lederskap i en stor bedrift nå. Han minnet meg på at han for mange år siden rådspurte meg i en situasjon i hans liv som var krevende, og at han dengang vektla mine råd høyt. Jeg er ydmykt takknemlig for de varme ord jeg fikk lørdag fordi jeg hadde formanet ham til å følge hjertet og at han idag fortsatt er takknemlig for det. Det ble således en kveld hvor jeg kunne gi av mitt beste til jubilanten i takknemlighet for hva han betyr for meg privat og for selskapet, og for at min tidligere kollega valgte å gjøre meg betydningsfull den kvelden.

Ha en fin uke og en aldri så liten unnskyldning for at det ble mandags- og ikke fredagsblogg.

Sten

Sorg og glede hånd i hånd.

Det er fredag kveld, og jeg er kommet hjem fra Karmøy hvor jeg har deltatt i begravelsen til faren til en av mine nærmeste medarbeidere. Fra litteraturen kjenner vi begrepet "feire gravøl". Det brukes meg bekjent ikke lenger, men i dag har jeg opplevd at det reelt sett skjedde. En hedersmann ble minnet både i kirken ved hans to døtre og i minnesamværet av familie, venner og medarbeidere. Min kollega tegnet et bilde av sin far i minnetalen i kirken som gav oss alle innsikt i et liv preget av gleden over å gi, og bidra i lokalsamfunnet og sette andres behov foran egne. En fullsatt kirke humret over muntre sider gjenkalt og husket, og jeg som ikke kjente hans liv fra tidlige tider reiste hjem takknemlig for at jeg fikk delta, lære og forstå. I dag gikk bokstavelig talt sorg og glede hånd i hånd. Og at kjærligheten er størst hvilte over oss alle.

Jo oftere vi nevner de dødes navn jo mere hedrer vi deres minne. Jeg mener å huske at en av våre folkekjære prester, Per Arne Dal, har sagt dette.


Jeg traff en gammel god bekjent i forrige uke på en stor konferanse. Flere år siden jeg så ham sist, og han så godt ut. På mitt spørsmål om hvordan det sto til svarte han at det gikk bedre nå, får nå var det over 3 år siden en av deres tre sønner gikk bort etter en hissig kreftsykdom. Jeg spurte ham om det var greit for ham å fortelle meg mere om dette, og det var det. Det ble en høytidsstund i en lang pause, og jeg fikk igjen bekreftet at jeg aldri skal si til noen at "jeg forstår hvordan du har det". Vi kom hverandre nær denne stunden, og jeg var den priviligerte.
Et vennepar av oss mistet sin sønn i kreft, han ble noen få og tyve år. Det er endel år siden nå. Sist vi var sammen spurte jeg om de var kommet over dette: "Vi er ikke kommet over det, men vi er kommet gjennom det".
Det er til å forstå. Det er så godt å være sammen med dem, oppleve at gleden har plass i livene deres og at det alltid er godt å minnes sønnen deres når vi treffes.
Når vi heiser flagget 17 mai for å feire nasjonaldagen vår, kan vi samtidig tenke at vi feirer minnet over våre kjære og våre venners kjære.
Da får det levende lyset på frokostbordet en egen glans.


Ha god helg og en flott 17 mai.

Sten

Var det ikke motbakker kom vi ikke høyere

Kjære leser.
Headingen er fritt sitert fra Arne Garborg, og det er fortsatt sant.
Jeg har vært på Galdhøpiggen noen ganger. Mest strevsomt er det å starte på Spiterstulen på ca. 1000 meter. Da er det en 1469 meters motbakke å ta fatt på. Jeg husker hvilken glede det var å nå til topps første gangen, og jeg husker godt at da vi trodde vi var nesten på toppen så var det jamen en motbakke til. Eva og jeg ble tatt bilde av i sol og vind på toppen, og vi fremstår stolte og tilfredse.
Jeg har mange ganger i livet vært i tøffe motbakker, ja slik som det er i spillene vi spiller med barnebarna: Jeg har havnet på feil sted i spillet og fått beskjed om å rykke tilbake til start. Et resultat av mine trekk; ikke noe jeg har blitt påført av andre. Som oftest har det vært mulig med en ny start, en hvilepause underveis med debrief og ny strategi, men også ved noen anledninger nødvendig å "kaste kortene".
Læringen har vært å trene meg selv og organisasjonen på å "løpe i motbakker", sette oss djerve mål og være langsiktige og utholdene.
Markedets behov er utgangspunktet og konseptet er konsekvensen av dette.
Like viktig som å være i markedet med et rett konsept, er det å lede og motivere medarbeidere slik at det utløses arbeidsglede og et eierforhold til jobben og bedriften en suksessfaktor. Når disse to forhold går som hånd i hanske er vi nesten garantert suksess. Begge deler er uhyre krevende og vanskelig å få til. Men hvis det ikke er vanskelig å få til får vi heller ikke noe fortrinn i forhold til de vi konkurerer med.

"Det går ingen delelinje gjennom gleden".
Dette uttalte Jonas Gahr Støre til en avis før siste helg.
Jeg tenker at får vi til det å dele på gleden over et godt samspill, at den enkelte opplever å bli sett, beundret og anerkjent for sitt bidrag og hjulpet til god trening og fremgang, da tåler vi all verdens motbakker uten å miste lysten på neste topp. Jeg skal aldri slutte å trene på å tåle motbakker.
Ha en herlig helg.
Sten

Kjære leser.
Jeg er akkurat hjemkommet fra Landsmøte i NHO reiseliv avholdt på Radisson BLU hotell i Trysil. Jeg var bedt om å holde takk for maten talen, og da jeg satt på kontoret onsdag ettermiddag og forberedte den foreslo Foad Saidali at jeg kunne legge ut talen min på bloggen fredag, så han hadde ”kontroll” på hva jeg sier når jeg er utenfor kontoret! Foad har jobbet hos oss i en årrekke, i Burger King, og er selv et strålende eksempel på hvordan en leder skal gå foran som et godt eksempel og stille større krav til seg selv enn til medarbeiderne.
Ellers avsluttes jo denne uken med den gode følelsen over at våre forhandlere med russerne har landet avtale om delelinjen i Barentshavet. 40 år med utholdene fasthet førte til at resultatet ble det som er rett; altså ikke et kompromiss. Det går an å reflektere mye om ”delelinjer” i eget liv. Jeg skal gjøre det og komme tilbake i senere blogg.
I morgen, 1 mai, skal jeg heise flagget i takknemlighet for alle medarbeider i vårt konsern som står på i sine viktige jobber, og for alle andre i Norge som er på jobb på fridagen for å sørge for at vi andre blir tatt vare på.
Ha en herlig helg.

Her kommer talen:

Kjære vertskap.
Kjære forsamling, kolleger fra land og strand rundt i Norge.
Det er viktig for meg å være tilstede her i dag og i morgen og kjenne kontakten til kolleger jeg har fått et hyggelig forhold til gjennom de 40 år jeg har deltatt på landsmøter i NHRF og nå NHO Reiseliv.
President, tillat meg noen refleksjoner etter et langt virke som tillitsvalgt i mitt trolig siste landsmøte.
Jeg har hatt mange gyllne øyeblikk på besøk i landsforeninger gjennom min presidentperiode, og størst inntrykk på meg har vært møter med enkeltpersoner, ikke minst de av dere som representerer de mindre, i noen grad også små, enheter. Det er mange her i dag som representerer denne kategorien. Dere er grunnstammen og livsnerven i næringen fra syd til nord, og sørger for at til dels små lokalbefolkninger har et sted å gå til, et lokale for konfirmasjonsfesten, minnestunder, et sted å losjere familie og venner i når folks husvære blir for små.
Dere har også de tøffeste jobbene, de som krever innsats nær sagt på alle områder i tillegg til tilstedeværelse til alle døgnets tider og hele året.
Jeg beundrer dere og vet at Norge trenger dere. Vi i store bedrifter delegerer, tjener godt, kan i større grad ta helgen med familien, og har spesialister som løser det meste for oss. Dere er forbilder på det gode vertskap og de nære ting. Det kommer ikke godt nok frem når de store overskrifter skal skrives, men uten dere ble det trist i landet.
Jeg er glad for at vi har en skikkelig bankett, samlet er vi det norske vertskapet.
Og dere, godt vertskap kjenner vi igjen når vi møter det, god service kjenner vi igjen når vi får det. Espen Holm , leder Av TGI Fridays kjeden vår, som er en av mine kolleger tilstede her i dag sammen med sin sjef Tore Garmo, vet at gjesteopplevelsen ikke blir større enn ansatteopplevelsen. Dette er kjernen i TGI Friday’s kulturen, og det er adoptert i hele konsernet vårt.
I går var jeg i et heldagsmøte i vårt konsern, Umoe AS, sammen med toppsjefene i de 4 andre divisjonene i konsernet sammen med HR direktørene i de samme.
Vår felles sjef og min styreleder Jarle Roth og HR direktøren i konsernet, Inger Johanne Bergstøl hadde lagt opp en utfordrene dag for oss som ble givende og resultatskapende.
Innledningsvis snakket vi om personalkostnadene, og avslutningsvis snakket vi om hva personalkostnadene egentlig er; de representerer den viktigste investering i konsernet og er selve grunnkapitalen i virksomheten vår; alle våre medarbeidere.
Mine damer og herrer:
Bak dette måltidet og bak omtanken for oss alle rundt bordene ligger personalinnsatsen til betjeningen her på Radisson, og som vi alle har erfart så langt under middagen og hittil i dag. Jeg er selv utdannet kokk, og kjenner meg igjen på den gleden det var å vite at den retten vi sendte ut med servitørene ga glede ved bordene og stimuleringen av sansene til gjestene.
Andre Bjerke har en novelle som heter ”De voksnes fest”. Barnet som sitter i trappen i pysj og ser gjestene komme. Som blir hysjet i seng, men sniker seg ned i trappen og lytter. Blir småsnakket med og sendt i seng i igjen. Der i sengen opplevde barnet de voksnes fest. Der kjente han susen i konkylien.
Nå er vi alle på de voksnes fest. Det vi har fått servert av mat og drikke har gledet våre ganer.
Jeg savnet vel egentlig bare rakfisk i dag, men forbausende var det ikke. Hadde det vært rakfisk skulle jeg fortalt dere om Miroslav Matko som takket for maten ute på Norderhovsbygda hvor jeg hører til, der det ble servert rakfisk av den kulørte og stramtluktene sorten; Do kjære Eldrid, etter jeg smake denne rakefisk jeg endelig forstå hvordan Jesus kunne mette 5000 i ørkenen med 5 brød og tre fisker!
Kjære bordlyd og vertskap. Mange av oss her lever av hendelser ved bord. Langt de fleste av oss samles rundt bord mer enn en gang om dagen for bordets gleder, god mat og den viktige samtalen. Det har vi gjort i kveld. Det har vært en herlig stund. Skål for vertskapet og takk for maten.

Sten