søndag 27. mars 2011

Tillit er noe jeg må skaffer meg.

Kjære leser.

Jeg står i prosesser om dagen hvor jeg jeg er blitt særlig bevisst på at tillit er noe jeg må skaffe meg og fortjene, ikke noe jeg automatisk har krav på i kraft av stilling, mandat, innstruks eller lignende.

I min lange karriere og livsløp som leder i hotell- og restaurantnæringen har jeg hatt mange roller. 4 år som lærling i kokkefaget på en arbeidsplass hvor jeg og flere andre lærlinger opplevde at vi ikke kunne stole på ledelsen i forhold til hva vi hadde krav førte meg til organisering i Hotell og restaurantarbeiderforbundet og en alliert for å få rettighetene våre innfridd.
2 år på Klækken Hotell under det nye eierskap der,i 1970 og 1971, ga meg energi som har vart helt til i dag. Finn Carlsen var sjef og eier og ga meg ubegrenset tillit Jeg ble stolt på, jeg ble opplært, jeg ble utfordret og jeg ble en sparringspartner. Jeg leverte tilbake og var til å stole på og jobbet entusiastisk og lange økter som lå milevis utenfor Arbeidsmiljølovens arbeidstidbestemmelser. De viktigste to årene i min læringskurve, og jeg skjønner at jeg hadde flaks ved å havne hos en leder med de beste kvaliteter så tidlig i mitt lederliv.

Jeg skjønner at jeg som leder innledningsvis må gjør som Finn Carlsen. Ansette den (forhåpentligvis) rette person med de rette gaver for oppgavene som skal løses. Gi medarbeideren et klart og definert oppdrag, gjerne supplert med en god innstruks, og så frihet til å løse oppgavene. Være tilgjengelig for medarbeideren og i startfasen evaluere løpende innsatsen og gi feedback både på de gode og de ikke så gode "leveranser". Og så må medarbeideren levere og vise seg tillit verdig. Det innebærer å bidra med det beste medarbeideren har å by på, holde avtaler som er inngått, følge planer og prestere som forutsatt. Dette er den aller enkleste beskrivelse av hva det dreier seg om. Og så er det to parter som skal fortjene tilliten; både medarbeideren og sjefen. Det starter med en ansettelse, jeg fikk jobben jeg søkte, sjefen ga meg tillit, jeg valgte helt frivillig å jobbe for denne sjefen.

Slik starter alle arbeidsforhold. Det baserer seg i utgangspunktet på gjensidig tillit. Jeg opplever i disse dager i en ny situasjon hvor avgjørende det er for at jeg skal oppleve å få tillit at jeg evner å involvere og inkludere bredt, informere godt og levere troverdige handlinger. Ikke slik at alle behøver å like mine beslutninger, men det må oppleves at jeg ikke har noen skjult agenda og at jeg alltid holder hva jeg lover. Så er det slik med de som jobber for meg også, dem som jeg har gitt tillit i utgangspunktet. De må ha en soleklar rett til å prøve og feile, lære av egne feil, be om råd, evne å be om hjelp og selvsagt motta fair feedback. Og så innefor akseptabel tidsramme må begge parter levere prestasjoner som inngir nok tillit. Sjefen er i utgangspunktet den priviligerte som beholder jobben sin og som definerer om den ansatte har tillit. Medarbeideren i en bedrift med god samarbeidskultur vil forhåpentligvis komme til ordet og få den støtte som skal til for å opparbeide seg tillit i jobben sin.

Slik er vår krevende hverdag. Vi definerer selv hvem vi har tillit til og våre kolleger definerer sin tillit til oss. "Vi skal hjelpe hverandre til å bli gode" var en viktig samspillsregel i de mange år jeg ledet Peppes Pizza. Det innebar at vi trente på å få det til etter vår beste kollektive evne.

Jeg vil fortsette å bruke denne samspillsregel som min rettesnor i mitt arbeid og er klar på at tillit ikke er noe jeg fortjener, men må skaffe meg ved troverdig atferd.

Ha en våryr uke!

Sten

søndag 20. mars 2011

Trening gjør mester!

Det gjelder på alle livets områder. Vi nordmenn er minnet på det denne helgen; vi som følger med i vinteridrett. Nok en Bjørgen og Northug helg, Tarjei Bøe verdenscupvinner i skiskyting, en ung finnmarking dukket opp av det "blå" og ble nr. 2 etter Northug i dag. Hvor mye trening ligger ikke bak alle disse prestasjoner.

Kona og jeg har vært på skitur i dag med to guttebarnebarn, 4 og 6 år gamle. I fjor var den eldste bare måtelig interessert i skigåing, og broren ikke overhode. I år har den eldste blomstret, han trives i sporet og 4 åringen tar etter. Han eldste har på sitt vis begynt å trene. Vi ser ferdighetene bedrer seg pr. tur, han fryder seg over å beherske de lange bakker nedover og motet ligger utenpå! Vi fryder oss vi også. Og minsten er inspirert til å følge brodern. Neste år har vi to som trives i sporet.

Alle fortjener en trener, en god veileder, en å lære noe av som fører til bedre ferdigheter. De fleste, tror jeg, liker å arbeide for noen; for en sjef eller en god sak eller for å få til en viktig oppgave en er tilsatt for å gjøre og er gitt ansvar og myndighet som gjør en selv betydningsfull.

Har du en slik en å jobbe for? Du fortjener det. Å gå helt på sjølstell for å øke egne ferdigheter er dobbelt krevende. Mange klarer det ved å bruke nettverk, studere på si og teste ut nye metoder å utføre eget arbeid på, innenfor rammen av det som blir akseptert på jobben. Men den veiledende og interesserte leder følger deg på en helt annen måte enn den som bare er sjefen din og forventer at du gjør jobben din. Den sjefen tar tid til den korte samtalen ofte nok og gir råd og tips, gir anerkjennelse for godt utført jobb og utfordrer deg til å teste ut nye sider hos deg selv ved stadig å sette deg i situasjoner som forutsetter endring og nyorientering.

Kanskje du skal stille større krav til sjefen din. Kanskje sjefen ikke vet at du ikke føler at du blir trent? Kanskje er kommende måned, april, din gjennombruddsmåned hvor du tar sjansen på å be om å bli trenet til større oppgaver, eller til nye måter å løse dem du allerede har? Riski business?
Ja den som intet våger intet vinner. Det er fortsatt sant.

Trening gjør mester. Tren mentalt ut måneden på gjennombrudd for deg selv i april! Good luck.

Helgehilsen fra

Sten

søndag 13. mars 2011

Det vi har fokus på forsterker seg

Det holder ikke å være topp trent og gjøre gode forberedelser uten også å være mentalt trent og bringe seg seg selv i den rette mentale tilstand. Og det gjelder like mye i sportsverdenen som i alle andre sammenhenger der det skal ytes noe, og hvor vi må ha fokus på å levere "varene". Jeg har lært meg til å beskrive det som den "rette tilstand"; det vil si automatisk å gjøre det som er rett, og som krever en bevisst og alltid tilstedeværende prioritering.

Et enkelt bilde: Jeg hilser på alle jeg treffer hver dag, og alltid, med et smil og øyekontakt. Hvor enn jeg treffer noen, til alle døgnets tider og hver gang en mulighet åpner seg. Det innebærer at jeg søker øyekontakt med alle på min vei; i kassa i dagligvarebutikken, i skisporet, på vandring i kontorer og på andre møteplasser, ved henting i barnehagen av barnebarn, ja overalt. Og i skrivende stund blir jeg forlegen; jeg vet at jeg ikke søker øyekontakt med de tiggere i Oslo by jeg passerer og ikke gir til. Jeg har en krevende ny utfordring foran meg!

Ingen av oss (med forbehold for at jeg har forstått psykologene rett) kan forandre andre mennesker. Men vi kan sett andre i situasjoner som skaper forandringer. Et varmt smil, lun øyekontakt og noen varme rosende ord, kan utgjøre et tilnærmet magisk øyeblikk for den som mottar det. Jeg husker fra mange tiår tilbake en liten linje: "Et vennlig ord til den som er din make får du i glansen av et smil tilbake".
Banalt? Ja, kanskje det, men trolig sant.

Over har jeg nevnt enkle eksempler som virker, jeg har erfart det og vet at med et konstant fokus på å møte andre med oppmerksomhet og smil, så vinner jeg stadig nye venner og får et godt forhold til andre.

Så har vi andre krevende områder hvor det å ha et knallsterkt fokus bidrar til suksess. En oppgave har de fleste som leder andre til felles: Vi leder møter.
Hvordan legger vi opp til- og trener mentalt for å sikre at møtet blir godt.
Hvordan trener vi oss til å lage et kvalitetsmål foran hvert møte vi skal lede?

"Etter morgendagens møte skal jeg ved oppsummeringen/debriefen av møtet få feedback fra alle møtedeltakerne om at de følte seg involverte, betydningsfulle, ble lyttet til og respekterte for sine meninger. Jeg fikk ros for en god agenda og at møtet ble avsluttet i henhold til tidsplan. Vi fikk de nødvendige pauser. (I et møte av noen timers varighet).
Det over er et eksempel på et kvalitetsmål. Med et slik formulert kvalitetsmål lager jeg en plan for hvordan jeg skal lede møtet, og er meg bevisst på sørge for at alle deltar, blir lyttet til og får sin rettmessige del av taletiden. Det krever knallhard fokus gjennom hele møtet, oppmerksomhet på kroppspråk og evnen til balansegang mellom å lytte og slippe til viktige meninger og evne til å konkludere og avslutte en sak. Trolig minst like krvende som Northug har det både underveis i et krevenede renn og før oppløpet, når seieren skal hentes hjem.

Jeg tenker at vi kan trene på dette med møter ved å tenke at alle møter er like viktige, også det med bare to i møtet. Og det å trene innebærer å få til adfersendring så resultatene stadig blir bedre!


Ha en fokusert uke.

Sten

søndag 6. mars 2011

"En sannhet er en bølle som man later som man liker"

Sitatet er hentet fra boken "SHANTARAM" av Gregory David Roberts, en murstein av en bok på over 900 sider. Jeg har fått boken av Helga, en mangeårig, kjær og særlig dyktig leder i La Baguette kjeden, og jeg er 150 sider underveis. Vi to har gjennom mange år delt gleden over gode bøker med mye emosjoner!

Jeg har gitt meg selv bloggefri et par uker, ikke klart å finne et tema som jeg selv har tent på. Så kom dette. Sitatet er fra en kvinne ved navn Karla som hovedpersonen i romanen får et beundrende forhold til. Vi er i Bombay gjennom flere år, og Sin som er navnet hovedpersonen har fått av sin indiske hjelper, han kommer opprinnelig fra New Sealand og har flyktet fra en langvarig fengselsdom for mange bankran med våpen, og vi følger hans mangfoldige opplevelser. At jeg selv har vært to ganger i India gir ekstra nærhet til de beskrevne forhold.

"En sannhet er en bølle som man later som man liker"; hvorfor traff den setningen meg så kraftig. I Umoe Restaurant Group var en viktig samspillsregel følgende: " Vi skal gi hverandre og skaffe oss feedback". Jeg mener den er aktiv der fortsatt!
For meg har det vært krevende både å gi, spesielt negativ feedback, og å skaffe meg ærlig feedback på effekt jeg har hatt på medarbeidere, styremedlemmer og forbindelser. Særlig krevende har det vært å skaffe meg feedback på egen adferd og effekt jeg har hatt på den negative siden.
En bevisst utvikling av en god kommuniksajonskultur, ikke minst ved hjelp av mangeårig kursing og utfordrende mentoring av psykologene Bente Marie og Heid Ihlen, bidro til at vi ble mange som følte det trygt å være ærlige med hverandre. Flere hundre ledere har gått Ihlen kursene siden oppstart i 1994/95.

Så skjønner jeg gjennom egen erfaring at effekten av min veldige kraft når jeg har såret og rammet andre med uforstand har vært som å gi en annen en "på tygga". Så har heldigvis opptil flere gitt meg negativ feedback på slik adferd, og jeg har nok klart å ta imot med et åpent sinn og slik at den andre har følt at jeg har satt pris på denne feedback.
Sannheten er tosidig; det å få en midt på trynet (velfortjent) har jeg ikke likt. Det har smertet. Mest har det smertet at jeg har opptrådd slik at det har vært nødvendig å gi meg feedback, gjort meg oppmerksom på hvor uklok jeg har vært. Jeg har ikke ønsket å opptre så dumt; ikke planlagt det i alle fall.
Den andre siden av dette er, at smerten til tross; en god og trygg bedriftskultur åpner for feedback som setter oss i situasjoner som kan skape positive forandringer.

Takk til alle som var der for meg, ga meg en rett på tygga og åpnet muligheten til åpositiv endring. Mange av dere vet hvem jeg har grunn til å takke.

Ha en herlig uke! Vinn gull selv, gjerne i sammen med andre!

Sten