Frivillig!

Kjære leser.

Lørdag ettermiddag var jeg i Peer Gynt huset på Vinstra. Som styreleder i Peer Gynt AS deltok jeg i en samling som kst. adm.dir. May Brit Støve og hennes dyktige medarbeidere hadde innvitert frivillige til. Hvilke frivillige? Jo frivillige hjelpere som bidrar til at det er mulig å gjennomføre Ibsens skuespill Peer Gynt på utendørs scenen ved Gålåvann i Gudbrandsdalen. Hit kommer flere tusen hvert år for å få denne enestående og storslagne opplevelsen.
Det er et samspill mellom profesjonelle aktører og amatører på scenen og i orkestergraven, og det er et samspill mellom administrasjonen og tallrike hjelpere som avvikler trafikk, holder rent, ordner med kostymer, hjelper med bevertning og en rekke andre oppgaver det trenges frivillige hender til.

Det er i sannhet en stor gruppe mennesker som trolig føler at de er med på noe som er større enn seg selv. Og da er du ikke parkeringsvakt, men parkeringshjelper og tilrettelegger for den gode opplevelsen! Alle disse som hver for seg har tilsynelatende små "roller" er med på å bygge et teater"tempel" i fjellbygden og leverer sin del av opplevelsen tilskuerne sent vil glemme.

Jeg snakket med en som akkurat hadde fått ny jobb og skulle tiltre snart. Han fortalte at han hadde et absolutt krav til den nye arbeidsgiver; han måtte ha fri under Peer Gynt stevnet i august som vesentlig aktør og blant de ansvarlige i Teaterlaget på Vinstra. Og han skrøt av Svein Sturla Hungnes, vår kunstneriske leder, sine evner til å forene og motivere, ja regissere denne store flokken av aktører til et felles mål: Levere over evne!

Vi er vel alle en slags frivillige. Vi er i hovedsak frivillige i den jobben vi har, jobber frivillig for sjefen vår, og det er frivillig at vi omgås våre venner og kolleger. Ikke at det alltid er like lett og greit, men vi måler det vel opp mot alternativene. Så tenker jeg at vi må jo ha arbeid og lønn, vi trenger trygghet for vår familieøkonomi og vi trenger våre venner. Og så går det på helsa løs hvis ulempene blir for store. Klarer vi da å bryte ut, eller ta det nødvendige oppgjør, den nødvendige samtalen som kanskje kan avhjelpe smerten jeg bærer på.

Jeg har i en tidligere blogg snakket om at det ikke er noen premie å hente uten smerte. Og smerte i denne sammenhengen kan være å ta det vanskelige initiativet til den nødvendige samtalen. Vi på Ringerike ønsker oss 4 felts vei fra Oslo og vi ønsker oss jernbanespor gjennom Nordmarka (ny trasse for Bergensbanen) så vi kan pendle på 20 minutter til Oslo. De fleste av oss vil ha både vei og bane. Men smerte vil vi ikke ta. "Ikke over min tomt eller tett ved der jeg bor". "Ikke noe landbruksareal må tas". Ikke del bygda vår i to! Jeg sier at vi får aldri hverken 4 felt eller jernbane om vi ikke innser at vi må ta smerten. Og det må vi si høyt og ofte og venne oss til at det er realiteten ved endring og omstilling.

Så folkens, har du en slik plage som det bare er en kurerende medisin å ta for: Det modige skritt for den nødvendige samtalen eller det viktige valget ved å heller velge en noe usikker fremtid på kort sikt enn en stor daglig plage som bygger seg op til fysisk smerte. Det er spennende og fryktinngytende å stupe fra et par meter høyere enn normalen. Men det går bra! Vi overlever og kommer opp av vannet igjen og ser nye muligheter.

Ha en herlig uke frem mot påske og kos dere da, og til de av mine lesere som jobber på restaurant i påskedagene, kos dere med og for gjestene!

Sten