Ros og anerkjennelse og litt om saklighet.

Kjære leser.

Etter noen runder med professor Arne Næss sine teser om saklighet
nevner jeg igjen hans første tese:
"Unngå personkarakteristikker og påstander om motiver, gå til saken"
Jeg må nesten hver dag minne meg om dette. Det er virkelig energi på avveie å bruke tid på og spekulere i mulige motiver hos andre og så forholde meg til dem som en realitet. Slik utsetter jeg bare en nødvendig handling:
"Du, jeg trenger å snakke med deg om en sak. Jeg har oppfattet deg slik at du mener at det jeg gjorde i saken vi hadde oppe i forrige uke var uklokt. Har jeg oppfattet deg rett?"
Dette er et eksempel på å "gå til saken". Jeg bruker ikke tid på å karakterisere den andre som vrang og vanskelig, jeg bruker ikke tid på å tenke på om den andre har et skjult motiv. Jeg går rett på og tar opp noe som uroer meg, og jeg kaster ikke bort tiden. Jeg tar det nå! Klok mann han Arne Næss.

Så til ros og anerkjennelse.
Det er det etter mitt skjønn altfor lite av i møter og samvær og der mulighetene åpenbart finnes hver dag. Og når noen blir rost eller anerkjent blr den angjeldene personen sett og satt pris på.
Jeg fikk anledning til å treffe en veldig klok og reflektert doktorgradsstudent på 29 år i forrige uke. Han kom til Norge som 13 åring fra Etiopia. Vi kommer sikkert til å legge merke til denne karen i norsk samfunnsliv om noen år.
Blant mange saker vi snakket om, min eldste bror er mentor for ham, og derfor ble jeg den heldige som traff denne karen, var noe han hadde opplevd som litt urettferdig og sårende. Sjefen hans hadde gitt ham enn skikkelg korreks i manges påhør fordi han ankom for sent til et møte. Dette følte han urettferdig og sårende og jeg fikk et inntrykki av at hans sjef kanskje ikke var av det helt kloke "slaget".
Jeg spurte ham så om hva han trodde sjefen hans sa om ham til andre. Da fortale han at hun helt sikker snakket godt om ham, og han hadde flere eksempler på det. Det viste seg at han satte stor pris på sjefen, men det inntrufne såret ham svært.
Jeg spurte ham så hvor ofte han ga ros og anerkjennelse til sin sjef. Det hadde han aldri tenkt på, men det kommer han åpenbart nå til å gjøre.
"Du, jeg er veldig glad for å ha deg som sjef. Du har bidratt masse til det jeg nå får til. Så har jeg en sak jeg må drøfte med deg, og som jeg trenger din hjelp til. Husker du at du ga meg en korreks foran alle de andre da jeg kom for sent i møtet i forrige uke. Jeg ble veldig lei meg. Det var dumt å komme for sent. Så tenker jeg at jeg hadde hatt mere nytte av at du hadde tatt dette opp med meg etter møtet enn i møtet. Fint om du hjelper meg til å forstå hvordan jeg må opptre så slike hendelser ikke inntreffer igjen."

Tenk på alle de muligheter vi har hver dag til å gi ros og positiv oppmerksomhet til andre. Det er trolig et godt treningsområde for alle. Alle gjør jo i utgangspunktet sitt beste for å løse oppgavene sine på en god måte. Vi som har kolleger kan jo si fra til kollegaen at "jeg synes du var veldig flink med den kunden", og hvorfor jeg syntes det. Trolg blir den andre glad. "Hei sjef, det er hyggelig å jobbe under din ledelse. Gleder meg hver dag til det".
Til kassadamen:"Det var et godt smil og fin øyekontakt du ga meg". Troligt ikke det de får høre hver dag.
Tren på daglig gledelse.
Ha en herlig ukeslutt.

Sten