Alle trenger en!

Kjære leser.

Det er søndag kveld nå. Fredagen ble borte i en røyk! Jeg hadde bare en avtale den dagen og en middag i Oslo, der vår eier i Umoe AS holdt sin årlige julemiddag for medarbeidere ved hans hovedkontor og øvrige ledere i konsernet med ledsagere.
Altså en dag med tid nok til den ukentlige blogg, men inspirasjonen var ikke der på fredag.Så ble middagen som vanlig en høytidsstund med et vertskap som ville sine gjester det aller beste. Og formiddagsmøtet ble det godt utbytte av. Men jeg trengte tiden frem til søndagskvelden for den ukentlige blogg.
Tirsdag var det begravelse for Arne Brede, en god klubbvenn gjennom mange år. Brått borte, 74 år gammel, vi trodde han skulle leve lenge. Nå er Åse alene i sitt store våningshus på Nes i Ådal, og den hun trengte mest ved siden av seg er borte. Hun har barn og barnebarn, og er nær dem, men den nære er borte. Nå må vi hegne om henne, og sørge for at vi 11 andre i gutte(gubbe)klubben alltid har henne med på listen når vi øvrige møtes med våre.
Sven er en som jeg mentalt er nær, det vil si at jeg ofte tenker på han og er takknemlig for alt vi har opplevd sammen. Så mailes og ringes vi når behovet blir stort. Han var på TV denne uken, kanal 5, der jeg aldri er. Program om det vi ikke forstår. Da Uri Geller var i Norge første gang ble Sven facinert av hva han så, og besluttet seg for å ta ut av seg alle sine sanser i samspill med andre. Sven og jeg møttes på samme arbeidsplass i 1970, og vi har litt "off and on" vært kolleger det mest av tiden siden den gangen. Sven er et levende bevis på at det er mere mellom himmel og jord enn det man forstår. Han bøyer skjeer som Uri Geller, han leser folks innerste tanker og dokumenterer at han kan det. Forbløffende. Og samtidig er han ydmyk og pretenderer ikke å ha "Snåsamann egenskaper". Men han har et offensivt syn på livet, mister aldri motet og tør mere enn de fleste jeg kjenner. Jeg trenger Sven!

Så har jeg også denne uken igjen fått dokumentert gjennom selvopplevde situasjoner i samspill med andre betydningen av å bli sett, anerkjent, bli oppmuntret av en kollega, bli stolt på og ikke minst forståelsen av at alle trenger minst en som er der for seg!
Et gyllent øyeblikk er det når en kollega sier at du betyr noe for en. Få jobbe i samspill med nettopp deg. Den positive effekt av å rose personen i resepsjonen for det varme smil hun leverer hver gang ved besøk i bedriften, det får du i glansen av et smil tilbake. For de fleste holder det med en slik nær seg. Og så er det så mange som ikke har akkurat det. Hva holder oss tilbake? Er det en funksjonshemning, som ikke synes fysisk?
La uken som kommer være en uke hvor vi som er en del av dette bloggfelleskapet byr på det beste i oss selv og opplever at gleden hos den eller de andre gir et påfyll som varmer og øker tilbøyeligheten til å gjøre mere av det samme.
Det vi har fokus på blir forsterket, skrev jeg i forrige ukes blogg. På dette området er det bare å øse på!
Ha en flott uke der dere kommer nærrmere minst den ene andre! Og det gjelder for meg også!

Sten