Kjære leser.
I forrige uke deltok jeg i en lansering av ISO 26000, en veileder innenfor området samfunnsansvar som vil være all verdens virksomheters viktigste "guide" på området. Den er blitt til gjennom mange komiteers arbeid og med tilslutnig fra omlag 100 nasjoner inklusive Kina. ISO 26000 er omnfangsrik og omfattende, og mer tilgjengelig for bedrift type Statoil enn for "Bilverkstedet på Økern". For siste bedriftstype, og dem er det flest av, vil forenkling og en "oversettelse" til enkel nok bruk være et must. Men å være seg bevisst at alle bedrifter og virksomheter bærer en forpliktelse til å vise samfunnsansvar, må alle med lederansvar ta innover seg.
ISO 26000 er ikke et noe man kan sertifisere seg i forhold til, men den veileder oss på nær sagt alle tenkelige områder innenfor temaet.
Trolig må mange bedrifter ved deres ledere få nye vaner. Det er et samfunnsansvar å være seg bevisst at man ansetter både kvinner og menn i bedriften, og rapporterer hvilken miks man har i årsberetningen. Det er et samfunnsansvar å legge planer for- og gjøre forebyggende tiltak i bedriften for å holde et lavt sykefravær, eller sagt på en annen måte, et høyt arbeidsnærvær!
Det er et samfunnsansvar å søke og integrere våre nye landsmenn inn i virksomhetene våre. Det er et samfunnsansvar å stille krav til virksomhetens leverandører at de kan dokumentere at varer de selger til oss ikke er fremkommet gjennom barnearbeid.
Listen er lang og virskomhetene kan påregne mye oppmerksomhet i årene som kommer i relasjon til utøvelse av samfunnsansvar.
Det ligger altså i kortene at det ikke lenger holder bare å holde seg innenfor norsk lov og tenke at en har sitt "på det tørre". Vi må nok orientere oss bredere enn som så.
Og da må det trolig nye vaner til. Da man nok etableree en sjekkliste i forhold til virksomhetens art, og hvor forhold knyttet til krav til leverandører, rekruttering, integrering, utslipp og avfall m.m., får sin regelmessige oppmerksomhet.
I dag kom nyheten om at små bedriter slipper revisjonsplikten. Bevissthet omkring samfunnsansvar slipper vi ikke unna!
Ha en tenksom helg.
Sten
fredag 17. desember 2010
fredag 10. desember 2010
Nye vaner?
Kjære leser.
Vi går inn i jule- og nyttårsfeiringen og det er tid for tradisjoner og "same procedure as every year".
Jeg har ingen forslag til nye vaner og ny kvalitet i jule- og nyttårsfeieringen, og håper for alle at det blir hyggelig. For mange, dessverre, vet vi det ikke blir slik.
Som styreleder i en barnevernsinstitusjon gjennom 27 år er jeg smertelig blitt klar over at noen har skikkelig uflaks ved fødsel, og er nærmest forutbestemt til å få et dårlig liv, bli plaget og utsatt for vannskjøtsel. De fleste av disse barna har det ikke ok til jul. Heldigvis fanges mange opp og kommer i gode fosterhjem, eller på institusjon der kvalifiserte ansatte gjør sitt beste for å rette opp skakkjørt tilværelse. Jeg har sjelden møtt mere dedikerte ansatte enn de som jeg har truffet gjennom dette vervet med en glød for å bidra til bedre liv for andre.
Så leste jeg på nettutgaven av Ukeavisen i dag om en fast blogger til Harvard Business Review, Cleve Stevens, som nevner 4 spesifikke ønsker ansatte har for "gaven" fra sjefen til jul:
Kjærlighet/Bry deg om meg, se meg!
Vekst; tilrettelgg for en bedriftskultur for utvikling av meg.
Gi meg mulighet til å bidra, innvolver meg.
Mening; gi meg den gode følelsen av at mitt arbeid er viktig, jeg er en del av
noe større enn meg selv.
Så tenker jeg at det vil nok de fleste sjefer gjerne levere til sine medarbeidere. Men gitt at det ikke allerede er slik, hvilke nye vaner må sjefen få for å levere dette? Og når disse er definerte, hvordan endre egen atferd så dette blir en tilstand?
En god venn av meg sa til meg overbevisningens kraft forrige uke at han hadde tilgode å oppleve en toppsjef som markant hadde endret vaner og levert ny kvalitet i sitt lederskap selv om de fleste hadde vært gjennom en rekke programmer med sikte på nettopp dette.
"Gammel vane er vond og vende" sier et gammelt ordtak. Det er fortsatt rett. Og når en dårlig vane sitter godt, og som må endres for at de ansatte skal oppleve at sjefen gir dem "gavene" er det et krevende foretak å få til. Først og femst må sjefen selv være interessert i å øke sin egen selvinnsikt. Og da må også sjefen evne å tilrettelegge for å motta feedback fra sine medarbeidere på en slik måte at det oppleves trygt også å gi negativ feedback.
En god vane uansett, og for alle, er hver dag å smile til dem man treffer, si hei til den man møter i korridoren, og stikke hode inn i døråpningen der man passerer og hilse blidt. Det funker sånn i starten, om den vanen ikke er innarbeidet.
Jeg kommer tilbake til saken i senere blogger, og så tenker jeg at jeg må legge inn et ekstra gear denne julen for å bli enda flinkere til å være blid og se andres behov før mine.
Ha en herlig helg.
Sten
Vi går inn i jule- og nyttårsfeiringen og det er tid for tradisjoner og "same procedure as every year".
Jeg har ingen forslag til nye vaner og ny kvalitet i jule- og nyttårsfeieringen, og håper for alle at det blir hyggelig. For mange, dessverre, vet vi det ikke blir slik.
Som styreleder i en barnevernsinstitusjon gjennom 27 år er jeg smertelig blitt klar over at noen har skikkelig uflaks ved fødsel, og er nærmest forutbestemt til å få et dårlig liv, bli plaget og utsatt for vannskjøtsel. De fleste av disse barna har det ikke ok til jul. Heldigvis fanges mange opp og kommer i gode fosterhjem, eller på institusjon der kvalifiserte ansatte gjør sitt beste for å rette opp skakkjørt tilværelse. Jeg har sjelden møtt mere dedikerte ansatte enn de som jeg har truffet gjennom dette vervet med en glød for å bidra til bedre liv for andre.
Så leste jeg på nettutgaven av Ukeavisen i dag om en fast blogger til Harvard Business Review, Cleve Stevens, som nevner 4 spesifikke ønsker ansatte har for "gaven" fra sjefen til jul:
Kjærlighet/Bry deg om meg, se meg!
Vekst; tilrettelgg for en bedriftskultur for utvikling av meg.
Gi meg mulighet til å bidra, innvolver meg.
Mening; gi meg den gode følelsen av at mitt arbeid er viktig, jeg er en del av
noe større enn meg selv.
Så tenker jeg at det vil nok de fleste sjefer gjerne levere til sine medarbeidere. Men gitt at det ikke allerede er slik, hvilke nye vaner må sjefen få for å levere dette? Og når disse er definerte, hvordan endre egen atferd så dette blir en tilstand?
En god venn av meg sa til meg overbevisningens kraft forrige uke at han hadde tilgode å oppleve en toppsjef som markant hadde endret vaner og levert ny kvalitet i sitt lederskap selv om de fleste hadde vært gjennom en rekke programmer med sikte på nettopp dette.
"Gammel vane er vond og vende" sier et gammelt ordtak. Det er fortsatt rett. Og når en dårlig vane sitter godt, og som må endres for at de ansatte skal oppleve at sjefen gir dem "gavene" er det et krevende foretak å få til. Først og femst må sjefen selv være interessert i å øke sin egen selvinnsikt. Og da må også sjefen evne å tilrettelegge for å motta feedback fra sine medarbeidere på en slik måte at det oppleves trygt også å gi negativ feedback.
En god vane uansett, og for alle, er hver dag å smile til dem man treffer, si hei til den man møter i korridoren, og stikke hode inn i døråpningen der man passerer og hilse blidt. Det funker sånn i starten, om den vanen ikke er innarbeidet.
Jeg kommer tilbake til saken i senere blogger, og så tenker jeg at jeg må legge inn et ekstra gear denne julen for å bli enda flinkere til å være blid og se andres behov før mine.
Ha en herlig helg.
Sten
søndag 5. desember 2010
Alle trenger en!
Kjære leser.
Det er søndag kveld nå. Fredagen ble borte i en røyk! Jeg hadde bare en avtale den dagen og en middag i Oslo, der vår eier i Umoe AS holdt sin årlige julemiddag for medarbeidere ved hans hovedkontor og øvrige ledere i konsernet med ledsagere.
Altså en dag med tid nok til den ukentlige blogg, men inspirasjonen var ikke der på fredag.Så ble middagen som vanlig en høytidsstund med et vertskap som ville sine gjester det aller beste. Og formiddagsmøtet ble det godt utbytte av. Men jeg trengte tiden frem til søndagskvelden for den ukentlige blogg.
Tirsdag var det begravelse for Arne Brede, en god klubbvenn gjennom mange år. Brått borte, 74 år gammel, vi trodde han skulle leve lenge. Nå er Åse alene i sitt store våningshus på Nes i Ådal, og den hun trengte mest ved siden av seg er borte. Hun har barn og barnebarn, og er nær dem, men den nære er borte. Nå må vi hegne om henne, og sørge for at vi 11 andre i gutte(gubbe)klubben alltid har henne med på listen når vi øvrige møtes med våre.
Sven er en som jeg mentalt er nær, det vil si at jeg ofte tenker på han og er takknemlig for alt vi har opplevd sammen. Så mailes og ringes vi når behovet blir stort. Han var på TV denne uken, kanal 5, der jeg aldri er. Program om det vi ikke forstår. Da Uri Geller var i Norge første gang ble Sven facinert av hva han så, og besluttet seg for å ta ut av seg alle sine sanser i samspill med andre. Sven og jeg møttes på samme arbeidsplass i 1970, og vi har litt "off and on" vært kolleger det mest av tiden siden den gangen. Sven er et levende bevis på at det er mere mellom himmel og jord enn det man forstår. Han bøyer skjeer som Uri Geller, han leser folks innerste tanker og dokumenterer at han kan det. Forbløffende. Og samtidig er han ydmyk og pretenderer ikke å ha "Snåsamann egenskaper". Men han har et offensivt syn på livet, mister aldri motet og tør mere enn de fleste jeg kjenner. Jeg trenger Sven!
Så har jeg også denne uken igjen fått dokumentert gjennom selvopplevde situasjoner i samspill med andre betydningen av å bli sett, anerkjent, bli oppmuntret av en kollega, bli stolt på og ikke minst forståelsen av at alle trenger minst en som er der for seg!
Et gyllent øyeblikk er det når en kollega sier at du betyr noe for en. Få jobbe i samspill med nettopp deg. Den positive effekt av å rose personen i resepsjonen for det varme smil hun leverer hver gang ved besøk i bedriften, det får du i glansen av et smil tilbake. For de fleste holder det med en slik nær seg. Og så er det så mange som ikke har akkurat det. Hva holder oss tilbake? Er det en funksjonshemning, som ikke synes fysisk?
La uken som kommer være en uke hvor vi som er en del av dette bloggfelleskapet byr på det beste i oss selv og opplever at gleden hos den eller de andre gir et påfyll som varmer og øker tilbøyeligheten til å gjøre mere av det samme.
Det vi har fokus på blir forsterket, skrev jeg i forrige ukes blogg. På dette området er det bare å øse på!
Ha en flott uke der dere kommer nærrmere minst den ene andre! Og det gjelder for meg også!
Sten
Det er søndag kveld nå. Fredagen ble borte i en røyk! Jeg hadde bare en avtale den dagen og en middag i Oslo, der vår eier i Umoe AS holdt sin årlige julemiddag for medarbeidere ved hans hovedkontor og øvrige ledere i konsernet med ledsagere.
Altså en dag med tid nok til den ukentlige blogg, men inspirasjonen var ikke der på fredag.Så ble middagen som vanlig en høytidsstund med et vertskap som ville sine gjester det aller beste. Og formiddagsmøtet ble det godt utbytte av. Men jeg trengte tiden frem til søndagskvelden for den ukentlige blogg.
Tirsdag var det begravelse for Arne Brede, en god klubbvenn gjennom mange år. Brått borte, 74 år gammel, vi trodde han skulle leve lenge. Nå er Åse alene i sitt store våningshus på Nes i Ådal, og den hun trengte mest ved siden av seg er borte. Hun har barn og barnebarn, og er nær dem, men den nære er borte. Nå må vi hegne om henne, og sørge for at vi 11 andre i gutte(gubbe)klubben alltid har henne med på listen når vi øvrige møtes med våre.
Sven er en som jeg mentalt er nær, det vil si at jeg ofte tenker på han og er takknemlig for alt vi har opplevd sammen. Så mailes og ringes vi når behovet blir stort. Han var på TV denne uken, kanal 5, der jeg aldri er. Program om det vi ikke forstår. Da Uri Geller var i Norge første gang ble Sven facinert av hva han så, og besluttet seg for å ta ut av seg alle sine sanser i samspill med andre. Sven og jeg møttes på samme arbeidsplass i 1970, og vi har litt "off and on" vært kolleger det mest av tiden siden den gangen. Sven er et levende bevis på at det er mere mellom himmel og jord enn det man forstår. Han bøyer skjeer som Uri Geller, han leser folks innerste tanker og dokumenterer at han kan det. Forbløffende. Og samtidig er han ydmyk og pretenderer ikke å ha "Snåsamann egenskaper". Men han har et offensivt syn på livet, mister aldri motet og tør mere enn de fleste jeg kjenner. Jeg trenger Sven!
Så har jeg også denne uken igjen fått dokumentert gjennom selvopplevde situasjoner i samspill med andre betydningen av å bli sett, anerkjent, bli oppmuntret av en kollega, bli stolt på og ikke minst forståelsen av at alle trenger minst en som er der for seg!
Et gyllent øyeblikk er det når en kollega sier at du betyr noe for en. Få jobbe i samspill med nettopp deg. Den positive effekt av å rose personen i resepsjonen for det varme smil hun leverer hver gang ved besøk i bedriften, det får du i glansen av et smil tilbake. For de fleste holder det med en slik nær seg. Og så er det så mange som ikke har akkurat det. Hva holder oss tilbake? Er det en funksjonshemning, som ikke synes fysisk?
La uken som kommer være en uke hvor vi som er en del av dette bloggfelleskapet byr på det beste i oss selv og opplever at gleden hos den eller de andre gir et påfyll som varmer og øker tilbøyeligheten til å gjøre mere av det samme.
Det vi har fokus på blir forsterket, skrev jeg i forrige ukes blogg. På dette området er det bare å øse på!
Ha en flott uke der dere kommer nærrmere minst den ene andre! Og det gjelder for meg også!
Sten
torsdag 25. november 2010
Det vi har fokus på blir forsterket
Kjære leser.
I dag har jeg (igjen) hatt en flott dag. Helt fra jeg dro hjemmefra kl.07.30 med Djupskolen til Hans Christian Medlien i "Lucky Næroset" på Moelv som destinasjon, var jeg innstilt på det.
Jeg var elev på Djupskolen med et supert skoletilbud: Første foredrag var av Geir Arne Helgeland som var en av deltakerne på Lars Monsens ekspedisjon "Ingen grenser" som gikk på TV 2 tidligere i år.
Han har begge bena amputerte under knærne. Men funksjonshemmet er han åpenbart ikke, og det har han bevist gjennom den ekspedisjonen. Han er bare ikke som alle andre. Men hvem av oss er det? Hans klare budskap var: Alle har grenser, men test dem. Du klarer mere enn du tror.
Hvem av oss har ikke egne følte begrensninger? Sjenanse, mørkeredsel, frykt for å ta ordet i større forsamlinger, holder igjen egen oppfatning i en samtale eller et møte av frykt for å såre noen, eller vi avstår fra kommentarer vi har på tungen men ikke tør fremføre, fordi det kan skade vår "sak".
Hva er egentlig en funksjonshemning? Den definerer vi først og fremst selv.
Ekteparet Unni og Magnar Kleiven fra Bamble var andre store opplevelse. Han lege og hun opprinnelig lærer. Han forfatter av flere bøker og særlig fokus på hva som er helsebringende. De fikk sønn nr. 3 for 25 år siden. Han er autist og de fortalte historien om hvordan de skjønte at det å håndtere situasjonen med sønnen var begripelig og mulig. De ga oss tilgang til sine positive tankebaner og forsterket Geir Arne Hagelunds historie om at det du har fokus på blir forsterket.
Vi fikk inspirasjon til å reise hjem og trene på å være tilstede i nuet.
Jeg skal legge ned avisen når Eva tar initiativ til en samtale eller forteller om dagens hendelser. Jeg er ikke god på det!
Glede er også et valg.
Jeg velger meg en glad ukeslutt. Takk til Hans Christian Medlien, hans kone Gro og de gode medhjelpere på Djupskolen, som sørget vel for elevene sine, også denne skoledagen. Djupskolen fortsetter i 2011 med et flott program. Anbefales på det sterkeste!
Ha en glad helg.
Sten
I dag har jeg (igjen) hatt en flott dag. Helt fra jeg dro hjemmefra kl.07.30 med Djupskolen til Hans Christian Medlien i "Lucky Næroset" på Moelv som destinasjon, var jeg innstilt på det.
Jeg var elev på Djupskolen med et supert skoletilbud: Første foredrag var av Geir Arne Helgeland som var en av deltakerne på Lars Monsens ekspedisjon "Ingen grenser" som gikk på TV 2 tidligere i år.
Han har begge bena amputerte under knærne. Men funksjonshemmet er han åpenbart ikke, og det har han bevist gjennom den ekspedisjonen. Han er bare ikke som alle andre. Men hvem av oss er det? Hans klare budskap var: Alle har grenser, men test dem. Du klarer mere enn du tror.
Hvem av oss har ikke egne følte begrensninger? Sjenanse, mørkeredsel, frykt for å ta ordet i større forsamlinger, holder igjen egen oppfatning i en samtale eller et møte av frykt for å såre noen, eller vi avstår fra kommentarer vi har på tungen men ikke tør fremføre, fordi det kan skade vår "sak".
Hva er egentlig en funksjonshemning? Den definerer vi først og fremst selv.
Ekteparet Unni og Magnar Kleiven fra Bamble var andre store opplevelse. Han lege og hun opprinnelig lærer. Han forfatter av flere bøker og særlig fokus på hva som er helsebringende. De fikk sønn nr. 3 for 25 år siden. Han er autist og de fortalte historien om hvordan de skjønte at det å håndtere situasjonen med sønnen var begripelig og mulig. De ga oss tilgang til sine positive tankebaner og forsterket Geir Arne Hagelunds historie om at det du har fokus på blir forsterket.
Vi fikk inspirasjon til å reise hjem og trene på å være tilstede i nuet.
Jeg skal legge ned avisen når Eva tar initiativ til en samtale eller forteller om dagens hendelser. Jeg er ikke god på det!
Glede er også et valg.
Jeg velger meg en glad ukeslutt. Takk til Hans Christian Medlien, hans kone Gro og de gode medhjelpere på Djupskolen, som sørget vel for elevene sine, også denne skoledagen. Djupskolen fortsetter i 2011 med et flott program. Anbefales på det sterkeste!
Ha en glad helg.
Sten
fredag 19. november 2010
66 og herlig fri!
Kjære leser.
Wenche Myhre sang; når jeg blir 66 så gjør seg som jeg vil!
I dag er jeg 66 og er takknemlig for at jeg er nådd så langt aldersmessig.
I TV ruta ved stolen jeg sitter ruller "Nytt på Nytt" tullet over skjermen, og jeg har glede av at det tulles skikkelig, og at det er konseptet.
Jeg hadde et godt morgenmøte i dag med en leder jeg setter pris på, og som jeg vil virke sammen med. Jeg spiste en herlig tidliglunch på Fattigmann på Sandvika Storsenter invitert av to av mine nærmeste kolleger gjennom en årrekke, og jeg holdt foredrag kl.12.oo for 20 ledere i en internasjonal storbedrift om "Verdiforankret lederskap".
Jeg er altså fortsatt aktuell og brukandes og veldig lysten på å bruke min energi sammen med andre, og så opplever jeg at det å "by på meg selv", by på opplevelser der jeg har lært at den effekt jeg har hatt på andre ikke alltid har vært positiv, gir mening for andre. Modige kolleger har gitt med ærlig feedback på slik adferd og jeg har skjønt at de har hatt rett. Det har gitt ny innsikt og muligheter for ny kvalitet fra min side og nye metoder i trening av andre.
Så¨har jeg også blitt inspirert av Hans Christian Medlien i "Lucky Næroset" til å legge inn mere moro og mere konstruktiv "galskap" i livet fremover. Jeg skal dele erfaringene med slik energibruk med dere.
Ha en herlig helg.
Sten
Wenche Myhre sang; når jeg blir 66 så gjør seg som jeg vil!
I dag er jeg 66 og er takknemlig for at jeg er nådd så langt aldersmessig.
I TV ruta ved stolen jeg sitter ruller "Nytt på Nytt" tullet over skjermen, og jeg har glede av at det tulles skikkelig, og at det er konseptet.
Jeg hadde et godt morgenmøte i dag med en leder jeg setter pris på, og som jeg vil virke sammen med. Jeg spiste en herlig tidliglunch på Fattigmann på Sandvika Storsenter invitert av to av mine nærmeste kolleger gjennom en årrekke, og jeg holdt foredrag kl.12.oo for 20 ledere i en internasjonal storbedrift om "Verdiforankret lederskap".
Jeg er altså fortsatt aktuell og brukandes og veldig lysten på å bruke min energi sammen med andre, og så opplever jeg at det å "by på meg selv", by på opplevelser der jeg har lært at den effekt jeg har hatt på andre ikke alltid har vært positiv, gir mening for andre. Modige kolleger har gitt med ærlig feedback på slik adferd og jeg har skjønt at de har hatt rett. Det har gitt ny innsikt og muligheter for ny kvalitet fra min side og nye metoder i trening av andre.
Så¨har jeg også blitt inspirert av Hans Christian Medlien i "Lucky Næroset" til å legge inn mere moro og mere konstruktiv "galskap" i livet fremover. Jeg skal dele erfaringene med slik energibruk med dere.
Ha en herlig helg.
Sten
fredag 12. november 2010
En ting av gangen
Kjære leser.
Jeg var med i et stort møte med mange medarbeidere i et Oslo firma denne uken. Min oppgave var å holde et foredrag om bedriftskultur; hvordan lederen påvirker og har ansvar for å utvikle god kultur i bedriften. Ledelse er i bunn og grunn kulturutvikling!
Lederen til disse ca. 50 medarbeiderne hadde 8 måneder bak seg i lederjobben, og ga en orientering om status på ulike områder, og som de 50 i salen påvirkes av. Det gjorde ham tydelig og ydmykt, direkte og pedagogisk tilgjengelig.
Deretter delte vi på ansvaret og jobben med å undersøke med de 50 om hvordan de hadde det i jobbene sine. Hvordan var status på kommunikasjon mellom inne- og uteapparatet? Hvordan følte de seg ved besøk på hovekontoret. Hvordan var kvaliteten på den løpende informasjonen etc.etc.
Alle som arbeider i et firma vet hvordan de har det, og hva som gir dem påfyll i hverdagen. Alle vet hva som demotiverer og som de skulle ønske seg endring på.
Alt dette fikk vi frem, det ble notert på flipoverark og hengt opp.
Deretter prioriterte vi sammen de tre viktigste områdene for forbedring, diskuterte status her, målene, og hva som kan hindre oss i å nå dem. Deretter kom løsningene på plass og handlinger besluttet. Om 3 måneder er det nytt allmøte. Da er det sannhetens øyeblikk. Ble det noe av handlingene som ble besluttet?
Under den nye lederen er det all grunn til å regne med det!
Og det vesentlige her var å prioritere kun tre av alle de områdene det var ønsket bedring på. En ting av gangen ble her tre, som hang i sammen, og ikke en plan for å forbedre seg på alt. Det har en tendens til å bli en fiasko. Alt for ofte setter vi oss så mange mål samtidig at det ender med frustrasjon og mismot.
Til slutt kjørte lederen debrief; alle i salen ble bedt om å si noe om hva de likte best ved møtet. Det ble en oppløftende avslutning, og trolig var grunnen til det at alle ble involvert og fikk plass, og den nye leder fikk tillit fra folkene sine.
En del av min tilværelse fremover vil være å bistå i slike prosesser, og jeg ser lyst på fremtiden. Bare ring meg!
Herlig helg ønskes dere alle.
Sten
Jeg var med i et stort møte med mange medarbeidere i et Oslo firma denne uken. Min oppgave var å holde et foredrag om bedriftskultur; hvordan lederen påvirker og har ansvar for å utvikle god kultur i bedriften. Ledelse er i bunn og grunn kulturutvikling!
Lederen til disse ca. 50 medarbeiderne hadde 8 måneder bak seg i lederjobben, og ga en orientering om status på ulike områder, og som de 50 i salen påvirkes av. Det gjorde ham tydelig og ydmykt, direkte og pedagogisk tilgjengelig.
Deretter delte vi på ansvaret og jobben med å undersøke med de 50 om hvordan de hadde det i jobbene sine. Hvordan var status på kommunikasjon mellom inne- og uteapparatet? Hvordan følte de seg ved besøk på hovekontoret. Hvordan var kvaliteten på den løpende informasjonen etc.etc.
Alle som arbeider i et firma vet hvordan de har det, og hva som gir dem påfyll i hverdagen. Alle vet hva som demotiverer og som de skulle ønske seg endring på.
Alt dette fikk vi frem, det ble notert på flipoverark og hengt opp.
Deretter prioriterte vi sammen de tre viktigste områdene for forbedring, diskuterte status her, målene, og hva som kan hindre oss i å nå dem. Deretter kom løsningene på plass og handlinger besluttet. Om 3 måneder er det nytt allmøte. Da er det sannhetens øyeblikk. Ble det noe av handlingene som ble besluttet?
Under den nye lederen er det all grunn til å regne med det!
Og det vesentlige her var å prioritere kun tre av alle de områdene det var ønsket bedring på. En ting av gangen ble her tre, som hang i sammen, og ikke en plan for å forbedre seg på alt. Det har en tendens til å bli en fiasko. Alt for ofte setter vi oss så mange mål samtidig at det ender med frustrasjon og mismot.
Til slutt kjørte lederen debrief; alle i salen ble bedt om å si noe om hva de likte best ved møtet. Det ble en oppløftende avslutning, og trolig var grunnen til det at alle ble involvert og fikk plass, og den nye leder fikk tillit fra folkene sine.
En del av min tilværelse fremover vil være å bistå i slike prosesser, og jeg ser lyst på fremtiden. Bare ring meg!
Herlig helg ønskes dere alle.
Sten
fredag 5. november 2010
Ny tilværelse
Kjære leser.
Jeg er inne i min første uke i den andre måned etter å ha vært konsernsjef i et stort selskap i mange år. Blir 66 senere denne måned.
Siste døgnet har det skjedd noe i "topplokket". Jeg har begynt å kjenne på hva jeg liker med den nye tilværelse, og også litt om hva jeg ikke liker, eller rettere; hva jeg tror jeg ikke kommer til å trives med hvis jeg ikke aktivt sørger for ikke å havne der. Blir dette forvirrende og uklart?
Jeg savner ikke jobben jeg forlot. Det var rett tidspunkt å trekke meg på etter en fantastisk reise med de mest utrolig gode medarbeidere som tenkes kan. En av dem tok en stor gruppe tidligere kolleger og jeg farvel med i går. Tore valgte å trekke seg samtidig med meg for å søke nye muligheter, og i går på TGIF på Karl Johan var vi samlet, de han selv hadde bedt om å få være sammen med den kvelden, og vi takket han av. Han har betydd så mye for så mange, det er ringer i vannet etter ham, og de rekker langt ut og det bekreftes i gjesters gode opplevelser og arbeidsglede ansatte har på restauranter som har vært under hans ansvarsområde. Han har også nå ny tilværelse. Jeg skal følge ham i årene som kommer, og det blir endel av min nye tilværelse. Å opprettholde og glede meg over vennskap vunnet gjennom teamwork i en årrekke. Den delen av tilværelsen ser jeg frem til.
Så kjenner jeg på meg her i stolen fredag kveld at jeg må virke, må være i virksomhet og bruke mine gaver. Jeg er ikke egnet for et liv hvor jeg ikke får brukt meg fullt ut, men jeg skal finne nye "jaktmarker". Jeg merker etter 5 uker i ny tilværelse at det er lett å vende meg til at det ikke er travelt mere, og å like det. Det er det jeg frykter; å gli inn i en tilværelse hvor det bare blir behagelig. Siste døgnet er jeg blitt bevisst på å ta initiativ til at det ikke blir slik.
Det kommer jeg til å få til. Da tror jeg også at jeg kan fortsette å blogge med refleksjoner og dele erfaringer fra den nye tilværelsen med mine lesere.
Tid til levering og henting av barnebarn blir det allikevel plass til. Håkon som blir 3 år neste gang sto klar i går morges; pappa er på "kurrs". Det var min første leveranse av ham. Herlig!
Vi følges. Ha en herlig helg.
Sten
Jeg er inne i min første uke i den andre måned etter å ha vært konsernsjef i et stort selskap i mange år. Blir 66 senere denne måned.
Siste døgnet har det skjedd noe i "topplokket". Jeg har begynt å kjenne på hva jeg liker med den nye tilværelse, og også litt om hva jeg ikke liker, eller rettere; hva jeg tror jeg ikke kommer til å trives med hvis jeg ikke aktivt sørger for ikke å havne der. Blir dette forvirrende og uklart?
Jeg savner ikke jobben jeg forlot. Det var rett tidspunkt å trekke meg på etter en fantastisk reise med de mest utrolig gode medarbeidere som tenkes kan. En av dem tok en stor gruppe tidligere kolleger og jeg farvel med i går. Tore valgte å trekke seg samtidig med meg for å søke nye muligheter, og i går på TGIF på Karl Johan var vi samlet, de han selv hadde bedt om å få være sammen med den kvelden, og vi takket han av. Han har betydd så mye for så mange, det er ringer i vannet etter ham, og de rekker langt ut og det bekreftes i gjesters gode opplevelser og arbeidsglede ansatte har på restauranter som har vært under hans ansvarsområde. Han har også nå ny tilværelse. Jeg skal følge ham i årene som kommer, og det blir endel av min nye tilværelse. Å opprettholde og glede meg over vennskap vunnet gjennom teamwork i en årrekke. Den delen av tilværelsen ser jeg frem til.
Så kjenner jeg på meg her i stolen fredag kveld at jeg må virke, må være i virksomhet og bruke mine gaver. Jeg er ikke egnet for et liv hvor jeg ikke får brukt meg fullt ut, men jeg skal finne nye "jaktmarker". Jeg merker etter 5 uker i ny tilværelse at det er lett å vende meg til at det ikke er travelt mere, og å like det. Det er det jeg frykter; å gli inn i en tilværelse hvor det bare blir behagelig. Siste døgnet er jeg blitt bevisst på å ta initiativ til at det ikke blir slik.
Det kommer jeg til å få til. Da tror jeg også at jeg kan fortsette å blogge med refleksjoner og dele erfaringer fra den nye tilværelsen med mine lesere.
Tid til levering og henting av barnebarn blir det allikevel plass til. Håkon som blir 3 år neste gang sto klar i går morges; pappa er på "kurrs". Det var min første leveranse av ham. Herlig!
Vi følges. Ha en herlig helg.
Sten
Abonner på:
Innlegg (Atom)
