Kjære leser.
Jeg er av min kone noen ganger blitt kalt naiv eller godtroende. Ikke slik at det har plaget meg eller at hun har ment at min naivitet eller godtroenhet har gitt med skikkelige problemer, men hun har mye sunn skepsis i seg, og mener jeg godt kunne hatt mere av det.
Jeg sitter her foran min pc og utfordrer meg selv på å finne tema for en søndagsblogg. Fra en bok som har tittelen: "Det skal merkes at vi lever" hvor to av Danmarks markante personligheter utdyper mange tema hentet jeg inspirasjonen til overskriften på bloggen. Og de diskuterer bl. a. bivirkninger av lykke ved å sitere en annen person som en av dem oppfordret til å sette mere pris på lykke. Da spurte han: "Hva er bivirkningene?"
Det spørsmålet utløste nettopp tanken min på om jeg selv har opplevde bivirkninger, negative sådanne, av min egen godtroenhet. Jeg kan ikke komme på det. Jeg har rett og slett stolt på folk. Stolt på at det vi har avtalt holdes av den andre. Stolt på at inngåtte avtaler gjelder, og har regnet med at den andre også har samme utgangspunkt. I noen sammenhenger har jeg blitt minnet på løfter jeg har avgitt, men glemt. Særlig har det vært der jeg har lovet en annen en fordel, lønnspålegg eller annet av spesiell verdi for den andre. Og da har jeg regnet med at i slike tilfeller er det ganske åpenbart at den andre husker mine løfter godt selv om jeg skulle ha glemt det. Da har jeg holdt avtalen jeg selv har glemt, og det har alltid vært klokt og gjort godt for begge parter.
Jeg har opplevd at avtaler jeg mener at jeg har inngått, også slik at den finnes på skrift, ikke er blitt holdt av den annen part. Da har jeg praktisert å "gå rett på sak" som professor Arne Næss råder oss til, og det har slett ikke alltid ført til enighet. Men uansett har det ført til en avklaring, og i noen tilfeller av en slik art at jeg har ment vi virkelig er blitt ført bak lyset. Det viktige da har vært å være klar i tale, og også skjønne når det ikke er mere å oppnå. Og deretter sørge for at saken er ferdig og intet mere å gjøre med, og så glemme hele greia. Alternativet er en farlig bivirkning: "Energi på avveie".
Energi på avveie er trolig den mest plagsomme bivirkning av ikke å få rett, av ikke å vinne "saken", av å være vonbråten og alle mulige andre grunner til å ergre seg over tid.
Hvem er den mest plagede av "Energi på avveie?" I alle fall ikke den andre part. Det er meg det!
Derfor venner går min oppfordring til dere alle i kveld: Ikke la dere føre inn i fristelsen til å bruke
energien til noe dere overhode ikke kan få gjort noe med. Fokuser på alt det positive som ligger foran deg av muligheter,
Ha en herlig og postivuke.
Sten
søndag 20. mai 2012
fredag 4. mai 2012
Sporskifter
Kjære leser.
Sist skrev jeg om at det er lite nytt i gamle spor og lovet å komme tilbake til skjellsettende opplevelser som har gitt sporskifte.
Her er ett og den skjellsettende opplevelsene fant sted under en TGI Fridays samling for både sine USA baserte egne og franchisede enheter og for oss som var med fra den internasjonale arena. Vi var vel ca 1000 mennesker i salen på et av storhotellene i Las Vegas. Det var tiden for det eksterne innslaget; årets foredrag, slik vi var blitt vant til å få oppleve gjennom flere års deltakelse på disse storsamlingene.
Gjennom røyk og bokstavelig talt ild, på beste Las Vegas maner, dalte ned fra røykskyen to F-16 piloter i full flyverhabitt. En mann og en kvinne. De var begge aktive jagerflyvere og tjenestgjorde i US Airforce. De fortalte fra sin hverdag i luften, om sine grundige og nitide forberedelser før hvert tokt, og om det helt nødvendige og krevende sampill som finner sted i 2000 kilometer i timen. Fasinerende å høre på. (I parantes bemerket høret jeg lyden fra en F-16 maskin på hytta på Filefjell sist onsdag og gjennom hyttevinduet så jeg maskinen og så to til som fulgte bak lavt flyvende under fjelltopper og så inn i en sving og ut av synet. Tordenfugler! Guttedrøm!)
Det som ble skjellsettende for meg var det som fulgte i avslutningen av foredraget. De fortalte at de ved hvert tokts avslutning hadde som fast rutine å gå rett til "debrief rommet" og der gikk de gjennom dagens oppdrag og hver enkelts opplevelse og grad av vellykkethet o.s.v. De fortale at for dem var dette livsviktig og vi forsto alle at en liten feil fra en av dem kunne være fatal i forhold til liv og død.
Der og da skjønte jeg at jeg ved hjemkomst til Norge i første konsernledermøte skulle innføre debriefing før møtets slutt. Fra den dagen har jeg praktisert i alle møter jeg har ledet i ulike komiteer og styrer og intrerne møter og der jeg fortsatt leder debriefing, og jeg ber alltid hver enkelt si noe om hva de har likt best med dagens møte, med dagens agenda. Dette gir selvsagt også en åpning for å si hva man ikke er fornøyd med og gir rom for viktige avklaringer dersom noe ikke er forstått likt av alle.
Ved å be alle si noe om hva de likte først skapes det over tid en god kultur i møterommet og alle vet at hver enkelt forventes å ha noe positivt å si. Det funker. Generelt er det min oppfatning at det er alt for lite ros og anerkjennelse i våre møterom og generelt i hverdagen.
Og så tema for neste blogg. Jeg har tenkt lenge at det er lite relevant å bruke en svadron jagerflyvere som relevant sammenligningsgrunnlag for det vi i næringsliv og ellers i organisasjoner beskjeftiger oss med. Sist helg fikk jeg oppunder fjellets hvite vidder og i blankt sollys en aha "åpenbaring".
Det er kanskje ikke ulikt når det kommer til stykke. Mer om det!
Ha en herlig ukeslutt.
Sten
torsdag 26. april 2012
Det er lite nytt i det gamle sporet!
Kjære leser.
"Jeg går like fort som før, men det tar lengre tid" sa en mann på min alder forleden dag. Jeg gikk mye på ski på forvinteren, jeg tok i like hardt som før, stadig med vorsteh Delta foran festet i beltet mitt, men samme strekning tar litt lengre tid enn før for hvert år.
Og så går jeg de samme vante turer i de de samme gamle sporene. Der jeg er kjent, og der jeg trives, der jeg er trygg og kjenner utforkjøringene, og hvordan jeg skal ta dem på ulikt føre og underlag.
Det er noe deilig trygt i gamle spor, og så spurte jeg ,meg selv en dag. Hvorfor ikke prøve en ny rute, nye spor og det litt ukjente. Mitt ubevisste jeg sa nei, og jeg tok en av de kjente rutene igjen. Fin tur, god opplevelse, og jeg behersket alt. Og tro meg, jeg treffer de samme folkene der også, de jeg er på hei med, og noen jeg kjenner så godt at det blir en prat av det. Og slik kan jeg godt fortsette de nærmeste årene. Men nye opplevelser blir det neppe, bare gode.
Ser jeg så tilbake på yrkeslivet mitt og erfaringer gjort der ser jeg at hadde jeg holdt på i jobben slik jeg holder på i skiløypene hadde det ikke skjedd mye under mitt lederskap. Det er i sannhet lite nytt i gamle spor, og kommer man ikke over i nytt spor i tide glir man umerkelig inn i stagnasjon og ut av markedet, hvilket marked man enn måtte virke i.
Man kan i og for seg holde seg i samme spor, men oppdatere og fornye utstyret sitt og virkemidlene som må til for å øke tempo og resultater. Det har mange gjort som har forbedret tidene sine under ellers like forhold i Birkebeineren, og hadde de ikke tatt de nye metoder i bruk hadde de ikke prestert på nivået de ønsker å ligge på. Poenget her er at Birkerbeiner utøveren følger med på trender og tester ut utstyr som trenges for å forbedre resultatene sine.
Hvor flinke er vi når det gjelder å utføre jobben vår i det daglige? Hvor høye mål setter vi for egen prestasjon i arbeidet, og hvor flinke er vi til å oppsøke nye metoder, endre fra gamle vaner til trening på nye vaner til de sitter og gir ønskede resultater? Hvor flinke er vi til å sikre oss tilbakemeldinger på egne prestasjoner så vi finner ut om vi har klatret på "resultatlista"? Legger vi lista kollektivt i gruppa vår og trener sammen så vi alle kan bli målt på fremgang?
I business måles vi uansett i forhold til økonomiske resultater. Går det bedre er det et resultat av godt arbeid og som oftest bedre innsats og markedstilpasning. Går det dårligere er det sjelden noe vi kan føre opp på konto for uflaks. Øker sykefraværet i avdelingen min over tid er det trolig ikke fysisk helse som forringes, men årsaken å finne i økende mistrivsel.Da må jeg ta megt selv i nakken og skjønne at det er meg det kommer an på.
Det nærmer seg helg, den blir lang og skal "inntas" på hytta på Filefjell. 1 mai setter vi flagget i uteholder og feirer at vi ble født i verdens beste land å bo i og at landets rikeste ressurs er arbeidsstokken, vel verdt å flagge for.
Så skal jeg holde meg i samme sporet i kommende blogg med fordypning i egne erfaringer med sporskifter som har hatt skjellsettende virkning.
God ukeslutt og god 1 mai.
Sten
"Jeg går like fort som før, men det tar lengre tid" sa en mann på min alder forleden dag. Jeg gikk mye på ski på forvinteren, jeg tok i like hardt som før, stadig med vorsteh Delta foran festet i beltet mitt, men samme strekning tar litt lengre tid enn før for hvert år.
Og så går jeg de samme vante turer i de de samme gamle sporene. Der jeg er kjent, og der jeg trives, der jeg er trygg og kjenner utforkjøringene, og hvordan jeg skal ta dem på ulikt føre og underlag.
Det er noe deilig trygt i gamle spor, og så spurte jeg ,meg selv en dag. Hvorfor ikke prøve en ny rute, nye spor og det litt ukjente. Mitt ubevisste jeg sa nei, og jeg tok en av de kjente rutene igjen. Fin tur, god opplevelse, og jeg behersket alt. Og tro meg, jeg treffer de samme folkene der også, de jeg er på hei med, og noen jeg kjenner så godt at det blir en prat av det. Og slik kan jeg godt fortsette de nærmeste årene. Men nye opplevelser blir det neppe, bare gode.
Ser jeg så tilbake på yrkeslivet mitt og erfaringer gjort der ser jeg at hadde jeg holdt på i jobben slik jeg holder på i skiløypene hadde det ikke skjedd mye under mitt lederskap. Det er i sannhet lite nytt i gamle spor, og kommer man ikke over i nytt spor i tide glir man umerkelig inn i stagnasjon og ut av markedet, hvilket marked man enn måtte virke i.
Man kan i og for seg holde seg i samme spor, men oppdatere og fornye utstyret sitt og virkemidlene som må til for å øke tempo og resultater. Det har mange gjort som har forbedret tidene sine under ellers like forhold i Birkebeineren, og hadde de ikke tatt de nye metoder i bruk hadde de ikke prestert på nivået de ønsker å ligge på. Poenget her er at Birkerbeiner utøveren følger med på trender og tester ut utstyr som trenges for å forbedre resultatene sine.
Hvor flinke er vi når det gjelder å utføre jobben vår i det daglige? Hvor høye mål setter vi for egen prestasjon i arbeidet, og hvor flinke er vi til å oppsøke nye metoder, endre fra gamle vaner til trening på nye vaner til de sitter og gir ønskede resultater? Hvor flinke er vi til å sikre oss tilbakemeldinger på egne prestasjoner så vi finner ut om vi har klatret på "resultatlista"? Legger vi lista kollektivt i gruppa vår og trener sammen så vi alle kan bli målt på fremgang?
I business måles vi uansett i forhold til økonomiske resultater. Går det bedre er det et resultat av godt arbeid og som oftest bedre innsats og markedstilpasning. Går det dårligere er det sjelden noe vi kan føre opp på konto for uflaks. Øker sykefraværet i avdelingen min over tid er det trolig ikke fysisk helse som forringes, men årsaken å finne i økende mistrivsel.Da må jeg ta megt selv i nakken og skjønne at det er meg det kommer an på.
Det nærmer seg helg, den blir lang og skal "inntas" på hytta på Filefjell. 1 mai setter vi flagget i uteholder og feirer at vi ble født i verdens beste land å bo i og at landets rikeste ressurs er arbeidsstokken, vel verdt å flagge for.
Så skal jeg holde meg i samme sporet i kommende blogg med fordypning i egne erfaringer med sporskifter som har hatt skjellsettende virkning.
God ukeslutt og god 1 mai.
Sten
fredag 20. april 2012
Om tydelighet i hverdagen- og ellers!
Kjære leser.
Forrige fredag ble jeg utfordret av en som leser mine innlegg på bloggen. Han opplevde at jeg i mine blogger fremstår som en som er blitt litt vel rund og mild i kanten, og at dette ikke stemte med det inntrykk han hadde av meg i settinger der våre veier krysses i jobbsammenheng. Jeg er styreleder i en virksomhet der han er innleid og bidrar med stor kunnskap, autoritet og med en særlig evne til å gjennomføre krevende prosjekter ved å få til det gode samspill.
Hans eget møte den dagen ble underveis i vår samtale, hvor også hans sjef deltok, utsatt, og vi fikk anledning til et dypdykk i årsaken til hvorfor mine blogger hadde en annen effekt på ham enn det han opplevde ellers.
Det viste seg etterhvert at vi nok ser nokså likt på hva som skaper resultater, mens vi med ulike ståsteder og faktiske kunnskaper hadde jobberfaring fra ulike felt.
Det ble to flotte timer som vi alle hadde nytte av og alle gikk nok litt klokere videre til våre ulike oppgaver.
Jeg måtte så utfordre meg selv i å blogge med "tydelighet" som tema. Hvis jeg for mange fremstår som en som er blitt vel "mjuk", og følgelig lite tydelig, så tenker jeg at jeg både må reflektere over hvordan slik effekt kan trekke ut av mine blogger, og så tydeliggjøre at "gamle Magnus" er ikke en man "køxxxx" med.
Jeg tror jeg aldri har vært sint på jobb noen gang. Irritert, stram i maska, med et kroppsspråk som har fortalt at dette liker jeg ikke; det har skjedd og jeg tror det har hatt sterk effekt på mine omgivelser. Jeg har lært av Terje Skriver, min coach, at vi alle til enhver tid "gir uttrykk for vårt mest påtrengende behov"! Underbevisstheten vår styrer oss i stor og sterk grad. Mitt mest påtrengende behov har aldri vært å fremstå som sint. Jeg tror det bare skaper frykt og usikkerhet og den sinte høster ikke samarbeidsvilje og trygghet. Men jeg har vært og er opptatt av å være forutsigbar og tydelig. I all min ferd prøver jeg på det. Tydelighet skaper trygghet og forutsigbarhet når formen for tydelighet er konsekvent og følger samme linje/samme politikk om du vil.
Så har jeg lært at når jeg makter å investere først i å forstå den andre før jeg blir forstått selv, først og fremst gjennom å stille de gode spørsmål og være mest opptatt av den andres velbefinnende enn meg selv, da bidrar jeg mest til vår felles fremgang. Så kan godt samtalen konkludere med stor tydelighet og krav til hva som må skapes, oppnås eller presteres, og tiden frem dit kan ta noe lengere tid enn ved bruk av andre metoder, men min erfaring er at det virker godt og er resultatskapende.
Takk Asbjørn for klargjøring av egne tanker, og takk for at jeg får være på lag med deg.
God helg.
Sten
Forrige fredag ble jeg utfordret av en som leser mine innlegg på bloggen. Han opplevde at jeg i mine blogger fremstår som en som er blitt litt vel rund og mild i kanten, og at dette ikke stemte med det inntrykk han hadde av meg i settinger der våre veier krysses i jobbsammenheng. Jeg er styreleder i en virksomhet der han er innleid og bidrar med stor kunnskap, autoritet og med en særlig evne til å gjennomføre krevende prosjekter ved å få til det gode samspill.
Hans eget møte den dagen ble underveis i vår samtale, hvor også hans sjef deltok, utsatt, og vi fikk anledning til et dypdykk i årsaken til hvorfor mine blogger hadde en annen effekt på ham enn det han opplevde ellers.
Det viste seg etterhvert at vi nok ser nokså likt på hva som skaper resultater, mens vi med ulike ståsteder og faktiske kunnskaper hadde jobberfaring fra ulike felt.
Det ble to flotte timer som vi alle hadde nytte av og alle gikk nok litt klokere videre til våre ulike oppgaver.
Jeg måtte så utfordre meg selv i å blogge med "tydelighet" som tema. Hvis jeg for mange fremstår som en som er blitt vel "mjuk", og følgelig lite tydelig, så tenker jeg at jeg både må reflektere over hvordan slik effekt kan trekke ut av mine blogger, og så tydeliggjøre at "gamle Magnus" er ikke en man "køxxxx" med.
Jeg tror jeg aldri har vært sint på jobb noen gang. Irritert, stram i maska, med et kroppsspråk som har fortalt at dette liker jeg ikke; det har skjedd og jeg tror det har hatt sterk effekt på mine omgivelser. Jeg har lært av Terje Skriver, min coach, at vi alle til enhver tid "gir uttrykk for vårt mest påtrengende behov"! Underbevisstheten vår styrer oss i stor og sterk grad. Mitt mest påtrengende behov har aldri vært å fremstå som sint. Jeg tror det bare skaper frykt og usikkerhet og den sinte høster ikke samarbeidsvilje og trygghet. Men jeg har vært og er opptatt av å være forutsigbar og tydelig. I all min ferd prøver jeg på det. Tydelighet skaper trygghet og forutsigbarhet når formen for tydelighet er konsekvent og følger samme linje/samme politikk om du vil.
Så har jeg lært at når jeg makter å investere først i å forstå den andre før jeg blir forstått selv, først og fremst gjennom å stille de gode spørsmål og være mest opptatt av den andres velbefinnende enn meg selv, da bidrar jeg mest til vår felles fremgang. Så kan godt samtalen konkludere med stor tydelighet og krav til hva som må skapes, oppnås eller presteres, og tiden frem dit kan ta noe lengere tid enn ved bruk av andre metoder, men min erfaring er at det virker godt og er resultatskapende.
Takk Asbjørn for klargjøring av egne tanker, og takk for at jeg får være på lag med deg.
God helg.
Sten
onsdag 11. april 2012
"Det sitter langt inne"
Kjære leser.
Jeg holdt et foredrag for ca 250 skoleledere i Confex regi på et hotel på Gardermoen en tid før påske. Temaet var ledelse og verdier og samspill. Jeg fortalte min historie om mitt lederskap gjennom mer enn 40 år, og det ble naturlig å snakke om helt personlige erfaringer med kolleger og kursvenner jeg har hatt nær omgang med over flere tiår.
Jeg bruker illustrasjoner under foredrag og snakker om temaer hvor bildene har relevans for det jeg snakker om. Et bilde var av et stort lukket skjell og mitt anliggende i den settingen var å fortelle om skjellsettende opplevelser.
Det er min erfaring at det har sittet langt inne hos meg å makte og endre min egen atferd der den åpenbart har virket negativt på andre eller hvor jeg har opptrådd slik at jeg bokstavelig talt ikke er blitt godt likt.
Jeg sa til Bente Marie Ihlen, en mangeårig venn og veileder, psykolog, en gang at jeg hadde kommet frem til at "har jeg et problem jeg ikke vet om kan jeg ikke gjøre noe med det". Et banalt eksempel: Jeg har åpen buksesmekk og gjør ikke noe med det før noen gjør meg oppmerksom på det. Bente Marie svarte meg da: Men da Sten har du ikke et problem. Et problem jeg ikke vet at jeg har, altså en atferd som oppfattes negativ av andre, er ikke et problem for meg. Det kan være plagsomt for andre der jeg er deres sjef eller kollega. Og opptrer jeg slik at jeg har negativ effekt på folk jeg treffer første gang, er det ikke slik at jeg ønsker slik effekt.
De ganger jeg er gjort oppmerksom på av andre at jeg har negativ effekt på dem har nærmest aldri kommet "tidsnok". Trolig har jeg fått feedback som har vært tydelig nok, både i form av negativt kroppspråk på mine ytringer eller på lett skjulte innspill om at jeg med fordel kan endre aferd i spesielle settinger eller i forhold til enkelte personer. Slik endring ville i alle tilfeller uansett vært til min fordel. Hvorfor har jeg da ikke reagert på de mange innspill jeg bevisst eller ubevisst har mottatt. Hvorfor har det sittet så langt inne å endre uønsket atferd?
Tilbake til et av mine egne erfarte utsagn: Det er ingen premie uten smerte! Det har alltid vært slik at mine atferdsendringer er kommet etter særdeles kraftig og modig feedback fra noen som har villet meg vel, men har først gitt meg den når de har følt det kunne ha effekt. Derfor skjellet som illustrasjon. Noen skjell er harde å åpne, men når det er åpent er "innholdet" godt.
Derfor venner er det et poeng å etablere en vane med alltid å sjekke av egen effekt på andre etter møter og samtaler ved å spørre om effekten vi har hatt på den/de andre. Slutte møtet med å spørre om hva de har likt best i dag, eller at jeg som møtedeltaker tør å si ved møtets slutt hva jeg har likt, og hva jeg har reagert negativt på. Jeg trenger feedback og andre bør forvente å få det fra meg. Alltid vinklet positvit! Det er en treningssak. Evig treniungsområde for meg. Lykke til dere.
Sten
Jeg holdt et foredrag for ca 250 skoleledere i Confex regi på et hotel på Gardermoen en tid før påske. Temaet var ledelse og verdier og samspill. Jeg fortalte min historie om mitt lederskap gjennom mer enn 40 år, og det ble naturlig å snakke om helt personlige erfaringer med kolleger og kursvenner jeg har hatt nær omgang med over flere tiår.
Jeg bruker illustrasjoner under foredrag og snakker om temaer hvor bildene har relevans for det jeg snakker om. Et bilde var av et stort lukket skjell og mitt anliggende i den settingen var å fortelle om skjellsettende opplevelser.
Det er min erfaring at det har sittet langt inne hos meg å makte og endre min egen atferd der den åpenbart har virket negativt på andre eller hvor jeg har opptrådd slik at jeg bokstavelig talt ikke er blitt godt likt.
Jeg sa til Bente Marie Ihlen, en mangeårig venn og veileder, psykolog, en gang at jeg hadde kommet frem til at "har jeg et problem jeg ikke vet om kan jeg ikke gjøre noe med det". Et banalt eksempel: Jeg har åpen buksesmekk og gjør ikke noe med det før noen gjør meg oppmerksom på det. Bente Marie svarte meg da: Men da Sten har du ikke et problem. Et problem jeg ikke vet at jeg har, altså en atferd som oppfattes negativ av andre, er ikke et problem for meg. Det kan være plagsomt for andre der jeg er deres sjef eller kollega. Og opptrer jeg slik at jeg har negativ effekt på folk jeg treffer første gang, er det ikke slik at jeg ønsker slik effekt.
De ganger jeg er gjort oppmerksom på av andre at jeg har negativ effekt på dem har nærmest aldri kommet "tidsnok". Trolig har jeg fått feedback som har vært tydelig nok, både i form av negativt kroppspråk på mine ytringer eller på lett skjulte innspill om at jeg med fordel kan endre aferd i spesielle settinger eller i forhold til enkelte personer. Slik endring ville i alle tilfeller uansett vært til min fordel. Hvorfor har jeg da ikke reagert på de mange innspill jeg bevisst eller ubevisst har mottatt. Hvorfor har det sittet så langt inne å endre uønsket atferd?
Tilbake til et av mine egne erfarte utsagn: Det er ingen premie uten smerte! Det har alltid vært slik at mine atferdsendringer er kommet etter særdeles kraftig og modig feedback fra noen som har villet meg vel, men har først gitt meg den når de har følt det kunne ha effekt. Derfor skjellet som illustrasjon. Noen skjell er harde å åpne, men når det er åpent er "innholdet" godt.
Derfor venner er det et poeng å etablere en vane med alltid å sjekke av egen effekt på andre etter møter og samtaler ved å spørre om effekten vi har hatt på den/de andre. Slutte møtet med å spørre om hva de har likt best i dag, eller at jeg som møtedeltaker tør å si ved møtets slutt hva jeg har likt, og hva jeg har reagert negativt på. Jeg trenger feedback og andre bør forvente å få det fra meg. Alltid vinklet positvit! Det er en treningssak. Evig treniungsområde for meg. Lykke til dere.
Sten
fredag 16. mars 2012
Ros og anerkjennelse og litt om saklighet.
Kjære leser.
Etter noen runder med professor Arne Næss sine teser om saklighet
nevner jeg igjen hans første tese:
"Unngå personkarakteristikker og påstander om motiver, gå til saken"
Jeg må nesten hver dag minne meg om dette. Det er virkelig energi på avveie å bruke tid på og spekulere i mulige motiver hos andre og så forholde meg til dem som en realitet. Slik utsetter jeg bare en nødvendig handling:
"Du, jeg trenger å snakke med deg om en sak. Jeg har oppfattet deg slik at du mener at det jeg gjorde i saken vi hadde oppe i forrige uke var uklokt. Har jeg oppfattet deg rett?"
Dette er et eksempel på å "gå til saken". Jeg bruker ikke tid på å karakterisere den andre som vrang og vanskelig, jeg bruker ikke tid på å tenke på om den andre har et skjult motiv. Jeg går rett på og tar opp noe som uroer meg, og jeg kaster ikke bort tiden. Jeg tar det nå! Klok mann han Arne Næss.
Så til ros og anerkjennelse.
Det er det etter mitt skjønn altfor lite av i møter og samvær og der mulighetene åpenbart finnes hver dag. Og når noen blir rost eller anerkjent blr den angjeldene personen sett og satt pris på.
Jeg fikk anledning til å treffe en veldig klok og reflektert doktorgradsstudent på 29 år i forrige uke. Han kom til Norge som 13 åring fra Etiopia. Vi kommer sikkert til å legge merke til denne karen i norsk samfunnsliv om noen år.
Blant mange saker vi snakket om, min eldste bror er mentor for ham, og derfor ble jeg den heldige som traff denne karen, var noe han hadde opplevd som litt urettferdig og sårende. Sjefen hans hadde gitt ham enn skikkelg korreks i manges påhør fordi han ankom for sent til et møte. Dette følte han urettferdig og sårende og jeg fikk et inntrykki av at hans sjef kanskje ikke var av det helt kloke "slaget".
Jeg spurte ham så om hva han trodde sjefen hans sa om ham til andre. Da fortale han at hun helt sikker snakket godt om ham, og han hadde flere eksempler på det. Det viste seg at han satte stor pris på sjefen, men det inntrufne såret ham svært.
Jeg spurte ham så hvor ofte han ga ros og anerkjennelse til sin sjef. Det hadde han aldri tenkt på, men det kommer han åpenbart nå til å gjøre.
"Du, jeg er veldig glad for å ha deg som sjef. Du har bidratt masse til det jeg nå får til. Så har jeg en sak jeg må drøfte med deg, og som jeg trenger din hjelp til. Husker du at du ga meg en korreks foran alle de andre da jeg kom for sent i møtet i forrige uke. Jeg ble veldig lei meg. Det var dumt å komme for sent. Så tenker jeg at jeg hadde hatt mere nytte av at du hadde tatt dette opp med meg etter møtet enn i møtet. Fint om du hjelper meg til å forstå hvordan jeg må opptre så slike hendelser ikke inntreffer igjen."
Tenk på alle de muligheter vi har hver dag til å gi ros og positiv oppmerksomhet til andre. Det er trolig et godt treningsområde for alle. Alle gjør jo i utgangspunktet sitt beste for å løse oppgavene sine på en god måte. Vi som har kolleger kan jo si fra til kollegaen at "jeg synes du var veldig flink med den kunden", og hvorfor jeg syntes det. Trolg blir den andre glad. "Hei sjef, det er hyggelig å jobbe under din ledelse. Gleder meg hver dag til det".
Til kassadamen:"Det var et godt smil og fin øyekontakt du ga meg". Troligt ikke det de får høre hver dag.
Tren på daglig gledelse.
Ha en herlig ukeslutt.
Sten
Etter noen runder med professor Arne Næss sine teser om saklighet
nevner jeg igjen hans første tese:
"Unngå personkarakteristikker og påstander om motiver, gå til saken"
Jeg må nesten hver dag minne meg om dette. Det er virkelig energi på avveie å bruke tid på og spekulere i mulige motiver hos andre og så forholde meg til dem som en realitet. Slik utsetter jeg bare en nødvendig handling:
"Du, jeg trenger å snakke med deg om en sak. Jeg har oppfattet deg slik at du mener at det jeg gjorde i saken vi hadde oppe i forrige uke var uklokt. Har jeg oppfattet deg rett?"
Dette er et eksempel på å "gå til saken". Jeg bruker ikke tid på å karakterisere den andre som vrang og vanskelig, jeg bruker ikke tid på å tenke på om den andre har et skjult motiv. Jeg går rett på og tar opp noe som uroer meg, og jeg kaster ikke bort tiden. Jeg tar det nå! Klok mann han Arne Næss.
Så til ros og anerkjennelse.
Det er det etter mitt skjønn altfor lite av i møter og samvær og der mulighetene åpenbart finnes hver dag. Og når noen blir rost eller anerkjent blr den angjeldene personen sett og satt pris på.
Jeg fikk anledning til å treffe en veldig klok og reflektert doktorgradsstudent på 29 år i forrige uke. Han kom til Norge som 13 åring fra Etiopia. Vi kommer sikkert til å legge merke til denne karen i norsk samfunnsliv om noen år.
Blant mange saker vi snakket om, min eldste bror er mentor for ham, og derfor ble jeg den heldige som traff denne karen, var noe han hadde opplevd som litt urettferdig og sårende. Sjefen hans hadde gitt ham enn skikkelg korreks i manges påhør fordi han ankom for sent til et møte. Dette følte han urettferdig og sårende og jeg fikk et inntrykki av at hans sjef kanskje ikke var av det helt kloke "slaget".
Jeg spurte ham så om hva han trodde sjefen hans sa om ham til andre. Da fortale han at hun helt sikker snakket godt om ham, og han hadde flere eksempler på det. Det viste seg at han satte stor pris på sjefen, men det inntrufne såret ham svært.
Jeg spurte ham så hvor ofte han ga ros og anerkjennelse til sin sjef. Det hadde han aldri tenkt på, men det kommer han åpenbart nå til å gjøre.
"Du, jeg er veldig glad for å ha deg som sjef. Du har bidratt masse til det jeg nå får til. Så har jeg en sak jeg må drøfte med deg, og som jeg trenger din hjelp til. Husker du at du ga meg en korreks foran alle de andre da jeg kom for sent i møtet i forrige uke. Jeg ble veldig lei meg. Det var dumt å komme for sent. Så tenker jeg at jeg hadde hatt mere nytte av at du hadde tatt dette opp med meg etter møtet enn i møtet. Fint om du hjelper meg til å forstå hvordan jeg må opptre så slike hendelser ikke inntreffer igjen."
Tenk på alle de muligheter vi har hver dag til å gi ros og positiv oppmerksomhet til andre. Det er trolig et godt treningsområde for alle. Alle gjør jo i utgangspunktet sitt beste for å løse oppgavene sine på en god måte. Vi som har kolleger kan jo si fra til kollegaen at "jeg synes du var veldig flink med den kunden", og hvorfor jeg syntes det. Trolg blir den andre glad. "Hei sjef, det er hyggelig å jobbe under din ledelse. Gleder meg hver dag til det".
Til kassadamen:"Det var et godt smil og fin øyekontakt du ga meg". Troligt ikke det de får høre hver dag.
Tren på daglig gledelse.
Ha en herlig ukeslutt.
Sten
søndag 11. mars 2012
Professor Næss sine to siste teser.
Kjære leser.
Etter en ukes ferie i det absolutte slaraffenliv dukker jeg på denne kveldsstund ned i Arne Næss sine siste to teser om saklighet. De er ganske formidable:
1. Unngå fremstillinger som er usanne, ufullstendige, skjeve, holder tilbake relevant informasjon.
2. Unngå ironi, sarkasme, skjellsord, overdrivelser eller trusler.
Det er relatvit åpenbart at Næss har rett i at disse to teser om saklighet er noe jeg og andre bør rette oss etter.
I den siste tesen er kanskje dette med det å unngå ironi og sarkasme særdeles vesentlig. Jeg ble for tre år siden spurt av min gode coach og mentor Terje Skriver om jeg av og til hadde ironiske kommentarer eller utsagn til innspill fra min kone Eva. Foranledningen var en coaching samtale hvor jeg spilte inn noen utfordringer jeg opplevde å ha på "hjemmefronten". (Artig begrep dette "hjemmefronten". Forutsetter altså minst to fronter, ofte betegnelser i krigføring).
Jeg skjønte der og da at jeg nok ubevisst ofte kunne komme med utsagn av typen "Du mener vel ikke det du sier nå" eller "har du funnet på dette sjæl" eller liknende. Helt håpløse utsagn fra min side og overhode ikke egnet til å bygge glede og aksept for meg hos min kone. Jeg dro hjem den dagen med beslutningen om å komme hjem som en trivelig fyr og gjøre det hver dag resten av livet. I hovedsak har jeg klart det.
Allikevel glipper det av og til, og senest for en uke siden måtte jeg beskjemmet ta i mot alvorlg korreks fra min bedre halvdel hvor jeg ikke levde opp til Næss sine teser av i dag. Nå er jeg inne i en ny og bevisst treningsperiode!
Det er etter min erfaring ingen oppside i forhold til forhandlinger om store og viktige kontrakter og avtaler i forretningsforhold eller i viktige samtaler om vesentlige problemstillinger i parforhold, å holde "kortene" tett til brystet eller komme med ufullstendig informasjon, for å oppnå egne fordeler.
Takke meg til for litt god naivitet og åpenhet, og bruke mine evner til å bli godt likt og respektert for å spille med helt åpne kort.
Det er etter min erfaring ingen nedside ved det.
Jeg tenker at jeg ikke trenger å komme med ytterligere kommentarer til hans siste to teser. Jeg har delt dem med dere. Vi har trolig alle stor nytte av å ha dem nær tilgjengelige, kanskje nedskrvet i en ramme på pulten eller på hendig sted i et fellesrom hjemme.
Ha en herlig uke. Og hurra for Tora Berger og Marit Bjørgen
Sten
Etter en ukes ferie i det absolutte slaraffenliv dukker jeg på denne kveldsstund ned i Arne Næss sine siste to teser om saklighet. De er ganske formidable:
1. Unngå fremstillinger som er usanne, ufullstendige, skjeve, holder tilbake relevant informasjon.
2. Unngå ironi, sarkasme, skjellsord, overdrivelser eller trusler.
Det er relatvit åpenbart at Næss har rett i at disse to teser om saklighet er noe jeg og andre bør rette oss etter.
I den siste tesen er kanskje dette med det å unngå ironi og sarkasme særdeles vesentlig. Jeg ble for tre år siden spurt av min gode coach og mentor Terje Skriver om jeg av og til hadde ironiske kommentarer eller utsagn til innspill fra min kone Eva. Foranledningen var en coaching samtale hvor jeg spilte inn noen utfordringer jeg opplevde å ha på "hjemmefronten". (Artig begrep dette "hjemmefronten". Forutsetter altså minst to fronter, ofte betegnelser i krigføring).
Jeg skjønte der og da at jeg nok ubevisst ofte kunne komme med utsagn av typen "Du mener vel ikke det du sier nå" eller "har du funnet på dette sjæl" eller liknende. Helt håpløse utsagn fra min side og overhode ikke egnet til å bygge glede og aksept for meg hos min kone. Jeg dro hjem den dagen med beslutningen om å komme hjem som en trivelig fyr og gjøre det hver dag resten av livet. I hovedsak har jeg klart det.
Allikevel glipper det av og til, og senest for en uke siden måtte jeg beskjemmet ta i mot alvorlg korreks fra min bedre halvdel hvor jeg ikke levde opp til Næss sine teser av i dag. Nå er jeg inne i en ny og bevisst treningsperiode!
Det er etter min erfaring ingen oppside i forhold til forhandlinger om store og viktige kontrakter og avtaler i forretningsforhold eller i viktige samtaler om vesentlige problemstillinger i parforhold, å holde "kortene" tett til brystet eller komme med ufullstendig informasjon, for å oppnå egne fordeler.
Takke meg til for litt god naivitet og åpenhet, og bruke mine evner til å bli godt likt og respektert for å spille med helt åpne kort.
Det er etter min erfaring ingen nedside ved det.
Jeg tenker at jeg ikke trenger å komme med ytterligere kommentarer til hans siste to teser. Jeg har delt dem med dere. Vi har trolig alle stor nytte av å ha dem nær tilgjengelige, kanskje nedskrvet i en ramme på pulten eller på hendig sted i et fellesrom hjemme.
Ha en herlig uke. Og hurra for Tora Berger og Marit Bjørgen
Sten
Abonner på:
Innlegg (Atom)
