Om taushetens konsekvenser

Kjære leser.
Jeg har tillatt meg 4 bloggfrie uker og som de fleste hatt fine ferieuker. Av viktige aktiviter har også inngått lesing av opptil flere bøker. En av disse har gitt meg mange refleksjoner, og som tittelen på innlegget antyder heter boken "Taushetens konsekvenser". Svensk forfatterinne hvis navn jeg i skrivende stund ikke husker. Hovedpersonen i romanen er jøde og bor på New Sealand. Dramatiske omstendigheter i hans tilværelse fører ham tilbake i livet til oppdagelser av omstendighetene rundt det faktum at han som liten unnslapp jødeutryddelsen i nazi Tyskland. Defra og videre i boken følger vi de mange konsekvenser av taushet hans liv ble omgitt av. Jeg røper ikke mere, men boken kan anbefales.

Den traff meg helt spesielt. La meg forsiktig ta dere med på noen refleksjoner omkring konsekvenser av taushet slik jeg ser dem.
Jeg tenker på uttrykket "talende taushet": "Det oppsto i salen en talende taushet" kan man ha lest i en omtale i en avis av en hendelse der mange var tilstede. Hva skjedde? Jo en person uttalte noe som hadde den effekt på de tilstedeværende at det ble helt taust. Kanskje var dette helt utilsiktet fra taleren side, men effekten ble slik. Pinlig taushet kanskje, og taleren gikk hjem til sitt med et ubehag. De øvrige til sitt med et tilsvarende ubehag. Kansje kunne en modig person i salen tatt ordet og løst opp i den pinlige situasjonen, og slik at alle kom ut av det med lettelse. I denne tenkte situasjonen må taleren leve videre med konsekvensene av tausheten, hva det nå måtte være.
Vi kan ikke "ikke kommunisere" har jeg lært av psykologene Bente Marie og Heidi Ihlen. Vi har alle et kroppspråk, og dette "språket" kan være helt taust og meget talende; det kan enten henrykke, virke energigivende og skape en god stemning, eller i den andre enden skape usikkerhet, utrygghet og fantasier om hva som lå bak det jeg opplevde av negative signaler fra en annens kroppsspråk. Har dere opplevd at noen har begynt å se på klokken når dere holder et innlegg? Sterk taushet hva? Et skuldertrekk, noen skifter blikk med hverandre. Jeg føler meg uvel. Noen som kjenner seg igjen? Hvilke konsekvenser har slik talende taushet på godt og vondt? Uansett lever vi alle med den.
Jeg stopper der og kommer tilbake med fortsettelsen neste uke!

Sten

Ubevisste mål vinner alltid

Kjære leser.

Dagens tema er krevende og ikke helt lett å forstå, men la meg prøve.
Mange menn er opptatt av temaet bil. Tenk dere en mann som går rundt og tenker på og har lyst til å bytte bil. Den bilen han har er egentlig ok og tåler flere år til. Han leser reklame for nye biler, og har en drøm om en spenstig en med litt ekstra krefter og 4 hjuls drift. Kan ikke helt forsvare det overfor kona. Det som har inntruffet i dette tilfellet er at mannen har et ubevist mål: ny bil. Fra det øyeblikket dette trykker på begynner prosessen med å finne argumenter for kjøpet som kan aksepteres av kona eller i alle fall rettferdigjøre valget. 6 måneder senere er innkjøpet et faktum. Argumentet er sikker bil, mere trygghet for barna, lavere utslipp av co2 etc. Måtte bare ha den! Det ubevisste målet har vunnet. Det er nå omgjort til et klokt, bevisst valg i hans verden. Kona må bare konstatere at slik blie det.

Hver dag styres vi av ubevisste mål. Bak i hjernekassen ligger det et lager av ubevisste mål som styrer mine handlinger. Noen innspill og forslag jeg får fra kolleger eller egen kone har reelt sett ingen mulighet for å lykkes, fordi jeg i min underbevissthet har ubevisste mål som styrer meg.
Noen kan foreslå for meg at vi skal ta med en gruppe av våre ledere på et opplegg som f.eks teambygging, hvor vi skal være i naturen sammen i tre dager, drive med klatring i fjell, bygge hytte sammen av materialer vi finner o.l. Jeg kan komme til å møte dette med argumenter som forklarer hvorfor jeg ikke synes dette er en god ide, mens det som egntlig trykker på i underbevisstheten er at jeg vil levere et ekstra godt månedsregnskap den måneden dette tiltaket må utgiftsføres, og så bruker jeg helt andre argumenter enn dette for å gå i mot forslaget.

I parforhold utveksles det hele tiden forslag til hva den ene synes at man skal kjøpe inn, investere i, bytte ut fra gammelt til nytt, ferieforslag, osv. Det merkelige er at den annen part ofte ikke liker forslaget og argumenterer sterkt imot. Noen ganger overhode ikke til å rokke. Da ligger det trolig et ubevisst behov og trykker som overstyrer en saklig samtale om det den andre forslår. Det kan f.eks. være et behov for trygghet for familieøkonomien som gjør at en utgift man har råd til å ta blir "blokkert". Kanskje kommer den ene i parforholdet fra et hjem hvor penger ikke ble styrt, og man vokste opp i konstant konflikt om pengebruk mellom foreldrene. Dette ubehaget ligger i underbevisstheten og overstyrer rasjonelle handlinger, fordi den med slik erfaring for alt i verden ikke vil havne i samme uføre som man opplevde i egen oppvekst.
Slike ubevisste mål kan vi kalle "alle kranglers mor", og ved å være klar over at det er slik, er det trolig mulig å kunne snakke om og stusse litt over hvorfor vi så raskt avviser den andres innspill.
Kanskje dette kan være sommerens mest krevende men givende treningsoppgave?
Jeg skal satse på det selv!

Ha en herlig sommer!

Sten

Jeg kan ikke forandre andre mennesker!

Kjære følger av bloggen min.

Nå står sommerferie for døren. For mange er det nok en sannhet at ny ferie "truer". For mange er hverdagene nokså forutsigbare; opp om morgenen, morgenritualer gjennomføres, de med små barn hjemme har det hektisk når det skal kles på, "fores" og leveres og så på jobb. God dag på jobben med kolleger, voksenkontakt og så hjem til full rulle. Jeg beundrer de dobbeltarbeidende kvinner, hvis arbeidsdag først slutter med barna i seng, tørketrommelen tømt, klær sortert, og dyna venter.

Ferien er et avbrekk i slike rutiner, da har vi tid sammen og ferierutinene skal kjøres inn. Det er da jeg gjerne skulle sett at partneren min fokuserte mere på meg, var veldig hyggelig og omgjengelig og at alt bare ble kos. I min situasjon med voksne barn forlengst etablerte med egne parforhold, hjem og barn, er det oss to som skal fikse hverdagen og ha det topp. Er det da hun som skal forandre seg fra hverdagen, hvor vi begge kjører egne løp med ulike rutiner? Hadde det ikke vært hyggelig om hun kunne sagt ja til alle mine forslag om hva dagen skal brukes til?

Det hører til den mennesklige natur å ønske seg at vi kunne forandre den andre. At vi kunne forandre tenåringen i huset til bedre vaner og rutiner. At vi kunne forandre kollegaen slik at den gjorde tingene sine på min måte. Så er det nok slik fastslått av fagfolk på området at vi ikke kan forandre andre, men vi har stor mulighet og anledning til å sette andre i situasjoner som skaper forandringer.

Jeg har nå i omtrent akkurat 2,5 år kommet hjem hver dag til egen kone i strålende humør etter en ahaopplevelse med en coach, hvor jeg innså at hun nok ofte fikk hjem en mann med "flatt" humør. Greit nok, men ikke en slik du ønsker inn døren hver dag. Jeg har altså i 2.5 år satt henne i en situasjon hvor hun får hjem en hyggelig fyr hver dag, og hun vet at det inntreffer slik. Hva kommer jeg hjem til? En superhyggelig kone selvsagt. Hun har egentlig alltid vært det, men jeg har ikke alltid levert på topp, og da er det jo ikke noe å glede seg spesielt til. Så dette konseptet virker, det skal fortsette livet ut.

Se etter mulighetene i sommer til å sette egne barn, partnere, andre forbindelser av alle slag i den situasjon at du ser dem, roser og anerkjenner og viser at du setter pris på dem. Ros kassadamen, ungdommen i sommerjobb du møter på din vei, barnet som plukker blomster ut av bedet og leverer med de beste intensjoner. Da blir det fin sommer og den største gleden får du.

Ha en herlig sommer, jeg blogger kanskje litt uregelmessig gjennom ferietiden, men blir ikke helt borte!
For øvrig, takk til kolleger av min eldste datter Anne, som ved min kaffestopp på hennes arbeidssted denne uken, tok strålende imot meg!

Sten

Alle kan beundres for noe!

Kjære leser.

På denne fredags ettermiddag skal jeg dele noen tanker med dere som springer ut fra min erfaring som styreleder i en barnevernsinstitusjon, og som jeg fortsatt er styreleder for på 27ende året.
På våre styremøter gir administrasjonen oss i styret et innblikk i sin hverdag med våre klienter. Det er en annen hverdag enn den de fleste av oss lever i på jobben. Og det er fra disse beretninger gjennommange år at jeg har formulert dagens tittel: Alle kan beundres for noe.
Trolig har alle ungdommer som er på slike institusjoner en fortid ingen vil misunne dem, hvor omsorgssvikt i bred skala er fellesnevneren for dem alle. Det innebærer også at de sjelden er blitt møtt med noe som kan oppleves som beundring og anerkjennelse. Tilsynelatende vil de fleste av dem til tider ha en adferd som heller ikke påkaller beundring av noe slag; snarere bebreidelser og kritikk og oppgitthet. Våre medarbeidere representerer i hovedsak motstykket til den negative oppmerksomhet våre klienter møter i sine omgivelser, og de ansatte gjør sitt beste nettopp for å anerkjenne og bekrefte de unges egenverd.
En av våre ungdommer hadde ved flere anledninger romstert litt ekstra kraftig på våre interiører for å si det det mildt, og det var vanskelig å tenke ham inn i normal aktivitet. Så evner en av våre medarbeidere å se gjennom dette og rose og anerkjenne gutten for ting han mestrer, snarere enn å bruke energi for å belaste ham ekstra for hans utagering. La meg oppsummere kort en lykkelig historie; vår medarbeider gikk inn som fosterfar for gutten, han er nå en velfungerende ungdom som har gjennomført videregående og flytter på hybel i disse dager.
Hver dag gir oss en mulighetet til å se, berømme, rose og anerkjenne andre.
Bestem deg for å rose kassamedarbeideren i dagligvarebutikken din når hun eller han smiler og gir deg øyekontakt: "Det er hyggelig å betale i kassen din!" Til din kollega: "Jeg har gledet meg til å jobbe sammen med deg i dag, du er alltid så blid og hyggelig". Trolig gir alle dager slike muligheter. Trener du på det får du garantert mere tilbake.

Om du leser dette kan kanskje neste uke bli starten på å gjøre enda mere av dette; finn masse å beundre og rose andre for og ved ukesslutt; oppsummer dine erfaringer og del dem med meg.

Sten

En del av noe større.

Kjære leser.

I går deltok jeg på Umoe dagen. Den er hvert år på denne tiden, og da samler Jens Ulltveit-Mo ledere fra ulike plan i konsernet, styremedlemmer og eksterne gjester til faglig og sosialt påfyll, og får en status fra eieren vår om tingenes tilstand. Det ble en givende ettermiddag med interne og eksterne foredrag.
General Per Sverre Opedal, sjefen for hæren, var en av de eksterne foredragsholdere. Han holdt oss fjetret til forkanten på stolsetet i et timeslangt foredrag om sitt lederskap og om det å være en del av noe større. Krigen i Afghanistan kom bokstavelig talt inn på teppet i foredragsrommet.
Opedal er en leder det er verdt å "sloss" for. Gjennom sitt virke i felt og stab og i mange roller underveis i sin karriere kjenner han i detalj alle deler av hæren. Han skjønner at skal han evne å forstå hva som motiverer den enkelte medarbeider må han treffe dem der de er. Derfor har han mange besøk i felten i Afghanistan bak seg med full stridsutrusning og utsatt for farer hans soldater er utsatt for. En slik sjef går man bokstavelig talt i krigen for. Han fortalte om nødvendigheten av å dele og leve opp til grunnleggende verdier for felleskapet, og å sette saken man slåss for først, deretter hensynet til partner/kollega og så seg selv.

General Opedal bød på seg selv, helt personlig, med en beretning fra egen situasjon da 16 medsoldater ble tatt av ras og omkom i Vassdalen for mange år siden."Kunne jeg gjort mere for at dette kunne vært unngått?" Det har aldri forlatt ham å reflektere over dette, men heller enn å fortapes og bruke negativ energi på dette, har han brukt opplevelsen til å ta sitt personlige ansvar for å sikre sine soldater det best mulige utgangspunkt, når han nå er toppsjef.

Som leder, og som toppleder i mange år, tilligger det meg å gjøre mine medarbeidere betydningsfulle, sikre dem god opplæring og de beste redskaper for å kunne utføre jobben sin på den post de til enhver tid besetter. Det er jeg som har hovedansvar for at medarbeiere i vårt konsern kan føle seg som deltakere i katedralbygging og ikke som mureren som bare legger sten på sten. Da må også jeg være nok ute i felten og besøke "mannskapene", stå last og brast med dem i tunge stunder og glede meg over alle de scoringer som går inn. Jeg fryder meg over å vite at hundrevis av medarbeidere i vårt konsern arbeider for ledere som evner å gjøre sine medarbeidere til katedralbyggere!

Det å føle seg som en del av noe større og kjenne at mitt bidrag er like viktig for helheten og et godt resultat som den som har en mere omfattende jobb enn meg er en vidunderlig følelse. Å bli sett og anerkjent er herlig. Jeg har hatt de fleste jobber i vår bransje fra starten av som lærling i 4 år. Jeg har fått kjent på den negative siden av dette, og hvordan det kjennes. Så var jeg heldig med min første jobb etter læretiden og fikk en sjef som både så meg og ga meg rom og muligheter. Jeg ble medarbeider i katedralbygging av Klækken Hotel i 1970 og 1971. Jeg lærte noe da, og jeg lærte av faren min som evnet i større grad enn de fleste å beundre og berømme egne medarbeidere. Mange elsket ham for det.

Hadde jeg vært 40 år yngre nå hadde jeg gått i krigen for general Per Sverre Opedal.

Ha en herlig helg!

Sten

Den nødvendige samtalen.

Kjære leser.

Jeg blogger midt i uken denne gangen. Siste par dager har vært preget av gode samtaler og inspirerende tanker fra andre. Jeg er av natur "lettantennelig" og det skal ikke mange stikkord til eller nye bilder før jeg tar av. Slik har jeg vært lenge, trolig alltid, og til tider har strømmen av nye ideer fra meg vært direkte plagsomme for omgivelsene- Gode kolleger har hørt på innspill fra meg, og klok av erfaring, ventet med å iverksette gode forslag fra meg før jeg har purret opp og kommet med bedre funderte grunner for å iverksette tiltaket; også motta innspill på slike, som mange ganger så er rolig "begravet" etter klok feedback fra en kollega. Intet av det over har vært samtaler av det vanskelige slaget.

Når jeg bruker "den nødvendige samtalen" som heading og ikke den vanskelige samtalen, som er det vanlige begrepet, skyldes det at det vi tenker på som en vanskelig samtale vi trenger å gjennomføre, og som ligger foran oss, er helt nødvendig. Det viser seg i praksis at slike samtaler ofte ikke er så vanskelige når det kommer til stykke. Det vanskelige er å ta det nødvendige initiativ til å avtale samtalen.

Jeg har i en tidligere blogg snakket om "ingen premie uten smerte". Slik er det med de nødvendige samtaler; de skal bidra til at et vanskelig men helt nødvendig tema tas opp med en annen person, og at den "premie" i denne sammenheng, den nødvendige løsning på problemet, blir resultatet.
Har leserne noen gang opplevet det samme som meg? Over alt for lang tid utsatt en helt nødvendig samtale fordi jeg har syntes det har vært så vanskelig å ta initiativet til den. Det er lett å finne på unnskyldninger for hva det egentlig dreier seg om; å gå utenfor min egen komfort sone. Egen feighet, eller frykt for det ukjente om dere vil, har holdt meg igjen. Jeg er glad for å kunne berette om at jeg er bedre på dette nå, og derfor er blitt mere tydelig som leder og kollega. Og de nødvendige samtaler har vært åpninger for ny vekst både for meg og den andre.

Vi må ta sjanser for å komme viedere i livet, og vi må ta smerte i treningen mot større prestasjoner.

Ha en fin ferd mot helg.

Beste hilsen
Sten

Den blå linjen

Kjære leser.

Det går en "blå" linje gjennom livene våre. Under den blå linjen ligger alt arvegodset vårt, der opptrer vi innenfor hver vår komfort sone. Det jeg tillater meg selv å gjøre og si og som gir meg et omdømme jeg er komfortabel med, ligger under den blå linjen i mitt liv. Så lenge jeg befinner meg under min egen blå linje sprenger jeg ingen grenser.
Det lille barnet kjenner ingen slik blå linje i utgangpunktet. Det eksperimenterer og tester ut stadig nye muligheter, og så er det foreldrene som på godt og vondt, og i hovedsak i beste mening, setter grenser for barnet. Så kan det tenkes at det potensial barnet har ikke får mulighet til full utfoldelse, fordi mor og/eller far setter grenser barnet ikke er tjent med. Så bærer barnet dette med seg inn i voksenverdenen. Den blå linjen er etablert!

Et eksempel fra eget liv som kan forklare dette.
Jeg kjører en Volvo XC 70. Flott og dyr bil, men Volvo er slik jeg ser det en bil uten særlig snobbefaktor. For meg var Mercedes i min oppvekst en bil med snobbefaktor. Faren min ga meg det inntrykket. Det var en slik bil de "fine" kjørte, dyr og eksklusiv. BMW var i samme klassen. Disse bilene har kanskje ikke det image lenger, men for meg har de det. Jeg tillater ikke meg selv å tenke på å kjøre et slikt merke, og tenker at kommer jeg med en slik bil i mitt nabolag på Norderhovsbygda, så vil naboene si at "han Sten liker å vise seg frem". Trolig er det bare fantasi, men jeg blir nok trofast til Volvo.

Vi må ta sjanser for å komme videre i livet. Da må vi bryte egne grenser. Da må vi løfte den blå linje høyere. Da må vi ta ordet i det møtet vi sitter i selv om pulsen bare ved tanken på det øker dramatisk.
Da må vi tillate oss å meddele egne følelser til andre, når vi er mest tilbøyelige til å holde igjen. Da må vi ikke krysse over gaten når en vi kjenner nærmer seg, og denne personen har mistet et barn, blitt skilt eller på annet vis er utsatt for noe tungt. Da må vi ta sjansen på å bli avvist ved å interessere oss for denne personen, og trolig bidra til å se et menneske som nettopp har behov for det. Det er lett å finne en begrunnelse hos meg selv for ikke å tørre noe ved å unnskylde meg med at jeg ikke skal plage en annen. Jeg har den erfaring at det å tørre å møte et menneske i sorg med oppmerksomhet og evnen til å lytte er til stor lettelse for den andre personen.

Spreng den blå linjen din i neste uke, og du vil erfare at ditt prestasjonsområde utvides, og du tar mere ut av ditt potensial.

Ha en grensesprengende helg.

Sten