Kjære leser.
Det er siste fredag på jobben. Neste fredag er 1 oktober og da er jeg avgått konsernsjef, i ny stilling som seniorrådgiver i Umoe AS, som er hovedeier i URG AS.
Ved siden av den stillingen skal jeg fylle en del styreverv. Jeg ser frem til ny tilværelse. Jeg har bestemt meg for ikke å savne den jeg har hatt i mange år.
Jeg er fylt av takknemlighet over alt jeg har fått muligheten til. Det å være toppsjef er et privilegium få blir forunt, men også viktig å ha den erkjennelsen at "flaskehalsen sitter på toppen"! Under min ledelse har det i hovedsak gått bra, men jeg sier med en viss grad av beskjemmelse at "alle feil av særlig betydning i vårt selskap har jeg hatt fingern borti". Så er det slik at den som gjør lite styrer unna det meste og gjør sjelden feil. Den viktigste erkjennelsen har vært at større feil begått hos oss har vært under mitt lederskap, og så har vi i URG i sammen gjort utrolig mye bra! Viktig har det vært å erkjenne ansvar for egne feil og lære av dem. Nye feil er ok; gamle er ikke ok!
Hva tenker mine lesere om dette?
Det er lett å gjøre andre til årsak for egen adferd. Det er menneskelig og en vanlig utvei i vanskelige situasjoner.
"Hadde det ikke vært for han tullekoppen på nabokontoret, så hadde vi hatt et fint miljø her!" Kanskje "tullekoppen" ikke vet at hans adferd er plagsom. Hvem hjelper han på rett vei. Hvem tar ansvar for felleskapet ved å ta inn over seg at en annen ikke er klar over problemet han eller hun representerer, tar mot til seg og hjelper den andre til å forstå. Før dette er gjort er det ikke rett å gjøre den andre ansvarlige for sin egen adferd. Gjelder samme greie på privarfronten!
Jeg er altså ydmykt takknemlig for alt jeg har fått muligheten til i min jobb, og først og fremst av muligheten til- og gleden over å ha samvirket med de mest fantastiske kolleger en kan drømme om å få. Her på kontoret, ute på våre serveringssteder, våre franchisetakere og kommisjonærer, Iben på sentralbord og i mottakelsen på kontoret vårt,Kari som har vært min nærmeste serviceleverandør og har holdt orden på meg, vårt eierskap som har støttet opp om oss og utfordret oss, alle våre forbindelser som vi på ulike vis har samspilt med over mange ti-år.
Hvilken "reise" jeg har hatt. Nå venter mulighetenes "land" der foran meg. Det blir kult!
Og jeg ønsker Karen Kvalevåg det aller beste for hennes gjerning i konsernsjefjobben fra 1 oktober!
Jeg skal blogge videre. Dere blir ikke kvitt meg.
Ha en herlig helg!
Sten
fredag 24. september 2010
lørdag 11. september 2010
Om god forvaltning-rypejakt m.m.
Kjære leser.
Jeg er på rypejakt. Vi har hatt samme terreng i 20 år mine brødre, to svogre og en kjær nabo. I år er også to nevøer ivrige tilstede. I fjor var det generelt dårlig med ryper de fleste steder. Brukbart hos oss. Trolg fordi vi passer på ikke å skyte for mange i gode år. Da er det stamfugl nok til dårlige år, og vi nyter gleden av det. I går på startdagen så vi masse fugl og hadde den beste jaktdag "ever", selv om vi jaktet 2 timer kortere dag enn normalt.
Da tenkte jeg slik i fjellet i dag at det å "forvalte" forholdet til egen familie, venner, kolleger og bekjente blir som å forvalte et rypeterreng. Aldri ta mere ut enn at det er nok igjen til neste år bokstavelig talt. Forvalter jeg ikke klokt mister jeg trolig "terrenget", mister kontakten med slekt og venner, gode kolleger er ikke der lengre. Jeg må altså selv passe på ikke å overforbruke dem jeg trenger nær meg, til å bistå meg i arbeid, til å støtte opp om aktivteter der jeg selv trenger bistanden. Jeg må forholde meg til mine omgivelser som til rypeterrenget; det skal være liv laga og til glede for etterslekten når min tid er over.
Nå står fårikålen klar til kveldsgelden!
Og bruk hjelm når dere sykler. Jeg styrtet omkull fra sykkel lørdag, hjelmen tok trøkket. Ullevål fikset kinnbenet og hjernrystelsen var moderat. Ha en fortsatt herlig helg.
Sten
Jeg er på rypejakt. Vi har hatt samme terreng i 20 år mine brødre, to svogre og en kjær nabo. I år er også to nevøer ivrige tilstede. I fjor var det generelt dårlig med ryper de fleste steder. Brukbart hos oss. Trolg fordi vi passer på ikke å skyte for mange i gode år. Da er det stamfugl nok til dårlige år, og vi nyter gleden av det. I går på startdagen så vi masse fugl og hadde den beste jaktdag "ever", selv om vi jaktet 2 timer kortere dag enn normalt.
Da tenkte jeg slik i fjellet i dag at det å "forvalte" forholdet til egen familie, venner, kolleger og bekjente blir som å forvalte et rypeterreng. Aldri ta mere ut enn at det er nok igjen til neste år bokstavelig talt. Forvalter jeg ikke klokt mister jeg trolig "terrenget", mister kontakten med slekt og venner, gode kolleger er ikke der lengre. Jeg må altså selv passe på ikke å overforbruke dem jeg trenger nær meg, til å bistå meg i arbeid, til å støtte opp om aktivteter der jeg selv trenger bistanden. Jeg må forholde meg til mine omgivelser som til rypeterrenget; det skal være liv laga og til glede for etterslekten når min tid er over.
Nå står fårikålen klar til kveldsgelden!
Og bruk hjelm når dere sykler. Jeg styrtet omkull fra sykkel lørdag, hjelmen tok trøkket. Ullevål fikset kinnbenet og hjernrystelsen var moderat. Ha en fortsatt herlig helg.
Sten
fredag 3. september 2010
Thank God, it's Friday!
Kjære leser.
I vårt system, vårt konsern, har vi rettigheter for TGI Fridays, for Norge og Sverige. I dag føler jeg sterkt for å fortelle mine lesere om denne delen av vårt mangfoldige og herlige konsern:
Det er jo et underlig navn på en restaurant. "Takk Gud, det er fredag". Tanken bak var nok at alle de som har anledning til å puste ut etter en strabasiøs arbeidsuke skulle gå på TGI Fridays og glede seg over god mat og drikke og det gode samvær. Vi åpnet vår første "Fridays" i 1996 i Stockholm, og en av mine nære medarbeidere gjennom mange år, Nils Lemming, bygget denne og startet opp virksomheten. Etter denne starten, som var krevende og på ingen måte økonomisk vellykket før mange år senere, har Nils bygget 5 flere "Fridays'er", og samtidig passet på at flere av dem har blitt videreutviklet og utbygget. Idag er TGI Fridays virksomheten vår en stor suksess og gir flott avkastning på våre investeringer.
Nils hentet på et tidspunkt for 13 år siden Tore Garmo til å bistå seg med å få lønnsomhet i Friday's. Det har Tore fått til. Gjennom et gjensidig respektfullt samspill med Nils som byggeren og fornyeren, Espen Holm som den etterhvert drivende kraft for enhetene og med Christer Jansson som vår kollega med ansvar for Sverige enhetene, har dette teamet ansatt, utviklet og beholdt et 20 talls medarbeidere som er daglige ledere, nestledere og nøkkelspillere i ulike roller.
I dag satt Tore og jeg på kontoret og summerte opp hvor mange utmerkelser og hedersprsier dette totalteamet har mottatt på TGI Fridays årlige megakonferanser i USA med deltakelse fra- og i konkurranse med alle TGI Fridays enheter i mere enn 60 land world wide. De er tallrike og teamet har vunnet alle de priser det er mulig og oppnå. Og teamet har åpenbare kandidater på ulike onmråder for også dette års heder og ære.
Hva handler det om? Ansette rett person med rette holdninger, tren dem i de viktigste ferdigheter, gi ansvar og myndighet, involver dem i alle viktige prosesser og vis i praktisk hverdag at hver av dem blir sett, utfordret og verdsatt. Og alt satt inn i et fungerende system med systematisk vedlikehold av mennesker og materielle verdier.
Jeg er så stolt av dem som har fått til dette. Nils, Tore, Espen, Christer, Therese, Anna, Jannika og Abbas, Susanne, Anders,Klaus, Jesper, Kari,Ross, Katrine, Camilla,Marius. "They love the brand, they live the brand". De nevnte her er seg bevisste at de hører til en stor familie, og jeg har resten av familien med meg i tankene når jeg nevner mine kolleger over.
De har virkeliggjort det å gjøre "everyday a Friday". Lille Norge og Sverige er store i TGIF verdenen. Det bekrefter at det handler om mennesker. Takk til mine fantastiske kolleger.
Nyt fredagen og ha en herlig helg.
Sten
fredag 27. august 2010
Ingen nedside i å bli godt likt!
Kjære leser.
I 1984 deltok jeg på et 8 ukers ledelsesprogram, "Solstrandprogrammet", i regi av AFF, som man kan hente informasjon om på nettet. Det er Norges eldste program på dette området, og blir fulltegnet hvert år. Ca. 50 deltakere. I tillegg til møter i plenum foregår mye i grupper, og i min gruppe var vi 8 personer. Basisgrupper ble vi kalt. I fjor var det 25 år siden vi startet opp, og vår gruppe med 6 gjenlevende medlemmer har møttes jevnt gjennom alle disse 25 år. De 5 andre er mine fortrolige venner.
Jeg vil fortelle om en skjellsettende opplevelse fra Solstrand med referanse til tittelen i dag:
Etter en ukes opphold fikk vi en oppgave; vi skulle meddele de andre i gruppen hvilket førsteinntrykk vi hadde av hverandre. Om meg sa de at jeg var utadvendt, ivrig, humørspreder, dårlig til å lytte, ganske dominerende og tok stor plass. Jeg tok dette til etteretning, visste at om kort tid ville de like meg veldig godt og trives sammen med meg, disse forhold til tross. Slik gikk det også, det fikk jeg bekreftet. Jeg var altså ikke særlig bekymret eller overrasket over førsteinntrykket de fikk av meg.
I den siste av de 8 uker vi var sammen, programmet gikk ovet ett kalenderår, fikk vi en spennende ny oppgave; vi skulle stusse over noe en av de andre i gruppa hadde sagt, gjort, ment eller liknende. Nils i gruppa sa da til meg at han hadde stusset over at jeg var fornøyd med førsteinntrykket han hadde av meg. Jeg skulle til å svare slik som over at jeg visset at de ville komme til å like meg godt, bare det gikk litt tid. Jeg fikk ikke sagt det; jeg fikk følelsen av få bomull i munnen, ble helt taus, og skjønte der og da at jeg aldri mere skulle etterlate et slikt førsteinntrykk. Tank på alle de som så langt i mitt liv bare hadde møtt meg en gang, og aldri fikk sjansen til å bli kjent meg og like meg godt. Jeg gremmet meg, og har siden den gang vært evig takknemlig overfor Nils fordi han susset over nettopp dette.
Siden den opplevelsen har jeg vært bevisst på å møte nye mennesker med respekt, med varmt smil, med en genuin interesse for den andre og har vunnet venner både i inn- og utland med slik adferd. Og det skulle jo bare mangle, hva?
Det betyr ikke at jeg skal være servil eller feig; ikke tørre å si hva jeg mener. men måten å gjøre det på er en annen sak.
Det er jo ingen oppside i å bli dårlig likt!
Nils ville meg vel. Jeg er ham evig takknemlig.
Ha en herlig helg, og til mine kolleger som skal sykle Birkebeineren; good luck, jeg er full av beundring for strabasene dere går løs på, og målbevisstheten dere legger for dagen!
Sten
I 1984 deltok jeg på et 8 ukers ledelsesprogram, "Solstrandprogrammet", i regi av AFF, som man kan hente informasjon om på nettet. Det er Norges eldste program på dette området, og blir fulltegnet hvert år. Ca. 50 deltakere. I tillegg til møter i plenum foregår mye i grupper, og i min gruppe var vi 8 personer. Basisgrupper ble vi kalt. I fjor var det 25 år siden vi startet opp, og vår gruppe med 6 gjenlevende medlemmer har møttes jevnt gjennom alle disse 25 år. De 5 andre er mine fortrolige venner.
Jeg vil fortelle om en skjellsettende opplevelse fra Solstrand med referanse til tittelen i dag:
Etter en ukes opphold fikk vi en oppgave; vi skulle meddele de andre i gruppen hvilket førsteinntrykk vi hadde av hverandre. Om meg sa de at jeg var utadvendt, ivrig, humørspreder, dårlig til å lytte, ganske dominerende og tok stor plass. Jeg tok dette til etteretning, visste at om kort tid ville de like meg veldig godt og trives sammen med meg, disse forhold til tross. Slik gikk det også, det fikk jeg bekreftet. Jeg var altså ikke særlig bekymret eller overrasket over førsteinntrykket de fikk av meg.
I den siste av de 8 uker vi var sammen, programmet gikk ovet ett kalenderår, fikk vi en spennende ny oppgave; vi skulle stusse over noe en av de andre i gruppa hadde sagt, gjort, ment eller liknende. Nils i gruppa sa da til meg at han hadde stusset over at jeg var fornøyd med førsteinntrykket han hadde av meg. Jeg skulle til å svare slik som over at jeg visset at de ville komme til å like meg godt, bare det gikk litt tid. Jeg fikk ikke sagt det; jeg fikk følelsen av få bomull i munnen, ble helt taus, og skjønte der og da at jeg aldri mere skulle etterlate et slikt førsteinntrykk. Tank på alle de som så langt i mitt liv bare hadde møtt meg en gang, og aldri fikk sjansen til å bli kjent meg og like meg godt. Jeg gremmet meg, og har siden den gang vært evig takknemlig overfor Nils fordi han susset over nettopp dette.
Siden den opplevelsen har jeg vært bevisst på å møte nye mennesker med respekt, med varmt smil, med en genuin interesse for den andre og har vunnet venner både i inn- og utland med slik adferd. Og det skulle jo bare mangle, hva?
Det betyr ikke at jeg skal være servil eller feig; ikke tørre å si hva jeg mener. men måten å gjøre det på er en annen sak.
Det er jo ingen oppside i å bli dårlig likt!
Nils ville meg vel. Jeg er ham evig takknemlig.
Ha en herlig helg, og til mine kolleger som skal sykle Birkebeineren; good luck, jeg er full av beundring for strabasene dere går løs på, og målbevisstheten dere legger for dagen!
Sten
fredag 20. august 2010
Taushetens konsekvenser . del 2
Kjære leser.
Jeg omhandlet dette tema i forrige blogg. La meg nå dele et dikt av Rolf Jacobsen, en av våre fremstre lyrikere gjennom alle tider, som bærer titelen:
Kjente jeg deg?
Kjente jeg deg egentlig.
Noe du aldri fikk sagt eller vi lot ligge.
Halvtenkte tanker. En skygge som strøk over ansiktet
Noe i øynene.Nei
jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen. Natten har
ingen lyd, bare rare tanker.
Ord som stiger opp av søvnen:
Kjente jeg deg?
Diktet er gjengitt i boken "Hva skal vi med stjerner nå?" av Espen Olafsen og Per Arne Dahl. Espen var Lyntreneren som mistet kone og datter i tsunamien i romjulen 2004, og han bruker diktet som en illustrasjon i forbindelse med sitt eget behov for å få bekreftelse på at han virkelig kjente sin egen kone. Dette fikk han bekreftet, som det står i boken, gjennom samtaler med sin svigermor og konens fortrolige venner.
For meg inspirerer diktet til å forsterke min tro på og overbevisning om at jeg må by på meg selv og mine egne følelser i forholdet til mine nærmeste, både i familie, i vennekrets og ikke minst i forhold til arbeidskolleger. Det meste av vår våkne tid brukes på jobb og i sammen med kolleger. Jeg har erfart at det å kjenne mine kolleger godt og deres ulike arenaer, gir meg bedre mulighet til å skape motivasjon og arbeidslyst hos dem ved å anerkjenne deres behov for å bli sett, hørt og utfordret. Når jeg skjønner deres hverdag blir jeg en bedre tilrettelegger for deres virke der jeg har påvirkningsmuligheter.
Det sies ofte om mennesker vi kjenner at "hun har vanskelig for å snakke om egne følelser". Det kan gjelde en mor eller en far eller en nær venn. For mange av oss er dette en arv vi kunne vært foruten. Våre foreldre kan ha båret på mang en erfaring og opplevelse, og som preget deres atferd, men som de aldri delte med egne barn. Den tausheten lever vi med konsekvensene av.
"Det skal du ikke spørre om". "Det forstår du når du blir voksen".
Slike utsagn fra egne foreldre er nok lett gjenkjennelige for mange.
Slik ble vi formet til å bli litt mindre vitebegjærlige og spørrelystne senere i livet.
Det er min erfaring at det ikke er for sent, selv om f.eks. jeg er nesten 66!
Kanskje denne helgen kan brukes til litt deling av oppriktige følelser som ikke har fått slippe ut i mellom to som står hverandre nær. Og det ligger all verdens muligheter til ros og anerkjennelse av hverandre helt oppe i dagen.
Det er stadig like godt å bli sett og anerkjent av noen en setter pris på.
Ha en herlig helg.
Sten
Jeg omhandlet dette tema i forrige blogg. La meg nå dele et dikt av Rolf Jacobsen, en av våre fremstre lyrikere gjennom alle tider, som bærer titelen:
Kjente jeg deg?
Kjente jeg deg egentlig.
Noe du aldri fikk sagt eller vi lot ligge.
Halvtenkte tanker. En skygge som strøk over ansiktet
Noe i øynene.Nei
jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen. Natten har
ingen lyd, bare rare tanker.
Ord som stiger opp av søvnen:
Kjente jeg deg?
Diktet er gjengitt i boken "Hva skal vi med stjerner nå?" av Espen Olafsen og Per Arne Dahl. Espen var Lyntreneren som mistet kone og datter i tsunamien i romjulen 2004, og han bruker diktet som en illustrasjon i forbindelse med sitt eget behov for å få bekreftelse på at han virkelig kjente sin egen kone. Dette fikk han bekreftet, som det står i boken, gjennom samtaler med sin svigermor og konens fortrolige venner.
For meg inspirerer diktet til å forsterke min tro på og overbevisning om at jeg må by på meg selv og mine egne følelser i forholdet til mine nærmeste, både i familie, i vennekrets og ikke minst i forhold til arbeidskolleger. Det meste av vår våkne tid brukes på jobb og i sammen med kolleger. Jeg har erfart at det å kjenne mine kolleger godt og deres ulike arenaer, gir meg bedre mulighet til å skape motivasjon og arbeidslyst hos dem ved å anerkjenne deres behov for å bli sett, hørt og utfordret. Når jeg skjønner deres hverdag blir jeg en bedre tilrettelegger for deres virke der jeg har påvirkningsmuligheter.
Det sies ofte om mennesker vi kjenner at "hun har vanskelig for å snakke om egne følelser". Det kan gjelde en mor eller en far eller en nær venn. For mange av oss er dette en arv vi kunne vært foruten. Våre foreldre kan ha båret på mang en erfaring og opplevelse, og som preget deres atferd, men som de aldri delte med egne barn. Den tausheten lever vi med konsekvensene av.
"Det skal du ikke spørre om". "Det forstår du når du blir voksen".
Slike utsagn fra egne foreldre er nok lett gjenkjennelige for mange.
Slik ble vi formet til å bli litt mindre vitebegjærlige og spørrelystne senere i livet.
Det er min erfaring at det ikke er for sent, selv om f.eks. jeg er nesten 66!
Kanskje denne helgen kan brukes til litt deling av oppriktige følelser som ikke har fått slippe ut i mellom to som står hverandre nær. Og det ligger all verdens muligheter til ros og anerkjennelse av hverandre helt oppe i dagen.
Det er stadig like godt å bli sett og anerkjent av noen en setter pris på.
Ha en herlig helg.
Sten
onsdag 11. august 2010
Om taushetens konsekvenser
Kjære leser.
Jeg har tillatt meg 4 bloggfrie uker og som de fleste hatt fine ferieuker. Av viktige aktiviter har også inngått lesing av opptil flere bøker. En av disse har gitt meg mange refleksjoner, og som tittelen på innlegget antyder heter boken "Taushetens konsekvenser". Svensk forfatterinne hvis navn jeg i skrivende stund ikke husker. Hovedpersonen i romanen er jøde og bor på New Sealand. Dramatiske omstendigheter i hans tilværelse fører ham tilbake i livet til oppdagelser av omstendighetene rundt det faktum at han som liten unnslapp jødeutryddelsen i nazi Tyskland. Defra og videre i boken følger vi de mange konsekvenser av taushet hans liv ble omgitt av. Jeg røper ikke mere, men boken kan anbefales.
Den traff meg helt spesielt. La meg forsiktig ta dere med på noen refleksjoner omkring konsekvenser av taushet slik jeg ser dem.
Jeg tenker på uttrykket "talende taushet": "Det oppsto i salen en talende taushet" kan man ha lest i en omtale i en avis av en hendelse der mange var tilstede. Hva skjedde? Jo en person uttalte noe som hadde den effekt på de tilstedeværende at det ble helt taust. Kanskje var dette helt utilsiktet fra taleren side, men effekten ble slik. Pinlig taushet kanskje, og taleren gikk hjem til sitt med et ubehag. De øvrige til sitt med et tilsvarende ubehag. Kansje kunne en modig person i salen tatt ordet og løst opp i den pinlige situasjonen, og slik at alle kom ut av det med lettelse. I denne tenkte situasjonen må taleren leve videre med konsekvensene av tausheten, hva det nå måtte være.
Vi kan ikke "ikke kommunisere" har jeg lært av psykologene Bente Marie og Heidi Ihlen. Vi har alle et kroppspråk, og dette "språket" kan være helt taust og meget talende; det kan enten henrykke, virke energigivende og skape en god stemning, eller i den andre enden skape usikkerhet, utrygghet og fantasier om hva som lå bak det jeg opplevde av negative signaler fra en annens kroppsspråk. Har dere opplevd at noen har begynt å se på klokken når dere holder et innlegg? Sterk taushet hva? Et skuldertrekk, noen skifter blikk med hverandre. Jeg føler meg uvel. Noen som kjenner seg igjen? Hvilke konsekvenser har slik talende taushet på godt og vondt? Uansett lever vi alle med den.
Jeg stopper der og kommer tilbake med fortsettelsen neste uke!
Sten
Jeg har tillatt meg 4 bloggfrie uker og som de fleste hatt fine ferieuker. Av viktige aktiviter har også inngått lesing av opptil flere bøker. En av disse har gitt meg mange refleksjoner, og som tittelen på innlegget antyder heter boken "Taushetens konsekvenser". Svensk forfatterinne hvis navn jeg i skrivende stund ikke husker. Hovedpersonen i romanen er jøde og bor på New Sealand. Dramatiske omstendigheter i hans tilværelse fører ham tilbake i livet til oppdagelser av omstendighetene rundt det faktum at han som liten unnslapp jødeutryddelsen i nazi Tyskland. Defra og videre i boken følger vi de mange konsekvenser av taushet hans liv ble omgitt av. Jeg røper ikke mere, men boken kan anbefales.
Den traff meg helt spesielt. La meg forsiktig ta dere med på noen refleksjoner omkring konsekvenser av taushet slik jeg ser dem.
Jeg tenker på uttrykket "talende taushet": "Det oppsto i salen en talende taushet" kan man ha lest i en omtale i en avis av en hendelse der mange var tilstede. Hva skjedde? Jo en person uttalte noe som hadde den effekt på de tilstedeværende at det ble helt taust. Kanskje var dette helt utilsiktet fra taleren side, men effekten ble slik. Pinlig taushet kanskje, og taleren gikk hjem til sitt med et ubehag. De øvrige til sitt med et tilsvarende ubehag. Kansje kunne en modig person i salen tatt ordet og løst opp i den pinlige situasjonen, og slik at alle kom ut av det med lettelse. I denne tenkte situasjonen må taleren leve videre med konsekvensene av tausheten, hva det nå måtte være.
Vi kan ikke "ikke kommunisere" har jeg lært av psykologene Bente Marie og Heidi Ihlen. Vi har alle et kroppspråk, og dette "språket" kan være helt taust og meget talende; det kan enten henrykke, virke energigivende og skape en god stemning, eller i den andre enden skape usikkerhet, utrygghet og fantasier om hva som lå bak det jeg opplevde av negative signaler fra en annens kroppsspråk. Har dere opplevd at noen har begynt å se på klokken når dere holder et innlegg? Sterk taushet hva? Et skuldertrekk, noen skifter blikk med hverandre. Jeg føler meg uvel. Noen som kjenner seg igjen? Hvilke konsekvenser har slik talende taushet på godt og vondt? Uansett lever vi alle med den.
Jeg stopper der og kommer tilbake med fortsettelsen neste uke!
Sten
fredag 2. juli 2010
Ubevisste mål vinner alltid
Kjære leser.
Dagens tema er krevende og ikke helt lett å forstå, men la meg prøve.
Mange menn er opptatt av temaet bil. Tenk dere en mann som går rundt og tenker på og har lyst til å bytte bil. Den bilen han har er egentlig ok og tåler flere år til. Han leser reklame for nye biler, og har en drøm om en spenstig en med litt ekstra krefter og 4 hjuls drift. Kan ikke helt forsvare det overfor kona. Det som har inntruffet i dette tilfellet er at mannen har et ubevist mål: ny bil. Fra det øyeblikket dette trykker på begynner prosessen med å finne argumenter for kjøpet som kan aksepteres av kona eller i alle fall rettferdigjøre valget. 6 måneder senere er innkjøpet et faktum. Argumentet er sikker bil, mere trygghet for barna, lavere utslipp av co2 etc. Måtte bare ha den! Det ubevisste målet har vunnet. Det er nå omgjort til et klokt, bevisst valg i hans verden. Kona må bare konstatere at slik blie det.
Hver dag styres vi av ubevisste mål. Bak i hjernekassen ligger det et lager av ubevisste mål som styrer mine handlinger. Noen innspill og forslag jeg får fra kolleger eller egen kone har reelt sett ingen mulighet for å lykkes, fordi jeg i min underbevissthet har ubevisste mål som styrer meg.
Noen kan foreslå for meg at vi skal ta med en gruppe av våre ledere på et opplegg som f.eks teambygging, hvor vi skal være i naturen sammen i tre dager, drive med klatring i fjell, bygge hytte sammen av materialer vi finner o.l. Jeg kan komme til å møte dette med argumenter som forklarer hvorfor jeg ikke synes dette er en god ide, mens det som egntlig trykker på i underbevisstheten er at jeg vil levere et ekstra godt månedsregnskap den måneden dette tiltaket må utgiftsføres, og så bruker jeg helt andre argumenter enn dette for å gå i mot forslaget.
I parforhold utveksles det hele tiden forslag til hva den ene synes at man skal kjøpe inn, investere i, bytte ut fra gammelt til nytt, ferieforslag, osv. Det merkelige er at den annen part ofte ikke liker forslaget og argumenterer sterkt imot. Noen ganger overhode ikke til å rokke. Da ligger det trolig et ubevisst behov og trykker som overstyrer en saklig samtale om det den andre forslår. Det kan f.eks. være et behov for trygghet for familieøkonomien som gjør at en utgift man har råd til å ta blir "blokkert". Kanskje kommer den ene i parforholdet fra et hjem hvor penger ikke ble styrt, og man vokste opp i konstant konflikt om pengebruk mellom foreldrene. Dette ubehaget ligger i underbevisstheten og overstyrer rasjonelle handlinger, fordi den med slik erfaring for alt i verden ikke vil havne i samme uføre som man opplevde i egen oppvekst.
Slike ubevisste mål kan vi kalle "alle kranglers mor", og ved å være klar over at det er slik, er det trolig mulig å kunne snakke om og stusse litt over hvorfor vi så raskt avviser den andres innspill.
Kanskje dette kan være sommerens mest krevende men givende treningsoppgave?
Jeg skal satse på det selv!
Ha en herlig sommer!
Sten
Dagens tema er krevende og ikke helt lett å forstå, men la meg prøve.
Mange menn er opptatt av temaet bil. Tenk dere en mann som går rundt og tenker på og har lyst til å bytte bil. Den bilen han har er egentlig ok og tåler flere år til. Han leser reklame for nye biler, og har en drøm om en spenstig en med litt ekstra krefter og 4 hjuls drift. Kan ikke helt forsvare det overfor kona. Det som har inntruffet i dette tilfellet er at mannen har et ubevist mål: ny bil. Fra det øyeblikket dette trykker på begynner prosessen med å finne argumenter for kjøpet som kan aksepteres av kona eller i alle fall rettferdigjøre valget. 6 måneder senere er innkjøpet et faktum. Argumentet er sikker bil, mere trygghet for barna, lavere utslipp av co2 etc. Måtte bare ha den! Det ubevisste målet har vunnet. Det er nå omgjort til et klokt, bevisst valg i hans verden. Kona må bare konstatere at slik blie det.
Hver dag styres vi av ubevisste mål. Bak i hjernekassen ligger det et lager av ubevisste mål som styrer mine handlinger. Noen innspill og forslag jeg får fra kolleger eller egen kone har reelt sett ingen mulighet for å lykkes, fordi jeg i min underbevissthet har ubevisste mål som styrer meg.
Noen kan foreslå for meg at vi skal ta med en gruppe av våre ledere på et opplegg som f.eks teambygging, hvor vi skal være i naturen sammen i tre dager, drive med klatring i fjell, bygge hytte sammen av materialer vi finner o.l. Jeg kan komme til å møte dette med argumenter som forklarer hvorfor jeg ikke synes dette er en god ide, mens det som egntlig trykker på i underbevisstheten er at jeg vil levere et ekstra godt månedsregnskap den måneden dette tiltaket må utgiftsføres, og så bruker jeg helt andre argumenter enn dette for å gå i mot forslaget.
I parforhold utveksles det hele tiden forslag til hva den ene synes at man skal kjøpe inn, investere i, bytte ut fra gammelt til nytt, ferieforslag, osv. Det merkelige er at den annen part ofte ikke liker forslaget og argumenterer sterkt imot. Noen ganger overhode ikke til å rokke. Da ligger det trolig et ubevisst behov og trykker som overstyrer en saklig samtale om det den andre forslår. Det kan f.eks. være et behov for trygghet for familieøkonomien som gjør at en utgift man har råd til å ta blir "blokkert". Kanskje kommer den ene i parforholdet fra et hjem hvor penger ikke ble styrt, og man vokste opp i konstant konflikt om pengebruk mellom foreldrene. Dette ubehaget ligger i underbevisstheten og overstyrer rasjonelle handlinger, fordi den med slik erfaring for alt i verden ikke vil havne i samme uføre som man opplevde i egen oppvekst.
Slike ubevisste mål kan vi kalle "alle kranglers mor", og ved å være klar over at det er slik, er det trolig mulig å kunne snakke om og stusse litt over hvorfor vi så raskt avviser den andres innspill.
Kanskje dette kan være sommerens mest krevende men givende treningsoppgave?
Jeg skal satse på det selv!
Ha en herlig sommer!
Sten
Abonner på:
Innlegg (Atom)
