Var det ikke motbakker kom vi ikke høyere

Kjære leser.
Headingen er fritt sitert fra Arne Garborg, og det er fortsatt sant.
Jeg har vært på Galdhøpiggen noen ganger. Mest strevsomt er det å starte på Spiterstulen på ca. 1000 meter. Da er det en 1469 meters motbakke å ta fatt på. Jeg husker hvilken glede det var å nå til topps første gangen, og jeg husker godt at da vi trodde vi var nesten på toppen så var det jamen en motbakke til. Eva og jeg ble tatt bilde av i sol og vind på toppen, og vi fremstår stolte og tilfredse.
Jeg har mange ganger i livet vært i tøffe motbakker, ja slik som det er i spillene vi spiller med barnebarna: Jeg har havnet på feil sted i spillet og fått beskjed om å rykke tilbake til start. Et resultat av mine trekk; ikke noe jeg har blitt påført av andre. Som oftest har det vært mulig med en ny start, en hvilepause underveis med debrief og ny strategi, men også ved noen anledninger nødvendig å "kaste kortene".
Læringen har vært å trene meg selv og organisasjonen på å "løpe i motbakker", sette oss djerve mål og være langsiktige og utholdene.
Markedets behov er utgangspunktet og konseptet er konsekvensen av dette.
Like viktig som å være i markedet med et rett konsept, er det å lede og motivere medarbeidere slik at det utløses arbeidsglede og et eierforhold til jobben og bedriften en suksessfaktor. Når disse to forhold går som hånd i hanske er vi nesten garantert suksess. Begge deler er uhyre krevende og vanskelig å få til. Men hvis det ikke er vanskelig å få til får vi heller ikke noe fortrinn i forhold til de vi konkurerer med.

"Det går ingen delelinje gjennom gleden".
Dette uttalte Jonas Gahr Støre til en avis før siste helg.
Jeg tenker at får vi til det å dele på gleden over et godt samspill, at den enkelte opplever å bli sett, beundret og anerkjent for sitt bidrag og hjulpet til god trening og fremgang, da tåler vi all verdens motbakker uten å miste lysten på neste topp. Jeg skal aldri slutte å trene på å tåle motbakker.
Ha en herlig helg.
Sten