"Det sitter langt inne"

Kjære leser.

Jeg holdt et foredrag for ca 250 skoleledere i Confex regi på et hotel på Gardermoen en tid før påske. Temaet var ledelse og verdier og samspill. Jeg fortalte min historie om mitt lederskap gjennom mer enn 40 år, og det ble naturlig å snakke om helt personlige erfaringer med kolleger og kursvenner jeg har hatt nær omgang med over flere tiår.

Jeg bruker illustrasjoner under foredrag og snakker om temaer hvor bildene har relevans for det jeg snakker om. Et bilde var av et stort lukket skjell og mitt anliggende i den settingen var å fortelle om skjellsettende opplevelser.

Det er min erfaring at det har sittet langt inne hos meg å makte og endre min egen atferd der den åpenbart har virket negativt på andre eller hvor jeg har opptrådd slik at jeg bokstavelig talt ikke er blitt godt likt.
Jeg sa til Bente Marie Ihlen, en mangeårig venn og veileder, psykolog, en gang at jeg hadde kommet frem til at "har jeg et problem jeg ikke vet om kan jeg ikke gjøre noe med det". Et banalt eksempel: Jeg har åpen buksesmekk og gjør ikke noe med det før noen gjør meg oppmerksom på det. Bente Marie svarte meg da: Men da Sten har du ikke et problem. Et problem jeg ikke vet at jeg har, altså en atferd som oppfattes negativ av andre, er ikke et problem for meg. Det kan være plagsomt for andre der jeg er deres sjef eller kollega. Og opptrer jeg slik at jeg har negativ effekt på folk jeg treffer første gang, er det ikke slik at jeg ønsker slik effekt.

De ganger jeg er gjort oppmerksom på av andre at jeg har negativ effekt på dem har nærmest aldri kommet "tidsnok". Trolig har jeg fått feedback som har vært tydelig nok, både i form av negativt kroppspråk på mine ytringer eller på lett skjulte innspill om at jeg med fordel kan endre aferd i spesielle settinger eller i forhold til enkelte personer. Slik endring ville i alle tilfeller uansett vært til min fordel. Hvorfor har jeg da ikke reagert på de mange innspill jeg bevisst eller ubevisst har mottatt. Hvorfor har det sittet så langt inne å endre uønsket atferd?

Tilbake til et av mine egne erfarte utsagn: Det er ingen premie uten smerte! Det har alltid vært slik at mine atferdsendringer er kommet etter særdeles kraftig og modig feedback fra noen som har villet meg vel, men har først gitt meg den når de har følt det kunne ha effekt. Derfor skjellet som illustrasjon. Noen skjell er harde å åpne, men når det er åpent er "innholdet" godt.

Derfor venner er det et poeng å etablere en vane med alltid å sjekke av egen effekt på andre etter møter og samtaler ved å spørre om effekten vi har hatt på den/de andre. Slutte møtet med å spørre om hva de har likt best i dag, eller at jeg som møtedeltaker tør å si ved møtets slutt hva jeg har likt, og hva jeg har reagert negativt på. Jeg trenger feedback og andre bør forvente å få det fra meg. Alltid vinklet positvit! Det er en treningssak. Evig treniungsområde for meg. Lykke til dere.

Sten

Ros og anerkjennelse og litt om saklighet.

Kjære leser.

Etter noen runder med professor Arne Næss sine teser om saklighet
nevner jeg igjen hans første tese:
"Unngå personkarakteristikker og påstander om motiver, gå til saken"
Jeg må nesten hver dag minne meg om dette. Det er virkelig energi på avveie å bruke tid på og spekulere i mulige motiver hos andre og så forholde meg til dem som en realitet. Slik utsetter jeg bare en nødvendig handling:
"Du, jeg trenger å snakke med deg om en sak. Jeg har oppfattet deg slik at du mener at det jeg gjorde i saken vi hadde oppe i forrige uke var uklokt. Har jeg oppfattet deg rett?"
Dette er et eksempel på å "gå til saken". Jeg bruker ikke tid på å karakterisere den andre som vrang og vanskelig, jeg bruker ikke tid på å tenke på om den andre har et skjult motiv. Jeg går rett på og tar opp noe som uroer meg, og jeg kaster ikke bort tiden. Jeg tar det nå! Klok mann han Arne Næss.

Så til ros og anerkjennelse.
Det er det etter mitt skjønn altfor lite av i møter og samvær og der mulighetene åpenbart finnes hver dag. Og når noen blir rost eller anerkjent blr den angjeldene personen sett og satt pris på.
Jeg fikk anledning til å treffe en veldig klok og reflektert doktorgradsstudent på 29 år i forrige uke. Han kom til Norge som 13 åring fra Etiopia. Vi kommer sikkert til å legge merke til denne karen i norsk samfunnsliv om noen år.
Blant mange saker vi snakket om, min eldste bror er mentor for ham, og derfor ble jeg den heldige som traff denne karen, var noe han hadde opplevd som litt urettferdig og sårende. Sjefen hans hadde gitt ham enn skikkelg korreks i manges påhør fordi han ankom for sent til et møte. Dette følte han urettferdig og sårende og jeg fikk et inntrykki av at hans sjef kanskje ikke var av det helt kloke "slaget".
Jeg spurte ham så om hva han trodde sjefen hans sa om ham til andre. Da fortale han at hun helt sikker snakket godt om ham, og han hadde flere eksempler på det. Det viste seg at han satte stor pris på sjefen, men det inntrufne såret ham svært.
Jeg spurte ham så hvor ofte han ga ros og anerkjennelse til sin sjef. Det hadde han aldri tenkt på, men det kommer han åpenbart nå til å gjøre.
"Du, jeg er veldig glad for å ha deg som sjef. Du har bidratt masse til det jeg nå får til. Så har jeg en sak jeg må drøfte med deg, og som jeg trenger din hjelp til. Husker du at du ga meg en korreks foran alle de andre da jeg kom for sent i møtet i forrige uke. Jeg ble veldig lei meg. Det var dumt å komme for sent. Så tenker jeg at jeg hadde hatt mere nytte av at du hadde tatt dette opp med meg etter møtet enn i møtet. Fint om du hjelper meg til å forstå hvordan jeg må opptre så slike hendelser ikke inntreffer igjen."

Tenk på alle de muligheter vi har hver dag til å gi ros og positiv oppmerksomhet til andre. Det er trolig et godt treningsområde for alle. Alle gjør jo i utgangspunktet sitt beste for å løse oppgavene sine på en god måte. Vi som har kolleger kan jo si fra til kollegaen at "jeg synes du var veldig flink med den kunden", og hvorfor jeg syntes det. Trolg blir den andre glad. "Hei sjef, det er hyggelig å jobbe under din ledelse. Gleder meg hver dag til det".
Til kassadamen:"Det var et godt smil og fin øyekontakt du ga meg". Troligt ikke det de får høre hver dag.
Tren på daglig gledelse.
Ha en herlig ukeslutt.

Sten

Professor Næss sine to siste teser.

Kjære leser.

Etter en ukes ferie i det absolutte slaraffenliv dukker jeg på denne kveldsstund ned i Arne Næss sine siste to teser om saklighet. De er ganske formidable:

1. Unngå fremstillinger som er usanne, ufullstendige, skjeve, holder tilbake relevant informasjon.
2. Unngå ironi, sarkasme, skjellsord, overdrivelser eller trusler.

Det er relatvit åpenbart at Næss har rett i at disse to teser om saklighet er noe jeg og andre bør rette oss etter.
I den siste tesen er kanskje dette med det å unngå ironi og sarkasme særdeles vesentlig. Jeg ble for tre år siden spurt av min gode coach og mentor Terje Skriver om jeg av og til hadde ironiske kommentarer eller utsagn til innspill fra min kone Eva. Foranledningen var en coaching samtale hvor jeg spilte inn noen utfordringer jeg opplevde å ha på "hjemmefronten". (Artig begrep dette "hjemmefronten". Forutsetter altså minst to fronter, ofte betegnelser i krigføring).
Jeg skjønte der og da at jeg nok ubevisst ofte kunne komme med utsagn av typen "Du mener vel ikke det du sier nå" eller "har du funnet på dette sjæl" eller liknende. Helt håpløse utsagn fra min side og overhode ikke egnet til å bygge glede og aksept for meg hos min kone. Jeg dro hjem den dagen med beslutningen om å komme hjem som en trivelig fyr og gjøre det hver dag resten av livet. I hovedsak har jeg klart det.
Allikevel glipper det av og til, og senest for en uke siden måtte jeg beskjemmet ta i mot alvorlg korreks fra min bedre halvdel hvor jeg ikke levde opp til Næss sine teser av i dag. Nå er jeg inne i en ny og bevisst treningsperiode!

Det er etter min erfaring ingen oppside i forhold til forhandlinger om store og viktige kontrakter og avtaler i forretningsforhold eller i viktige samtaler om vesentlige problemstillinger i parforhold, å holde "kortene" tett til brystet eller komme med ufullstendig informasjon, for å oppnå egne fordeler.
Takke meg til for litt god naivitet og åpenhet, og bruke mine evner til å bli godt likt og respektert for å spille med helt åpne kort.
Det er etter min erfaring ingen nedside ved det.

Jeg tenker at jeg ikke trenger å komme med ytterligere kommentarer til hans siste to teser. Jeg har delt dem med dere. Vi har trolig alle stor nytte av å ha dem nær tilgjengelige, kanskje nedskrvet i en ramme på pulten eller på hendig sted i et fellesrom hjemme.

Ha en herlig uke. Og hurra for Tora Berger og Marit Bjørgen

Sten

Unngå å tillegge motstandere standpunkter de ikke har!

Kjære leser.

Dette er professor Arne Næss sin tese nr 4 om saklighet.
Hans tese nr 3 hopper jeg over. Den lyder slik: Unngå tendensiøs flertydelighet.
Den trenger jeg lengere tankevirksomhet omkring før jeg er klar for refleksjon.
Men nå altså tese nr 4. Først kanskje litt refleksjon rundt begrepet motstander. I politikken synes det åpenbart at Jens Stoltenberg er Siv Jensens motstander, og vise versa. Vi kan straks gravlegge at en motstander i denne settingen er en fiende. En fiende vil ikke meg vel. En motstander har trolig andre mål og ofte motsatte innspill til løsninger enn jeg.

Næss maner oss til å ikke ha hypoteser om standpunkter motstanderen vår har, og som hun/han ikke har gitt uttrykk for. "Jeg er sikker på at det ligger noe annet under her enn det som kom frem i dagens møte" - "Hun mente sikkert noe annet enn det hun uttrykte, det så jeg på kroppsspråket hennes" - "Når han sa det på den måten han gjorde skjønte jeg at det ligger noe annet under".
Det er så lett å tillegge andre standpunkter som de ikke har gitt uttrykk for. Det riktig ukloke er å få en hypotese om hvilket standpunkt den andre egentlig har, og så begynne å forholde meg til det som om det er et faktum. Det er da det kan komme riktig galt ut.

Så hva er fasit når jeg får noen tanker om at den andre har en skjult agenda, et annet standpunkt enn det som kommer frem?
Det er da jeg investerer tid i å forsøke å forstå den andre. Det er da jeg f.eks. stiller et spørsmål på denne måten: "Har jeg forstått deg rett når jeg mener å ha oppfattet at din mening er at vi skal skrinlegge hele prosjektet før vi har fått testet ut om det virker?" Eller: "Jeg hørte deg argumentere sterkt for at det eneste som er mulig å få til er å gjøre som du sier. Altså helt motsatt av hva jeg mener. Hvilken effekt tror du det har på meg?"

Mitt poeng er altså å undersøke hva den andre mener og bli helt sikker på standpunktet den andre har. Det gjør jeg ved å stille spørsmål og prøve å forstå den andres vinkel eller argument for sin løsning.
Bare ved å stille gode spørsmål og være utholdende i å finne ut bakgrunnen for den andres standpunkt kan jeg gravlegge mine egne fantasier og hypoteser.
Så er ikke det lett og enkelt, men viktig og nødvendig. Det kan føre til at jeg skjønner den andres standpunkt godt selv om jeg kan være rykende uenig.

Det hender ikke helt sjeldent at det kan sitte en "motstander" på andre siden av middagsbordet. Det er i hjemlige "farvann" at hypotesene kan trives godt. Da er det ikke minst viktig å være tydelig i spørsmålene, før hypotesene får grobunn og stemningen laber. Krevende dette på hjemmefronten dere? Lykke til med å bli den gode spørsmålsstiller!

Ha en herlig helg.

Sten

Unngå tendensiøs gjengivelser av stridsspørsmål

Kjære leser.

Ovennevnte tese er professor Arne Næss sin tese nr 2 om saklighet.
Jeg omhandlet hans tese nr 1 i forrige blogg.

Ordet tendensiøs betyr "forutinntatt, partisk, ubalansert".
La meg ta et tenkt eksempel. "Jeg sier til Eva, min kone, at jeg tar en tur over til naboen.( La oss kalle dem Kari og Ola.) Jeg er tilbake om en times tid."
Over hos Kari og Ola får jeg kaffe, men de fortsetter sin høylytte krangel om ulike prioriteringer foran et planlagt nybilkjøp. Hun er mest opptatt av sikkerhet og miljøutslipp. Han av utseende, merkenavn og motorstørrelse.
Da jeg kom hjem spurte Eva om hvordan det sto til hos naboen. Jeg svarte at de krangla så busta føyk om valg av bilmerke og type, og at Kari var helt ubalansert og ikke hadde særlig greie på hva som åpenbart er det beste valget.
Jeg valgte altså en relativt ubalansert beskrivelse av det opplevde, partisk og forutinntatt som jeg var. Trolig ville Eva umiddelbart ha tatt Karis parti, og vi hadde startet vår interne krangel med et helt håpløst utgangspunkt.
Tenk om jeg hadde klart følgende på Evas spørsmål:"Det står i og for seg bra til hos Kari og Ola, men jeg ble tilhører til en intern diskusjon i forbindelse med deres forestående bilkjøp. Kari er åpenbart mest opptatt av sikkerhet og CO2 utslipp, mens Ola har mest lyst på rett merke og stor motor. Det er stor avstand dem i mellom og det skal bli spennede å høre hva de til slutt lander på".

Jeg vil helt sikkert stadig komme opp i situasjoner der jeg selv kommer i debatt og uenighet om standpunkt i ulike saker, og hvor det blir meg som skal fortelle om dette til andre. Jeg hører stadig fra andre beskrivelser fra deres opplevelser fra møter hvor løsninger ikke er funnet, og det er ikke uvanlig med tendensiøs beskrivelse av slike situasjoner.

Dette er kanskje en av mine mest krevende treningsarenaer; gå inn i møter og diskusjoner hvor jeg vet det hersker ulike meninger med respekt for den/de andres standpunkter og ståsteder, og slik at effekten jeg har på dem er at jeg oppleves som en som møter dem med respekt og anerkjennelse.

Jeg skal jobbe hardt med ikke å beskrive situasjonen og menneskene jeg møter i ulike settinger med beskrivelser til andre som:"Det var ikke anderledes enn ventet. De skjønner ikke mye av hva det dreier seg om. Hun hadde helt sikket en skjult agenda. Osv.osv."

Nøktern og saklig beskrivelse er både mere kortfattet og bidrar bedre til at den som får min historie berettet kan gjøre seg opp en mening om hvilke gode spørsmål jeg skal stilles i sakens anledning.
Jeg kunne fortsatt lenger her, men like greit kanskje at mine lesere tenker gjennom hvordan den enkelte kan ta tese nr 2 til seg og trene på å unngå forutinntatte standpunkter og partisk og ubalansert gjengivelse av noe som kan beskrives nøkternt og følelsesløst.
Lykke til!

Og god ukeslutt.

Sten

De neste hundre år

Under denne tittel skrev Johan Galtung en kronikk om professor Arne Næss, Norges ubestridt største filosof, som ville ha fylt 100 år 27 januar i år.
Arne Næss hadde seks teser om saklighet og jeg tenkete jeg skulle utfordre meg selv med å omtale hver av dem i en blogg etter lang tids bloggtørke fra min side.
Det faktum at jeg ble pensjonist pr. 19/11-2011 har gjor noe med meg. Jeg må lære meg en ny måte å håndtere tilværelsen på. Det ikke å skulle møte opp hver dag på en arbeidsplass etter 45 års fast ansettelse og oppmøte i et kollegialt felleskap er en skikkelig endring.
Jeg har ordnet meg med hjemmekontor og henting av Eivind, barnebarn på 7 år, i nabohuset, for transport til skolen hans kl.08.00, på alle dager jeg ikke drar av gårde til utøvelse av styreverv eller annen beskjeftigelse.
Slik opprettholder jeg vanen med opp om morgenen og kjenner at det er rett.

Så til tese 1 om saklighet:
"Unngå personkarakteristikker og påstander om motiver, gå til saken"

Det er så lett å tillegge andre motiver jeg ikke vet om de har. Da får fantasien fritt spillerom: "Han har sikkert en skjult agenda". "Det ligger sikkert noe annet bak". "Hun er alltid så skråsikker og dominerende". "Han er en skikkelig drittstøvel. Lurer på hva som ligger bak?"

Jeg skal ikke unndra meg selv fra å ha hatt slike tanker om andre, og heller ikke unndra meg å for å ha krakterisert andre for egne kolleger eller venner i ulike sammenhenger.
Arne Næss sier: Gå til saken!
Nå er mediene fulle av en anmeldt voldtekt av en ung tillitsvalgt i Venstre. En leder i Venstre er beskyldt for dette.
I går kveld kom det frem i nyhetene at Trine Skei Grande allerede for en tid tilbake var varslet om at den anmeldte personenen hadde opptrådd utilbørlig ovenfor en kvinnelig person i Venstre. Skei Grande opplyste om at hun hadde bestemt seg for å ta opp dette med den anmeldte, men det hadde det ikke vært tid for. Den helt nødvendige samtalen var utsatt. Trolig var det vanskelig for Skei Grande å ta dette opp. Derfor utsettelsen. Tid er alltid i slike sammenhenger en dårlig unnskyldning.
Jeg klandrer henne ikke overhode, og hun har håndtert saken ellers på en flott måte.

Etter Arne Næss sin tese var det ett å gjøre. Ikke utsett noe helt nødvendig, ikke karakteriser personen, ikke bruk tid på motiver. Gå rett til sakens kjerne straks du har fått tilgang til informasjon om noe det må gjøres noe med.

Av psykologsøstrene Ihlen har jeg, og mange med meg, lært at ingen er pr. definisjon dominerende, en drittsekk, håpløs, vanskelig å ha med å gjøre, lat eller liknende.
Det er effekten den andre personen har på meg som er saken i forhold til meg. "Han har en drittsekkk effekt på meg", men er ikke en drittsekk. Vennenne hans vil aldri si det om den personen som har slik effekt på meg.

Det jeg har å gjøre er uten opphold å ta initiativ til den nødvendige samtalen for å få snakket med den andre om saken.
Og kunsten er da å starte samtalen på en måte som ikke oppleves som et angrep, men heller om hva jeg føler i forhold til saken. Det har jeg blogget om tidligere tror jeg, og slutter med dette denne blogg.Det kan en ny blogg vies til; omigjen om den nødvendige samtalen.

Ha en herlig ukeslutt (om jeg har noen som følger meg etter det lange oppholdet).
Ny tese ved neste ukes slutt.

Sten

Stadig nye muligheter!

Kjære lesere.

19 november ble jeg 67 år. Bare en vanlig årlig forekomst. Jeg har vært heldig igjen og har tilbakelagt nok et rimelig smertefritt år. Med det menes at jeg ikke har trent så det har smertet; det har ikke vært så krevende mål å nå siste året at jeg ikke har kunnet nå dem innenfor den dagsform jeg har hatt. Altså ganske mye på rutine hvor jeg har tatt ut av "erfaringsboksen" og gjenbrukt egen kunnskap. Den rekker ganske langt erfarer jeg, og mye av det jeg er god på i ledelses sammenheng er det fortsatt bruk for der jeg deltar.
Slikt slutter ikke brått ved oppnådd pensjonsalder bare en er besjeftiget med noe en liker å holde på med.

Jeg leder mange møter, og erfarer at det er opp til meg å sette en god stemning i møterommet fra starten av. Jeg kan f.eks. begynne et møte med å spørre hva de møtende har sett mest frem til foran dagens møte, og la hver enkelt i tur si noe om dette. Ved møtets slutt kan vi så oppsummere om det virkelig var noe å se frem til, og om den enkelte fikk møtt sitt eget behov. Jeg er styreleder i 3 virksomheter og har således stor innflytelse på den stemning som vil herske i møterommet.

Eller:"Hva liker dere best i dagens saksdokumenter?". Igjen fokus på det som er positivt og ros til den/de som har levert dokumenter. Det setter en positiv stemning igjen. Så enkelt å starte med, så sjeldent at noen gjør det.
Jeg trener selv på å huske en variant av eksemplene over hver eneste gang jeg sitter på møtelederplassen. Jeg kan også bidra fra møtedeltakerplassen ved å innlede mine innlegg med anerkjennelse av det som er gjort eller sagt av andre før jeg kommer med ev. spørrende eller kritiske spørsmål.

Det er således ikke overgang fra lønnsslipp til trygdeytelser og pensjon som hindrer forsatt "hjernedeltakelse" i samfunnslivet, men viljen- og evnen til å delta videre der det er åpninger for det.

Her i Hønefoss hvor jeg bor ble det før helgen besluttet av Norske Skog konsernet å legge ned Follum Fabrikker med 356 arbeidsplasser, og slik rammes også alle leverandører med sine sikkert like mange arbeidsplasser hardt.
Det må være tøft for dem det gjelder. Som styreleder i Ringerike Utvikling var jeg i et møte dagen derpå med bred deltakelse fra lokale samfunnsaktører; politikere, offentlig administrasjon, næringsliv og media. Vi var forenet i målet om å snu dette nederlaget til nye muligheter, selv om det på kort sikt ikke er mye hjelp i dette for dem som blir direkte rammet. Utledet av ordet SAMarbeid for nye muligheter etablerte vi oss som "Sambassadører" for det nye Ringerike!

Så kjære leser, dere skjønner at 67 år ikke er et stoppunkt for engasjement og deltakelse, men det åpner muligheter for flere valg og noe kortere arbeidsuker.

Ha en herlig førjulstid!

Sten