Kjære leser.
I 1984 deltok jeg på et 8 ukers ledelsesprogram, "Solstrandprogrammet", i regi av AFF, som man kan hente informasjon om på nettet. Det er Norges eldste program på dette området, og blir fulltegnet hvert år. Ca. 50 deltakere. I tillegg til møter i plenum foregår mye i grupper, og i min gruppe var vi 8 personer. Basisgrupper ble vi kalt. I fjor var det 25 år siden vi startet opp, og vår gruppe med 6 gjenlevende medlemmer har møttes jevnt gjennom alle disse 25 år. De 5 andre er mine fortrolige venner.
Jeg vil fortelle om en skjellsettende opplevelse fra Solstrand med referanse til tittelen i dag:
Etter en ukes opphold fikk vi en oppgave; vi skulle meddele de andre i gruppen hvilket førsteinntrykk vi hadde av hverandre. Om meg sa de at jeg var utadvendt, ivrig, humørspreder, dårlig til å lytte, ganske dominerende og tok stor plass. Jeg tok dette til etteretning, visste at om kort tid ville de like meg veldig godt og trives sammen med meg, disse forhold til tross. Slik gikk det også, det fikk jeg bekreftet. Jeg var altså ikke særlig bekymret eller overrasket over førsteinntrykket de fikk av meg.
I den siste av de 8 uker vi var sammen, programmet gikk ovet ett kalenderår, fikk vi en spennende ny oppgave; vi skulle stusse over noe en av de andre i gruppa hadde sagt, gjort, ment eller liknende. Nils i gruppa sa da til meg at han hadde stusset over at jeg var fornøyd med førsteinntrykket han hadde av meg. Jeg skulle til å svare slik som over at jeg visset at de ville komme til å like meg godt, bare det gikk litt tid. Jeg fikk ikke sagt det; jeg fikk følelsen av få bomull i munnen, ble helt taus, og skjønte der og da at jeg aldri mere skulle etterlate et slikt førsteinntrykk. Tank på alle de som så langt i mitt liv bare hadde møtt meg en gang, og aldri fikk sjansen til å bli kjent meg og like meg godt. Jeg gremmet meg, og har siden den gang vært evig takknemlig overfor Nils fordi han susset over nettopp dette.
Siden den opplevelsen har jeg vært bevisst på å møte nye mennesker med respekt, med varmt smil, med en genuin interesse for den andre og har vunnet venner både i inn- og utland med slik adferd. Og det skulle jo bare mangle, hva?
Det betyr ikke at jeg skal være servil eller feig; ikke tørre å si hva jeg mener. men måten å gjøre det på er en annen sak.
Det er jo ingen oppside i å bli dårlig likt!
Nils ville meg vel. Jeg er ham evig takknemlig.
Ha en herlig helg, og til mine kolleger som skal sykle Birkebeineren; good luck, jeg er full av beundring for strabasene dere går løs på, og målbevisstheten dere legger for dagen!
Sten
fredag 27. august 2010
fredag 20. august 2010
Taushetens konsekvenser . del 2
Kjære leser.
Jeg omhandlet dette tema i forrige blogg. La meg nå dele et dikt av Rolf Jacobsen, en av våre fremstre lyrikere gjennom alle tider, som bærer titelen:
Kjente jeg deg?
Kjente jeg deg egentlig.
Noe du aldri fikk sagt eller vi lot ligge.
Halvtenkte tanker. En skygge som strøk over ansiktet
Noe i øynene.Nei
jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen. Natten har
ingen lyd, bare rare tanker.
Ord som stiger opp av søvnen:
Kjente jeg deg?
Diktet er gjengitt i boken "Hva skal vi med stjerner nå?" av Espen Olafsen og Per Arne Dahl. Espen var Lyntreneren som mistet kone og datter i tsunamien i romjulen 2004, og han bruker diktet som en illustrasjon i forbindelse med sitt eget behov for å få bekreftelse på at han virkelig kjente sin egen kone. Dette fikk han bekreftet, som det står i boken, gjennom samtaler med sin svigermor og konens fortrolige venner.
For meg inspirerer diktet til å forsterke min tro på og overbevisning om at jeg må by på meg selv og mine egne følelser i forholdet til mine nærmeste, både i familie, i vennekrets og ikke minst i forhold til arbeidskolleger. Det meste av vår våkne tid brukes på jobb og i sammen med kolleger. Jeg har erfart at det å kjenne mine kolleger godt og deres ulike arenaer, gir meg bedre mulighet til å skape motivasjon og arbeidslyst hos dem ved å anerkjenne deres behov for å bli sett, hørt og utfordret. Når jeg skjønner deres hverdag blir jeg en bedre tilrettelegger for deres virke der jeg har påvirkningsmuligheter.
Det sies ofte om mennesker vi kjenner at "hun har vanskelig for å snakke om egne følelser". Det kan gjelde en mor eller en far eller en nær venn. For mange av oss er dette en arv vi kunne vært foruten. Våre foreldre kan ha båret på mang en erfaring og opplevelse, og som preget deres atferd, men som de aldri delte med egne barn. Den tausheten lever vi med konsekvensene av.
"Det skal du ikke spørre om". "Det forstår du når du blir voksen".
Slike utsagn fra egne foreldre er nok lett gjenkjennelige for mange.
Slik ble vi formet til å bli litt mindre vitebegjærlige og spørrelystne senere i livet.
Det er min erfaring at det ikke er for sent, selv om f.eks. jeg er nesten 66!
Kanskje denne helgen kan brukes til litt deling av oppriktige følelser som ikke har fått slippe ut i mellom to som står hverandre nær. Og det ligger all verdens muligheter til ros og anerkjennelse av hverandre helt oppe i dagen.
Det er stadig like godt å bli sett og anerkjent av noen en setter pris på.
Ha en herlig helg.
Sten
Jeg omhandlet dette tema i forrige blogg. La meg nå dele et dikt av Rolf Jacobsen, en av våre fremstre lyrikere gjennom alle tider, som bærer titelen:
Kjente jeg deg?
Kjente jeg deg egentlig.
Noe du aldri fikk sagt eller vi lot ligge.
Halvtenkte tanker. En skygge som strøk over ansiktet
Noe i øynene.Nei
jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen. Natten har
ingen lyd, bare rare tanker.
Ord som stiger opp av søvnen:
Kjente jeg deg?
Diktet er gjengitt i boken "Hva skal vi med stjerner nå?" av Espen Olafsen og Per Arne Dahl. Espen var Lyntreneren som mistet kone og datter i tsunamien i romjulen 2004, og han bruker diktet som en illustrasjon i forbindelse med sitt eget behov for å få bekreftelse på at han virkelig kjente sin egen kone. Dette fikk han bekreftet, som det står i boken, gjennom samtaler med sin svigermor og konens fortrolige venner.
For meg inspirerer diktet til å forsterke min tro på og overbevisning om at jeg må by på meg selv og mine egne følelser i forholdet til mine nærmeste, både i familie, i vennekrets og ikke minst i forhold til arbeidskolleger. Det meste av vår våkne tid brukes på jobb og i sammen med kolleger. Jeg har erfart at det å kjenne mine kolleger godt og deres ulike arenaer, gir meg bedre mulighet til å skape motivasjon og arbeidslyst hos dem ved å anerkjenne deres behov for å bli sett, hørt og utfordret. Når jeg skjønner deres hverdag blir jeg en bedre tilrettelegger for deres virke der jeg har påvirkningsmuligheter.
Det sies ofte om mennesker vi kjenner at "hun har vanskelig for å snakke om egne følelser". Det kan gjelde en mor eller en far eller en nær venn. For mange av oss er dette en arv vi kunne vært foruten. Våre foreldre kan ha båret på mang en erfaring og opplevelse, og som preget deres atferd, men som de aldri delte med egne barn. Den tausheten lever vi med konsekvensene av.
"Det skal du ikke spørre om". "Det forstår du når du blir voksen".
Slike utsagn fra egne foreldre er nok lett gjenkjennelige for mange.
Slik ble vi formet til å bli litt mindre vitebegjærlige og spørrelystne senere i livet.
Det er min erfaring at det ikke er for sent, selv om f.eks. jeg er nesten 66!
Kanskje denne helgen kan brukes til litt deling av oppriktige følelser som ikke har fått slippe ut i mellom to som står hverandre nær. Og det ligger all verdens muligheter til ros og anerkjennelse av hverandre helt oppe i dagen.
Det er stadig like godt å bli sett og anerkjent av noen en setter pris på.
Ha en herlig helg.
Sten
onsdag 11. august 2010
Om taushetens konsekvenser
Kjære leser.
Jeg har tillatt meg 4 bloggfrie uker og som de fleste hatt fine ferieuker. Av viktige aktiviter har også inngått lesing av opptil flere bøker. En av disse har gitt meg mange refleksjoner, og som tittelen på innlegget antyder heter boken "Taushetens konsekvenser". Svensk forfatterinne hvis navn jeg i skrivende stund ikke husker. Hovedpersonen i romanen er jøde og bor på New Sealand. Dramatiske omstendigheter i hans tilværelse fører ham tilbake i livet til oppdagelser av omstendighetene rundt det faktum at han som liten unnslapp jødeutryddelsen i nazi Tyskland. Defra og videre i boken følger vi de mange konsekvenser av taushet hans liv ble omgitt av. Jeg røper ikke mere, men boken kan anbefales.
Den traff meg helt spesielt. La meg forsiktig ta dere med på noen refleksjoner omkring konsekvenser av taushet slik jeg ser dem.
Jeg tenker på uttrykket "talende taushet": "Det oppsto i salen en talende taushet" kan man ha lest i en omtale i en avis av en hendelse der mange var tilstede. Hva skjedde? Jo en person uttalte noe som hadde den effekt på de tilstedeværende at det ble helt taust. Kanskje var dette helt utilsiktet fra taleren side, men effekten ble slik. Pinlig taushet kanskje, og taleren gikk hjem til sitt med et ubehag. De øvrige til sitt med et tilsvarende ubehag. Kansje kunne en modig person i salen tatt ordet og løst opp i den pinlige situasjonen, og slik at alle kom ut av det med lettelse. I denne tenkte situasjonen må taleren leve videre med konsekvensene av tausheten, hva det nå måtte være.
Vi kan ikke "ikke kommunisere" har jeg lært av psykologene Bente Marie og Heidi Ihlen. Vi har alle et kroppspråk, og dette "språket" kan være helt taust og meget talende; det kan enten henrykke, virke energigivende og skape en god stemning, eller i den andre enden skape usikkerhet, utrygghet og fantasier om hva som lå bak det jeg opplevde av negative signaler fra en annens kroppsspråk. Har dere opplevd at noen har begynt å se på klokken når dere holder et innlegg? Sterk taushet hva? Et skuldertrekk, noen skifter blikk med hverandre. Jeg føler meg uvel. Noen som kjenner seg igjen? Hvilke konsekvenser har slik talende taushet på godt og vondt? Uansett lever vi alle med den.
Jeg stopper der og kommer tilbake med fortsettelsen neste uke!
Sten
Jeg har tillatt meg 4 bloggfrie uker og som de fleste hatt fine ferieuker. Av viktige aktiviter har også inngått lesing av opptil flere bøker. En av disse har gitt meg mange refleksjoner, og som tittelen på innlegget antyder heter boken "Taushetens konsekvenser". Svensk forfatterinne hvis navn jeg i skrivende stund ikke husker. Hovedpersonen i romanen er jøde og bor på New Sealand. Dramatiske omstendigheter i hans tilværelse fører ham tilbake i livet til oppdagelser av omstendighetene rundt det faktum at han som liten unnslapp jødeutryddelsen i nazi Tyskland. Defra og videre i boken følger vi de mange konsekvenser av taushet hans liv ble omgitt av. Jeg røper ikke mere, men boken kan anbefales.
Den traff meg helt spesielt. La meg forsiktig ta dere med på noen refleksjoner omkring konsekvenser av taushet slik jeg ser dem.
Jeg tenker på uttrykket "talende taushet": "Det oppsto i salen en talende taushet" kan man ha lest i en omtale i en avis av en hendelse der mange var tilstede. Hva skjedde? Jo en person uttalte noe som hadde den effekt på de tilstedeværende at det ble helt taust. Kanskje var dette helt utilsiktet fra taleren side, men effekten ble slik. Pinlig taushet kanskje, og taleren gikk hjem til sitt med et ubehag. De øvrige til sitt med et tilsvarende ubehag. Kansje kunne en modig person i salen tatt ordet og løst opp i den pinlige situasjonen, og slik at alle kom ut av det med lettelse. I denne tenkte situasjonen må taleren leve videre med konsekvensene av tausheten, hva det nå måtte være.
Vi kan ikke "ikke kommunisere" har jeg lært av psykologene Bente Marie og Heidi Ihlen. Vi har alle et kroppspråk, og dette "språket" kan være helt taust og meget talende; det kan enten henrykke, virke energigivende og skape en god stemning, eller i den andre enden skape usikkerhet, utrygghet og fantasier om hva som lå bak det jeg opplevde av negative signaler fra en annens kroppsspråk. Har dere opplevd at noen har begynt å se på klokken når dere holder et innlegg? Sterk taushet hva? Et skuldertrekk, noen skifter blikk med hverandre. Jeg føler meg uvel. Noen som kjenner seg igjen? Hvilke konsekvenser har slik talende taushet på godt og vondt? Uansett lever vi alle med den.
Jeg stopper der og kommer tilbake med fortsettelsen neste uke!
Sten
fredag 2. juli 2010
Ubevisste mål vinner alltid
Kjære leser.
Dagens tema er krevende og ikke helt lett å forstå, men la meg prøve.
Mange menn er opptatt av temaet bil. Tenk dere en mann som går rundt og tenker på og har lyst til å bytte bil. Den bilen han har er egentlig ok og tåler flere år til. Han leser reklame for nye biler, og har en drøm om en spenstig en med litt ekstra krefter og 4 hjuls drift. Kan ikke helt forsvare det overfor kona. Det som har inntruffet i dette tilfellet er at mannen har et ubevist mål: ny bil. Fra det øyeblikket dette trykker på begynner prosessen med å finne argumenter for kjøpet som kan aksepteres av kona eller i alle fall rettferdigjøre valget. 6 måneder senere er innkjøpet et faktum. Argumentet er sikker bil, mere trygghet for barna, lavere utslipp av co2 etc. Måtte bare ha den! Det ubevisste målet har vunnet. Det er nå omgjort til et klokt, bevisst valg i hans verden. Kona må bare konstatere at slik blie det.
Hver dag styres vi av ubevisste mål. Bak i hjernekassen ligger det et lager av ubevisste mål som styrer mine handlinger. Noen innspill og forslag jeg får fra kolleger eller egen kone har reelt sett ingen mulighet for å lykkes, fordi jeg i min underbevissthet har ubevisste mål som styrer meg.
Noen kan foreslå for meg at vi skal ta med en gruppe av våre ledere på et opplegg som f.eks teambygging, hvor vi skal være i naturen sammen i tre dager, drive med klatring i fjell, bygge hytte sammen av materialer vi finner o.l. Jeg kan komme til å møte dette med argumenter som forklarer hvorfor jeg ikke synes dette er en god ide, mens det som egntlig trykker på i underbevisstheten er at jeg vil levere et ekstra godt månedsregnskap den måneden dette tiltaket må utgiftsføres, og så bruker jeg helt andre argumenter enn dette for å gå i mot forslaget.
I parforhold utveksles det hele tiden forslag til hva den ene synes at man skal kjøpe inn, investere i, bytte ut fra gammelt til nytt, ferieforslag, osv. Det merkelige er at den annen part ofte ikke liker forslaget og argumenterer sterkt imot. Noen ganger overhode ikke til å rokke. Da ligger det trolig et ubevisst behov og trykker som overstyrer en saklig samtale om det den andre forslår. Det kan f.eks. være et behov for trygghet for familieøkonomien som gjør at en utgift man har råd til å ta blir "blokkert". Kanskje kommer den ene i parforholdet fra et hjem hvor penger ikke ble styrt, og man vokste opp i konstant konflikt om pengebruk mellom foreldrene. Dette ubehaget ligger i underbevisstheten og overstyrer rasjonelle handlinger, fordi den med slik erfaring for alt i verden ikke vil havne i samme uføre som man opplevde i egen oppvekst.
Slike ubevisste mål kan vi kalle "alle kranglers mor", og ved å være klar over at det er slik, er det trolig mulig å kunne snakke om og stusse litt over hvorfor vi så raskt avviser den andres innspill.
Kanskje dette kan være sommerens mest krevende men givende treningsoppgave?
Jeg skal satse på det selv!
Ha en herlig sommer!
Sten
Dagens tema er krevende og ikke helt lett å forstå, men la meg prøve.
Mange menn er opptatt av temaet bil. Tenk dere en mann som går rundt og tenker på og har lyst til å bytte bil. Den bilen han har er egentlig ok og tåler flere år til. Han leser reklame for nye biler, og har en drøm om en spenstig en med litt ekstra krefter og 4 hjuls drift. Kan ikke helt forsvare det overfor kona. Det som har inntruffet i dette tilfellet er at mannen har et ubevist mål: ny bil. Fra det øyeblikket dette trykker på begynner prosessen med å finne argumenter for kjøpet som kan aksepteres av kona eller i alle fall rettferdigjøre valget. 6 måneder senere er innkjøpet et faktum. Argumentet er sikker bil, mere trygghet for barna, lavere utslipp av co2 etc. Måtte bare ha den! Det ubevisste målet har vunnet. Det er nå omgjort til et klokt, bevisst valg i hans verden. Kona må bare konstatere at slik blie det.
Hver dag styres vi av ubevisste mål. Bak i hjernekassen ligger det et lager av ubevisste mål som styrer mine handlinger. Noen innspill og forslag jeg får fra kolleger eller egen kone har reelt sett ingen mulighet for å lykkes, fordi jeg i min underbevissthet har ubevisste mål som styrer meg.
Noen kan foreslå for meg at vi skal ta med en gruppe av våre ledere på et opplegg som f.eks teambygging, hvor vi skal være i naturen sammen i tre dager, drive med klatring i fjell, bygge hytte sammen av materialer vi finner o.l. Jeg kan komme til å møte dette med argumenter som forklarer hvorfor jeg ikke synes dette er en god ide, mens det som egntlig trykker på i underbevisstheten er at jeg vil levere et ekstra godt månedsregnskap den måneden dette tiltaket må utgiftsføres, og så bruker jeg helt andre argumenter enn dette for å gå i mot forslaget.
I parforhold utveksles det hele tiden forslag til hva den ene synes at man skal kjøpe inn, investere i, bytte ut fra gammelt til nytt, ferieforslag, osv. Det merkelige er at den annen part ofte ikke liker forslaget og argumenterer sterkt imot. Noen ganger overhode ikke til å rokke. Da ligger det trolig et ubevisst behov og trykker som overstyrer en saklig samtale om det den andre forslår. Det kan f.eks. være et behov for trygghet for familieøkonomien som gjør at en utgift man har råd til å ta blir "blokkert". Kanskje kommer den ene i parforholdet fra et hjem hvor penger ikke ble styrt, og man vokste opp i konstant konflikt om pengebruk mellom foreldrene. Dette ubehaget ligger i underbevisstheten og overstyrer rasjonelle handlinger, fordi den med slik erfaring for alt i verden ikke vil havne i samme uføre som man opplevde i egen oppvekst.
Slike ubevisste mål kan vi kalle "alle kranglers mor", og ved å være klar over at det er slik, er det trolig mulig å kunne snakke om og stusse litt over hvorfor vi så raskt avviser den andres innspill.
Kanskje dette kan være sommerens mest krevende men givende treningsoppgave?
Jeg skal satse på det selv!
Ha en herlig sommer!
Sten
fredag 25. juni 2010
Jeg kan ikke forandre andre mennesker!
Kjære følger av bloggen min.
Nå står sommerferie for døren. For mange er det nok en sannhet at ny ferie "truer". For mange er hverdagene nokså forutsigbare; opp om morgenen, morgenritualer gjennomføres, de med små barn hjemme har det hektisk når det skal kles på, "fores" og leveres og så på jobb. God dag på jobben med kolleger, voksenkontakt og så hjem til full rulle. Jeg beundrer de dobbeltarbeidende kvinner, hvis arbeidsdag først slutter med barna i seng, tørketrommelen tømt, klær sortert, og dyna venter.
Ferien er et avbrekk i slike rutiner, da har vi tid sammen og ferierutinene skal kjøres inn. Det er da jeg gjerne skulle sett at partneren min fokuserte mere på meg, var veldig hyggelig og omgjengelig og at alt bare ble kos. I min situasjon med voksne barn forlengst etablerte med egne parforhold, hjem og barn, er det oss to som skal fikse hverdagen og ha det topp. Er det da hun som skal forandre seg fra hverdagen, hvor vi begge kjører egne løp med ulike rutiner? Hadde det ikke vært hyggelig om hun kunne sagt ja til alle mine forslag om hva dagen skal brukes til?
Det hører til den mennesklige natur å ønske seg at vi kunne forandre den andre. At vi kunne forandre tenåringen i huset til bedre vaner og rutiner. At vi kunne forandre kollegaen slik at den gjorde tingene sine på min måte. Så er det nok slik fastslått av fagfolk på området at vi ikke kan forandre andre, men vi har stor mulighet og anledning til å sette andre i situasjoner som skaper forandringer.
Jeg har nå i omtrent akkurat 2,5 år kommet hjem hver dag til egen kone i strålende humør etter en ahaopplevelse med en coach, hvor jeg innså at hun nok ofte fikk hjem en mann med "flatt" humør. Greit nok, men ikke en slik du ønsker inn døren hver dag. Jeg har altså i 2.5 år satt henne i en situasjon hvor hun får hjem en hyggelig fyr hver dag, og hun vet at det inntreffer slik. Hva kommer jeg hjem til? En superhyggelig kone selvsagt. Hun har egentlig alltid vært det, men jeg har ikke alltid levert på topp, og da er det jo ikke noe å glede seg spesielt til. Så dette konseptet virker, det skal fortsette livet ut.
Se etter mulighetene i sommer til å sette egne barn, partnere, andre forbindelser av alle slag i den situasjon at du ser dem, roser og anerkjenner og viser at du setter pris på dem. Ros kassadamen, ungdommen i sommerjobb du møter på din vei, barnet som plukker blomster ut av bedet og leverer med de beste intensjoner. Da blir det fin sommer og den største gleden får du.
Ha en herlig sommer, jeg blogger kanskje litt uregelmessig gjennom ferietiden, men blir ikke helt borte!
For øvrig, takk til kolleger av min eldste datter Anne, som ved min kaffestopp på hennes arbeidssted denne uken, tok strålende imot meg!
Sten
Nå står sommerferie for døren. For mange er det nok en sannhet at ny ferie "truer". For mange er hverdagene nokså forutsigbare; opp om morgenen, morgenritualer gjennomføres, de med små barn hjemme har det hektisk når det skal kles på, "fores" og leveres og så på jobb. God dag på jobben med kolleger, voksenkontakt og så hjem til full rulle. Jeg beundrer de dobbeltarbeidende kvinner, hvis arbeidsdag først slutter med barna i seng, tørketrommelen tømt, klær sortert, og dyna venter.
Ferien er et avbrekk i slike rutiner, da har vi tid sammen og ferierutinene skal kjøres inn. Det er da jeg gjerne skulle sett at partneren min fokuserte mere på meg, var veldig hyggelig og omgjengelig og at alt bare ble kos. I min situasjon med voksne barn forlengst etablerte med egne parforhold, hjem og barn, er det oss to som skal fikse hverdagen og ha det topp. Er det da hun som skal forandre seg fra hverdagen, hvor vi begge kjører egne løp med ulike rutiner? Hadde det ikke vært hyggelig om hun kunne sagt ja til alle mine forslag om hva dagen skal brukes til?
Det hører til den mennesklige natur å ønske seg at vi kunne forandre den andre. At vi kunne forandre tenåringen i huset til bedre vaner og rutiner. At vi kunne forandre kollegaen slik at den gjorde tingene sine på min måte. Så er det nok slik fastslått av fagfolk på området at vi ikke kan forandre andre, men vi har stor mulighet og anledning til å sette andre i situasjoner som skaper forandringer.
Jeg har nå i omtrent akkurat 2,5 år kommet hjem hver dag til egen kone i strålende humør etter en ahaopplevelse med en coach, hvor jeg innså at hun nok ofte fikk hjem en mann med "flatt" humør. Greit nok, men ikke en slik du ønsker inn døren hver dag. Jeg har altså i 2.5 år satt henne i en situasjon hvor hun får hjem en hyggelig fyr hver dag, og hun vet at det inntreffer slik. Hva kommer jeg hjem til? En superhyggelig kone selvsagt. Hun har egentlig alltid vært det, men jeg har ikke alltid levert på topp, og da er det jo ikke noe å glede seg spesielt til. Så dette konseptet virker, det skal fortsette livet ut.
Se etter mulighetene i sommer til å sette egne barn, partnere, andre forbindelser av alle slag i den situasjon at du ser dem, roser og anerkjenner og viser at du setter pris på dem. Ros kassadamen, ungdommen i sommerjobb du møter på din vei, barnet som plukker blomster ut av bedet og leverer med de beste intensjoner. Da blir det fin sommer og den største gleden får du.
Ha en herlig sommer, jeg blogger kanskje litt uregelmessig gjennom ferietiden, men blir ikke helt borte!
For øvrig, takk til kolleger av min eldste datter Anne, som ved min kaffestopp på hennes arbeidssted denne uken, tok strålende imot meg!
Sten
fredag 18. juni 2010
Alle kan beundres for noe!
Kjære leser.
På denne fredags ettermiddag skal jeg dele noen tanker med dere som springer ut fra min erfaring som styreleder i en barnevernsinstitusjon, og som jeg fortsatt er styreleder for på 27ende året.
På våre styremøter gir administrasjonen oss i styret et innblikk i sin hverdag med våre klienter. Det er en annen hverdag enn den de fleste av oss lever i på jobben. Og det er fra disse beretninger gjennommange år at jeg har formulert dagens tittel: Alle kan beundres for noe.
Trolig har alle ungdommer som er på slike institusjoner en fortid ingen vil misunne dem, hvor omsorgssvikt i bred skala er fellesnevneren for dem alle. Det innebærer også at de sjelden er blitt møtt med noe som kan oppleves som beundring og anerkjennelse. Tilsynelatende vil de fleste av dem til tider ha en adferd som heller ikke påkaller beundring av noe slag; snarere bebreidelser og kritikk og oppgitthet. Våre medarbeidere representerer i hovedsak motstykket til den negative oppmerksomhet våre klienter møter i sine omgivelser, og de ansatte gjør sitt beste nettopp for å anerkjenne og bekrefte de unges egenverd.
En av våre ungdommer hadde ved flere anledninger romstert litt ekstra kraftig på våre interiører for å si det det mildt, og det var vanskelig å tenke ham inn i normal aktivitet. Så evner en av våre medarbeidere å se gjennom dette og rose og anerkjenne gutten for ting han mestrer, snarere enn å bruke energi for å belaste ham ekstra for hans utagering. La meg oppsummere kort en lykkelig historie; vår medarbeider gikk inn som fosterfar for gutten, han er nå en velfungerende ungdom som har gjennomført videregående og flytter på hybel i disse dager.
Hver dag gir oss en mulighetet til å se, berømme, rose og anerkjenne andre.
Bestem deg for å rose kassamedarbeideren i dagligvarebutikken din når hun eller han smiler og gir deg øyekontakt: "Det er hyggelig å betale i kassen din!" Til din kollega: "Jeg har gledet meg til å jobbe sammen med deg i dag, du er alltid så blid og hyggelig". Trolig gir alle dager slike muligheter. Trener du på det får du garantert mere tilbake.
Om du leser dette kan kanskje neste uke bli starten på å gjøre enda mere av dette; finn masse å beundre og rose andre for og ved ukesslutt; oppsummer dine erfaringer og del dem med meg.
Sten
På denne fredags ettermiddag skal jeg dele noen tanker med dere som springer ut fra min erfaring som styreleder i en barnevernsinstitusjon, og som jeg fortsatt er styreleder for på 27ende året.
På våre styremøter gir administrasjonen oss i styret et innblikk i sin hverdag med våre klienter. Det er en annen hverdag enn den de fleste av oss lever i på jobben. Og det er fra disse beretninger gjennommange år at jeg har formulert dagens tittel: Alle kan beundres for noe.
Trolig har alle ungdommer som er på slike institusjoner en fortid ingen vil misunne dem, hvor omsorgssvikt i bred skala er fellesnevneren for dem alle. Det innebærer også at de sjelden er blitt møtt med noe som kan oppleves som beundring og anerkjennelse. Tilsynelatende vil de fleste av dem til tider ha en adferd som heller ikke påkaller beundring av noe slag; snarere bebreidelser og kritikk og oppgitthet. Våre medarbeidere representerer i hovedsak motstykket til den negative oppmerksomhet våre klienter møter i sine omgivelser, og de ansatte gjør sitt beste nettopp for å anerkjenne og bekrefte de unges egenverd.
En av våre ungdommer hadde ved flere anledninger romstert litt ekstra kraftig på våre interiører for å si det det mildt, og det var vanskelig å tenke ham inn i normal aktivitet. Så evner en av våre medarbeidere å se gjennom dette og rose og anerkjenne gutten for ting han mestrer, snarere enn å bruke energi for å belaste ham ekstra for hans utagering. La meg oppsummere kort en lykkelig historie; vår medarbeider gikk inn som fosterfar for gutten, han er nå en velfungerende ungdom som har gjennomført videregående og flytter på hybel i disse dager.
Hver dag gir oss en mulighetet til å se, berømme, rose og anerkjenne andre.
Bestem deg for å rose kassamedarbeideren i dagligvarebutikken din når hun eller han smiler og gir deg øyekontakt: "Det er hyggelig å betale i kassen din!" Til din kollega: "Jeg har gledet meg til å jobbe sammen med deg i dag, du er alltid så blid og hyggelig". Trolig gir alle dager slike muligheter. Trener du på det får du garantert mere tilbake.
Om du leser dette kan kanskje neste uke bli starten på å gjøre enda mere av dette; finn masse å beundre og rose andre for og ved ukesslutt; oppsummer dine erfaringer og del dem med meg.
Sten
fredag 11. juni 2010
En del av noe større.
Kjære leser.
I går deltok jeg på Umoe dagen. Den er hvert år på denne tiden, og da samler Jens Ulltveit-Mo ledere fra ulike plan i konsernet, styremedlemmer og eksterne gjester til faglig og sosialt påfyll, og får en status fra eieren vår om tingenes tilstand. Det ble en givende ettermiddag med interne og eksterne foredrag.
General Per Sverre Opedal, sjefen for hæren, var en av de eksterne foredragsholdere. Han holdt oss fjetret til forkanten på stolsetet i et timeslangt foredrag om sitt lederskap og om det å være en del av noe større. Krigen i Afghanistan kom bokstavelig talt inn på teppet i foredragsrommet.
Opedal er en leder det er verdt å "sloss" for. Gjennom sitt virke i felt og stab og i mange roller underveis i sin karriere kjenner han i detalj alle deler av hæren. Han skjønner at skal han evne å forstå hva som motiverer den enkelte medarbeider må han treffe dem der de er. Derfor har han mange besøk i felten i Afghanistan bak seg med full stridsutrusning og utsatt for farer hans soldater er utsatt for. En slik sjef går man bokstavelig talt i krigen for. Han fortalte om nødvendigheten av å dele og leve opp til grunnleggende verdier for felleskapet, og å sette saken man slåss for først, deretter hensynet til partner/kollega og så seg selv.
General Opedal bød på seg selv, helt personlig, med en beretning fra egen situasjon da 16 medsoldater ble tatt av ras og omkom i Vassdalen for mange år siden."Kunne jeg gjort mere for at dette kunne vært unngått?" Det har aldri forlatt ham å reflektere over dette, men heller enn å fortapes og bruke negativ energi på dette, har han brukt opplevelsen til å ta sitt personlige ansvar for å sikre sine soldater det best mulige utgangspunkt, når han nå er toppsjef.
Som leder, og som toppleder i mange år, tilligger det meg å gjøre mine medarbeidere betydningsfulle, sikre dem god opplæring og de beste redskaper for å kunne utføre jobben sin på den post de til enhver tid besetter. Det er jeg som har hovedansvar for at medarbeiere i vårt konsern kan føle seg som deltakere i katedralbygging og ikke som mureren som bare legger sten på sten. Da må også jeg være nok ute i felten og besøke "mannskapene", stå last og brast med dem i tunge stunder og glede meg over alle de scoringer som går inn. Jeg fryder meg over å vite at hundrevis av medarbeidere i vårt konsern arbeider for ledere som evner å gjøre sine medarbeidere til katedralbyggere!
Det å føle seg som en del av noe større og kjenne at mitt bidrag er like viktig for helheten og et godt resultat som den som har en mere omfattende jobb enn meg er en vidunderlig følelse. Å bli sett og anerkjent er herlig. Jeg har hatt de fleste jobber i vår bransje fra starten av som lærling i 4 år. Jeg har fått kjent på den negative siden av dette, og hvordan det kjennes. Så var jeg heldig med min første jobb etter læretiden og fikk en sjef som både så meg og ga meg rom og muligheter. Jeg ble medarbeider i katedralbygging av Klækken Hotel i 1970 og 1971. Jeg lærte noe da, og jeg lærte av faren min som evnet i større grad enn de fleste å beundre og berømme egne medarbeidere. Mange elsket ham for det.
Hadde jeg vært 40 år yngre nå hadde jeg gått i krigen for general Per Sverre Opedal.
Ha en herlig helg!
Sten
I går deltok jeg på Umoe dagen. Den er hvert år på denne tiden, og da samler Jens Ulltveit-Mo ledere fra ulike plan i konsernet, styremedlemmer og eksterne gjester til faglig og sosialt påfyll, og får en status fra eieren vår om tingenes tilstand. Det ble en givende ettermiddag med interne og eksterne foredrag.
General Per Sverre Opedal, sjefen for hæren, var en av de eksterne foredragsholdere. Han holdt oss fjetret til forkanten på stolsetet i et timeslangt foredrag om sitt lederskap og om det å være en del av noe større. Krigen i Afghanistan kom bokstavelig talt inn på teppet i foredragsrommet.
Opedal er en leder det er verdt å "sloss" for. Gjennom sitt virke i felt og stab og i mange roller underveis i sin karriere kjenner han i detalj alle deler av hæren. Han skjønner at skal han evne å forstå hva som motiverer den enkelte medarbeider må han treffe dem der de er. Derfor har han mange besøk i felten i Afghanistan bak seg med full stridsutrusning og utsatt for farer hans soldater er utsatt for. En slik sjef går man bokstavelig talt i krigen for. Han fortalte om nødvendigheten av å dele og leve opp til grunnleggende verdier for felleskapet, og å sette saken man slåss for først, deretter hensynet til partner/kollega og så seg selv.
General Opedal bød på seg selv, helt personlig, med en beretning fra egen situasjon da 16 medsoldater ble tatt av ras og omkom i Vassdalen for mange år siden."Kunne jeg gjort mere for at dette kunne vært unngått?" Det har aldri forlatt ham å reflektere over dette, men heller enn å fortapes og bruke negativ energi på dette, har han brukt opplevelsen til å ta sitt personlige ansvar for å sikre sine soldater det best mulige utgangspunkt, når han nå er toppsjef.
Som leder, og som toppleder i mange år, tilligger det meg å gjøre mine medarbeidere betydningsfulle, sikre dem god opplæring og de beste redskaper for å kunne utføre jobben sin på den post de til enhver tid besetter. Det er jeg som har hovedansvar for at medarbeiere i vårt konsern kan føle seg som deltakere i katedralbygging og ikke som mureren som bare legger sten på sten. Da må også jeg være nok ute i felten og besøke "mannskapene", stå last og brast med dem i tunge stunder og glede meg over alle de scoringer som går inn. Jeg fryder meg over å vite at hundrevis av medarbeidere i vårt konsern arbeider for ledere som evner å gjøre sine medarbeidere til katedralbyggere!
Det å føle seg som en del av noe større og kjenne at mitt bidrag er like viktig for helheten og et godt resultat som den som har en mere omfattende jobb enn meg er en vidunderlig følelse. Å bli sett og anerkjent er herlig. Jeg har hatt de fleste jobber i vår bransje fra starten av som lærling i 4 år. Jeg har fått kjent på den negative siden av dette, og hvordan det kjennes. Så var jeg heldig med min første jobb etter læretiden og fikk en sjef som både så meg og ga meg rom og muligheter. Jeg ble medarbeider i katedralbygging av Klækken Hotel i 1970 og 1971. Jeg lærte noe da, og jeg lærte av faren min som evnet i større grad enn de fleste å beundre og berømme egne medarbeidere. Mange elsket ham for det.
Hadde jeg vært 40 år yngre nå hadde jeg gått i krigen for general Per Sverre Opedal.
Ha en herlig helg!
Sten
Abonner på:
Innlegg (Atom)
