Det virker!

Kjære leser.

Jeg har en løpende treningsoppgave: Jeg leter konstant etter åpninger for å anerkjenne og rose andre. Ikke minst er jeg opptatt av å klare dette i forhold til egne barnebarn. Så vidt jeg har forstått fra moderne forskning har et barn i 7 års alderen fått 60000 negative budskap fra foreldre, lærere, fra omgivelsene. Ikke rart vi alle bærer med oss en ryggsekk fra egen fortid som i underbevisstheten vår styrer våre følelser. Får vi ros synes mange av oss at vi ikke fortjener det. Gjør vi en særdeles god jobb og får anerkjennelse for det vil mange av oss selv redusere anerkjennelsen til noe vi egentlig ikke fortjener. Vi har vansker for å motta oppmerksomhet, en gave eller et varmt kompliment. Det ligger altså nærmest i genene våre medbrakt fra egen barndom. Hva kan vi gjøre med det?

Når det gjelder barnebarna våre, 7 i tallet, har kona og jeg, inspirert av Mia og Terje Skriver, gått til innkjøp av 7 notisbøker som bærer navnet til hvert av barnebarna. Her skal vi fortløpende skrive inn alt disse 7 gjør av positive handlinger, og forhåpentligvis også lese høyt i bøkene for dem, så de minnes om at de har positive egenskaper og fortjener ros og anerkjennelse. De første gode opplevelser er allerede noterte. Kristoffer på 4 minte meg i ettermiddag på at jeg måtte huske å skrive i boka at han hadde båret en plastpose med poteter opp bakken til mormor, helt alene. Han har altså tatt innover seg at det finnes en slik bok!

Og så vet jeg at det å gi små komplimenter og ros virker. I kassa i daligvareforretningen kan jeg møte øyekontakt og et smil fra personen i kassa med et: "Det er hyggelig å handle med deg, du har et godt smil!" De fleste av oss har en mulighet hver dag til å møte et annet menneske med et vennlig ord. "Jeg synes det er så hyggelg å jobbe sammen med deg!". Vil ikke alle sette pris på et slikt utsagn?

De som jobber med meg vet at jeg avslutter alle møter med en debrief hvor hver enkelt møtedeltaker etter tur sier hva de likte best med dagens møte. Slik bygges en positiv samspillskultur; den enkelte blir trenet til å se det positive og si noe om det, hver enkelt blir trenet i å gi feedback og til å ta ansvar for, bidra til og lete etter det positive. Så er det selvsagt åpning for å føye til hva vi kunne gjort bedre!

1 oktober overtar Frank Jaegtnes som adm.direktør i Sønnico Elektro AS, et selskap i Umoe gruppen, som jeg har hatt det privilegium å ha ansvar for som arbeidende styreleder siden januar i år. Frank kommer fra stillingen som strategidirektør i Siemens Norge. Han overtar et bra lag. Min glede har vært å erfare at det på alle nivåer i firmaet synes å være et utstrakt ønske om å virke godt i sammen, og at min prioritering av å sette fokus på akkurat dette er mottatt med entusiasme.

Det å ha fokus på det positive, det å innse at alle fortjener ros, anerkjennelse og beundring selv uten å leve opp til egne forventninger; her ligger trolig våre største utfordringer i å innrømme både oss selv og andre akkurat dette.

Jeg tror altså på at det å lete etter de positive muligheter hver dag har større positiv resultateffekt på en organiasjon enn å lete etter feilene. I dette ligger det også å sørge for at det som gjøres smart et sted eller av en ansatt, skal gjøres til benchmark for alle andre. Slik dyrkes det positive og slik bygges vinnerkultur. Jeg vet det virker.

Ha en herlig uke.

Sten

Vinn-vinn

Kjære leser.

Jeg er i den senere tid blitt mere og mere opptatt av å lete etter vinn-vinn situasjoner enn å fortape meg og andre i prosesser der vi ser på hva som gikk galt.
Tenk deg en gruppe skoletrøtte elever som til stadighet klager på skolen. Tenk deg at du spurte dem om hvorfor de mistrivdes. Det kom sikkert nok av forklaringer. Tenk deg en annen vinkel; be dem om å komme opp med 5 punkter som de liker ved skolen. Trolig kan de finne på det også. Det å ha fokus på det som fungerer, det å ha fokus på det hver enkelt av oss er gode på skaper trygghet og glede.

Så må jeg som sjef være på "alerten" hele tiden. Jeg må lete etter muligheter og åpninger hver dag til å rose og anerkjenne; da blir også min autoritet når jeg påpeker det som mangler, det vi må gjøre bedre og når jeg påtaler brudd på hva vi er blitt enige om, på en helt annen måte respektert.

Derfor avslutter jeg alle møter med å be deltakerne kort oppsummere hva de har likt best med dagens møte. Over tid gjør det noe med folk. Vi blir vant til å forsterke det gode, det positive og da blir forståelsen og kulturen for å ta tak i det som ikke fungerer en helt annen. Da skjønner vi hva vi må ta tak i og vi som tar tak i det jobber godt i sammen for å få rettet på feilen, få bedre prosedyrer eller hva det nå måtte være som var årsaken til at noe ikke ble som planlagt (eller at årsaken var fravær av plan).

Når vi leter etter vinn-vinn løsningene tar vi utgangspunkt i den enkeltes ståsted, situasjon og vår evne til å beskrive hva som ville fungere godt for meg/oss og også å begrunne hvorfor det trolig er bra for fellesskapet. Da har vi et utgangspunkt for å finne frem til hva som er den gode løsning; trolig er det ikke et kompromiss men noe vi alle ser er rett å gjøre!

Sten

Alle kan beundres for noe!

Kjære leser.

Har du hørt noen kalle en person en drittsekk noen gang. Kanskje har jeg selv gjort det også. Jeg holdt et foredrag for flere hundre mennesker for noen år siden, og hadde tenkt på dette tema i noen tid. Jeg spurte salen om alle kunne mane frem bilde av en de syntes kunne fortjene betegnelsen "drittsekk". Da det falt et slør av ro over salen, og de fleste hadde et slikt bilde på netthinnen, spurte jeg dem om det var mulig at denne personen kunne ha en venn? Alle måtte motsrebende innrømme at det trolig var tilfelle. Konklusjonen ble altså at den aktuelle person pr. definisjon ikke var en drittsekk, menm hadde drittsekkeffekt på den enkelte.

Dette er et helt sentralt poeng å forstå. Vi har effekt på hverandre. Lik adferd har ulik effekt på oss gitt våre egne verdier og holdninger og politiske ståsted. Noen liker Jens Stoltenberg (ganske mange for tiden) og noen liker Erna Solberg. Vi hører hva de sier og hva de står for og så har det ulik effekt på oss fordi vi har ulike preferanser.

Jeg har ledet et styre i en barnevernsinstitusjon i en årrekke. Der er det noe av det aller viktigste å finne frem til noe vi kan beundre med klientene. Når "Per" hoppet ut av vinduet i 2 etg for å dra ned til Hønefoss på svarte natta og kjøpe dop, politiet ringer og ber betjeningen komme og hente ham; da må den tenke på noe som "Per" kan beundres for. Ikke bare reprimande og oppgitthet. Han kan beundres for motet sitt; spranget fra 2 etasje, turen til en nattskummel by, og fortelle ham det. Han skal ikke ha ros for prosjektet sitt, men beundres for motet.

Når læreren vet at hun må finne frem til noe skoletaperen behersker, finner det og anerkjenner og beundrer. Da er det lys i tunnelen.

Når jeg klarer å beundre en type adferd jeg selv aldri kunne tenke meg å ha, da klarer jeg å holde avstand til den aktuelle person, bli nyskjerrig på hvorfor vedkommende har slik adferd og vil kunne nærme meg med noen gode spørsmål, for å forstå den andre. Det handler om aksept av andres ulike og rare, usympatiske eller anderledes adferd enn den jeg liker, og ta dette som utgangspunkt for min tilnærming. En krevende oppgave men skikkelig klok og smart. Prøv da vel!

Onsdagshilsen fra

Sten

Det er kraft i motstand!

Kjære leser.

Dette er et tema jeg på ulikt vis stadig kommer tilbake til.
I ledertreningsprogrammer jeg har bidratt til oppstart av og deltakelse i er et sentralt tema å:
"Omdanne motstand til medvirkning".
Jeg er morfar til 7 barnebarn. Jeg opplever rett som det er kraftig motstand mot forslag jeg kommer med til dem eller en relativt kraftig standhaftighet når det er noe de har satt seg i hodet at de vil ha eller vil gjøre.
Jeg innrømmer at jeg lett blir irritert over at de ikke bare gjør som jeg sier, eller akspeterer at deres ønsker ikke blir innfridde. Det er dårlig strategi og la meg irritere. Viktigere er det å forsøke og forstå hva deres behov bunner i og så prøve og finne en måte jeg kan få til å virke for å få medvirkning fra dem. Skjulte agendaer har de nok ikke, men absolutt og umiddelbar kraft til å prøve å nå sitt mål har de i fullt monn. Jeg har foreløpig ikke funnet noe sesam-sesam som virker! Jeg jobber med saken.

I jobbsammenheng ser jeg tydeligere og tydeligere at min oppgave er å anstrenge meg til det ytterste for å forstå bakgrunnen for andres standpunkter og utsagn når de avviker sterkt fra der jeg står/jeg mener.
Jeg vet at der det er motstand og sterke argumenter for andre løsninger enn mine egne er det kraft. Ved å investere i og forstå "motparten" vil jeg trolig bli respektert og akseptert for min rolle, når den eller de andre opplever seg forståtte.
Trolig vil jeg da også moderere eget standpunkt fordi jeg får ny innsikt og forståelse, og trolig vil slik prosess også føre til en konstruktiv dialog som kan føre til resultater begge parter blir fornøyde med.
Jeg er jo i utgangspunktet ikke ute etter et kompromiss, men ute etter å gjøre det som er rett. Når begge parter kommer frem til noe man er samstemte om er den rette løsning har vi fått en "hjemmeseier".

I slike prosesser handler det om tålmodighet i å forstå hverandre og det handler om å involvere rette parter i god tid; altså ikke foreslå en løsning der de involverte aldri er forespurte eller tatt med på råd. Det fører stort sett til at ting låser seg, og da er det ledelsen som bærer ansvaret for det. I alle fall hvis ledelsen definerer seg selv som den/de klokeste eller med mest og best innsyn i problematikken. Uansett er flaskehalsen på toppen, og når det blåser opp til storm er det skipperns ansvar å lose alle til trygt og rolig farvann.

Jeg er blitt stadig bedre på slikt, og det er fordi jeg trener på det hele tiden.
For at det stadig blåser opp litt er et ugjenstridelig faktum.

Ha en herlig herlig helg. Jeg skal hjem og feiere et barnebarns første inntreden i skolen; han er en del av nasjonens fremtid!

Sten

Etter dvalen

Kjære følgere.

Jeg har ikke blogget siden før sommeren. En kollega i den bedriften jeg fortiden virker mest i, Sønnico Elektro AS, lurte på når jeg var i gang igjen.
Jeg har altså vært inne i en "bloggedvale"; mistet litt troen på egen evne til å bidra til noe som kan være av interesse og verdi for andre. Min kvinnelige kollega ga meg det trøkket jeg trengte, og jeg takker henne for det. Hun mente åpenbart at jeg stadig har noe å "fare" med.
Jeg ble rett og slett sett av henne og det varmet langt inn i sjelen.

Jeg spurte en god bekjent et halvår tilbake om han og kona var kommet over tapet av sin 23 årige sønn, som døde av kreft. Det er flere år tilbake nå. Sten, sa han, vi kommer aldri over det, men vi har kommet igjennom det. Jeg vet at de har fått evnen til å glede seg over livet tilbake, latteren er der igjen og de er til stor glede for oss og andre når vi treffes og har det fint.
22 juli kommer nasjonen Norge aldri over, men vi må komme igjennom og videre på hver vår kant, og utvikle vår kollektive evne til å være daglige gledere i forhold til hverandre.

Jeg er styreleder i Peer Gynt AS med base på Vinstra i Gudbrandsdalen. I dag har vår konstituerte adm.direktør, May-Brit Støve, og hennes medarbeidere, fast ansatte på hel og delt tid og flere hundre frivillige medhjelpere avsluttet 2 ukers "Spel" med Peer Gynt ved Gålåvann, dans i Fryajuvet, høyfjellskonsert på Rondablikk i Rondanes storslåtte landskap, kirkekonsert, Skræmmeturer, morgenkonserter, vandreturer, maleriutstilling og meget mere. Ett års planlegging er kronet med store opplevelser for flere tusen tilskuere og deltakere i ulike sammenhenger. En makeløs innsats av faste medarbeidere og frivillige fra dalen og tilreisende som av ulike årsaker har trådt til som medhjelpere.
Det å være endel av noe som er større enn seg selv er åpenbart det som inspirerer både frivillige og fast ansatte medarbeidere til å bidra til de besøkendes store opplevelser. Fra bloggeposisjonen min takker jeg de alle for det også jeg fikk oppleve over 5 dager der oppe, og som jeg er stolt over å være tilknyttet.

Som borgere i Norge skal vi også bidra til at vi kommer gjennom 22 juli 2011 ved å være en del av noe som er større enn oss alle. I større grad enn før 22 juli får vi omskrive President John F. Kennedys ord til sin nasjon ved å tillegge statsminister Jens Stoltenbergs oppfordring til oss i Kennedys ånd: "Ikke spør hva Norge kan gjøre for oss borgere, men hva vi kan gjøre for landet vårt". Her ligger mulighetene gitt oss alle. Jeg kan hver dag være bevisst på å være en god samfunnsbygger og deltaker i felleskapet ved å rose, anerkjenne, takke og ta et tak der jeg ikke har gjort det før. En hjelpende hånd, et blikk for andres behov og ikke minst vise vennlighet til våre nye landsmenn. Et hav av muligheter for en nasjon å samles om.

Det var godt å komme ut av dvalen!

Sten

Det du mener er rett!

Kjære leser.

Vi har akkurat dratt igang ledertrening i bedriften jeg for tiden er arbeidende styreleder i. Terje og Mia Skriver bistår oss i dette.
Sist uke hadde også fellesrådet for de tillitsvalgte sitt årsmøte, og de fikk en av dagene anledning til å høre Terje Skriver foredra om persepsjon fra mange vinkler.

Igjen opplevde jeg, som fikk være tilstede på forelesningen, at jeg er i læremodus fortsatt. Jeg hadde hørt hans forelsning over temaet tidligere, men denne gangen traff det meg sterkt at det jeg skriver i tittelen er sant.

Hver gang jeg gir uttrykk for en mening eller en oppfatning er det jo i den tro at jeg har rett. Og ofte opplever jeg at den jeg snakker med har et annet syn. For den andre er jo hennes/hans syn rett. Altså har vi begge rett. Det jeg må "investere" i er å søke og forstå hvorfor den andre har rett ved å stille spørsmål og virkelig å prøve og forstå den andres synspunkt/ståsted.

Gåt jeg tilbake i tid i eget yrkesløp ser jeg at jeg i mange store beslutningsfaser var overbevist om at jeg gjorde rett, og dersom det var sterke motforestillinger brukte jeg min kraft og overbevisningsevne til å flytte folk til mitt standpunkt. Det var ikke alltid smart.

Det var først når jeg på tidlig 90-tall skjønte at smartere folk enn meg selv, spesialister på sine områder der jeg aldri hadde fått den jobben de hadde hos oss, slapp ordentlig til og på sine områder traff beslutninger for selskapet at det gikk meg ordentlig vel forretningsmessig.

På hjemmefronten er det skikkelig utfordrene! Å evne å ta i bruk det jeg vet er rett; nemlig det å akseptere at det kona sier er rett, når jeg mener noe annet, og så prøve å forstå hvorfor hun mener det hun gjør, ja det er stadig en utfordring større enn jeg stort sett makter, nå i vårt 43iende år som gifte. Men vi trives sammen, og jeg har håp om å gjøre små fremskritt denne sommeren! Hvor mye håp hun har har vi så langt ikke tatt opp!

Lykke til alle med store utfordringer forut!

Junihilsen fra

Sten

"Hvis jeg ikke kan by på meg selv har jeg ikke mye annet å by på"

Kjære leser.

Jeg har sagt det som tittelen over sier mange ganger til mine kolleger og til grupper av mennesker jeg har foredratt for. Etter å ha virket 45 år i næringslivet er det mange episoder jeg kan se tilbake på og både skjemmes av og være stolt over.
Jeg var heldig med min første arbeidsplass etter 4 år i kokkelære på dengang Hotel Viking i Oslo (nå Royal Christiania). Jeg var akkurat etablert på Hønefoss i konas tjenesteleilighet i tilknytning til hennes jobb som sykepleier ved Ringerike Sykehus etter læretiden. Jeg flyttet bokstavelig talt fra gutterommet hjemme på Øvrevoll i Bærum og inn der på Hønefoss, nygiftet og klar for nye oppgaver.
Jeg begynte i en udefinert stilling som medarbeider på Klækken Hotel hos Ruth og Finn Carlsen og i min voldsomme iver etter å delta i alle gjøremål fikk jeg tillit av eierne. Etter noen måneder ble jeg betraktet som hotellets nestleder, fikk ubegrenset med tillit og leverte ubegrenset med tid og innsats tilbake.
Finn Carlsen var en velutdannet og erfaren hotell- og restaurant leder, 100% hederlig og en læremester i style og perfeksjonisme innenfor faget vårt. Han ble mitt store forbilde, og av han lærte jeg kanskje det viktigste av alt; evnen til å stole på egne medarbeidere. Det er utrolig hva det finnes av vilje og evne i nær sagt alle medarbeidere, når vi vises tillit og blir stolt på. På hver vår plass, der vi har våre gaver og de blir forstått og beundret, da kjenner de fleste ingen grenser for egen innsats for en god sjef og som en del av et felleskap.

Så har jeg selv vært så ivrig og så selvgod i mange faser av mitt liv at jeg har trodd at jeg visst best selv om det meste.
Jeg har såret en vaktmester dypt når han kom med champagne og glass kl.13.00 en formiddag på Randsvangen Hotel der jeg hadde min første direktørjobb. Han var blitt bestefar for første gang og ville feire med noen han satte pris på. Jeg var opplært til at jobb og alkohol ikke passer, og tok ikke i mot hans glede. Det ble ingen champagne, jeg knuste hans glede over å dele gleden med oss, og det tok meg lang tid å reparere forholdet til han. Han fikk min dype unnskyldning, og jeg skjønte at "ingen regel uten det gode unntak" skal pratiseres med klokskap.

Jeg trodde at en nær og hardt arbeidenede kollega på Randsvangen var i ferd med å miste gnisten i sitt arbeid, et par tre andre der og, og så fortalte hun meg modig på tomannshånd en dag jeg reagerte påp hennes negative kroppspråk at "Sten, du hører ikke på meg lenger. Du har gitt meg ansvar og myndighet og gjør om mine beslutninger" Ikke bare hun følte det slik. Jeg trodde det var noe galt med flere andre, og så var det meg som det var noe galt med. Jeg ble lettet, det siste kunne jeg gjøre noe med. Jeg er Turid evig takknemlig for motet hennes den gangen.

Jeg var ivrig, pågående, dominerende og lite lyttende i gruppen min på AFF/Solstrand kurset i 1984. 8 uker var vi sammen. Og jeg var ikke bekymret for effekten jeg hadde på de 7 andre i gruppa, for jeg visste at de kom til å like meg godt, likandes kar som jeg er. Og slik ble det. I uke 8 hadde vi en stusseøvelse og Nils stusset over at jeg var fornøyd med førsteinntrykket han og de andre hadde av meg. Da skjønte jeg brått at jeg trolig hadde gitt dette førsteinntrykket til mange, men de kom ikke til å være sammen med meg i 8 uker for å finne ut at jeg er en hyggelig fyr. Nils stussing ble en a ha for meg. Siden da har jeg ydmykt, tror jeg, møtt andre mennesker og vist min genuine interesse for akkurat dem.

Dette var bare noen få av mine misstak, og så har jeg vært så heldig at gode og velmenende kolleger har villet meg vel, tatt sjensen og gitt meg feedback/"Sterk medisin", som har hjulpet meg videre i min ledergjerning. Så opplever jeg at det å dele disse med andre og sette disse hendelser inn i sammenhengen med mitt virke og mitt ikke alltid gode lederskap oppleves positivt og ekte.

Jeg har mere på lager jeg kan dele. Jeg takker alle som har hjulpet meg på min vei!

Alle har noe viktig ved seg selv å by på!

Ha en god uke videre.

Sten